Bøndene er for EU, fagbevegelsen er for EU, men de konservative er imot og det er også høyrepopulistene. I Storbritannia diskuteres samme EU-spørsmål som i Norge, men britene har gjerne i hver sak kommet fram til motsatt konklusjon som vi har her i Norge:
1. Norske bønder hater EU, britiske bønder elsker EU
«Det dere får fra staten i Norge, får vi fra EU. Vi har alt å tjene på medlemskap i EU», sier nestlederen i det britiske bondelaget til VG 22. juni.
Spydspissen i den norske nei-bevegelsen er bondenæringa. I alle år har kampen for tollmurer og beskyttelse av egen næring vært bondens viktigste argument. Ikke en ost for mye skal passere svenskegrensa! Og ledelsen i organisasjonen Nei til EU kommer enten fra bondenæringa, Senterpartiet eller SV.
Men i England er det motsatt. EU sees på som bondens marked. Britiske bønder stoler mer på EU enn på egne politikere. Det er muligheten til å kunne selge sin matproduksjon som avgjørende for den britiske bonden, som i mye mindre grad er statlig subisidert enn den norske.
Ja – også den norske fagbevegelsen har stått stødig sammen med norske bønder i skepsisen til norsk EU-medlemskap. Der britiske fagforeninger mener at deres rettigheter sikres best innafor EU, så har norske arbeidsfolk kommet fram til motsatt konklusjon.
Les dagens VG: «Norske bønder skyr EU som pesten – britiske bønder er ihuga EU-tilhengere«.
2. Unge er for, eldre er mot
I Norge får man et inntrykk av at det er radikalt og progressivt å være mot EU. Mens markedsliberalere er helst for EU. Situasjonen er motsatt i de fleste europeiske land, så også i England.
Unge liberale er FOR, eldre konservative er MOT. Generasjonskløften splitter britene i synet på #brexit.
Som Dagsavisen skriver, «EU-tilhengerne må få de unge til stemmelokalene i morgen om de skal vinne»:
Les Dagsavisen: Ung og eldre er splittet.
3. Likestillingen går treigere i nasjonalstaten
EU-parlamentet har 37 % kvinnelige representanter, og det britiske parlamentet har 29 % kvinnelige representanter.
De aller fleste EU-land har en svakere kjønnsbalanse i sine nasjonale parlamenter enn hva vi ser i Europaparlamentet. Denne skjevheten varierer fra EU-land til EU-land, men det er gjennomgående i nesten alle landene at de har større grad av likestilling i EU-parlamentet, enn hva de har i sine nasjonale parlamenter.
Kilde: London School of Economics: «Why the European Parliament has a better gender balance than national parliaments»
4. I England har høyrepopulistene hatt grepet om Nei-sida
UKIP og BNP har i mange år stått i spissen for nei-sida i England. BNP er British Nationalist Party. UKIP står for UK Independence Party, et parti som har fått oppmerksomhet og oppslutning om nettopp den ene saken; UK ut av EU.
De konservative Toryene er delt. Den tidligere London-ordføreren Boris Johnson har plassert seg på nei-sida. Men statsminister David Cameron står på JA-sida.
På Ja-sida i England finner vi også fagbevegelsen og Labour. Labour-leder Corbyn er nok ikke den mest standhaftige EU-tilhengeren i England, men den britiske fagbevegelsen er tydelige på at de britiske arbeidstakernes rettigheter sikres best gjennom EU og internasjonalt regulert arbeidsmarked.
5. Innvandring avgjør
Det er britiske innvandringsmotstandere som har stått i spissen for nei-sida, og et flertall av Englands befolkning har ment at det å gå ut av EU vil bremse innvandring og skape bedre integrering i Storbritannia.
«I Englands fattigste landsby er det det bare Ukip som banker på dørene», som Klassekampen skriver i dag, om landsbyen Jaywick, der det er helt vanlig å stemme på høyreekstreme BNP.
Innvandringsspørsmålet har vært et sikkert kort for nei-sida. Men drapet på labour-politikeren Jo Cox har snudd dette. En høyreekstrem mann sto bak drapet. Drapet har ført til at flere på nei sida har gått over på ja. Og som Frank Rossavik skriver i Aftenposten denne uka:
«Skulle et flertall av britene torsdag lande på et ja til å bli i EU, vil seieren trolig bli tilskrevet drapet på Jo Cox».
Lenke: Les Rossaviks gode artikkel i Aftenposten.
Og til slutt…
Uansett om DU er for eller mot norsk EU-medlemskap (noe som typisk avgjør om DU gidder å se denne filmen eller lese DENNE ARTIKKELEN) – bruk 15 minutter på se John Olivers intro til Brexit! Pass på å få med deg sangen som avslutter klippet. 🙂
Og sånn aller aller sist…
Britenes forhold til EU har i alle år sving fram og tilbake, opp og ned. NRKs London-korrespondent Espen Aas forsøker på 5 minutter å forklare Storbritannias kompliserte elsk-hat-forhold til EU:
