Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

Verden kan vente

Det nærmeste valgkampen kom utlandet, var en forstad utenfor Stockholm.

Ingen bør koste på seg å bli overrasket over at denne valgkampen i så liten grad endte opp med å dreie seg om Norges rolle i verden. Vi kan bli provosert av det, selvsagt, og vi kan kjenne på en viss flauhet. Men først og fremst må vi erkjenne at det er sånn det blir når de to store partiene i så stor grad er enige og det samtidig virker som at fløypartiene i svært liten grad er opptatt av å tone flagg.

Hedda smil (1) (1)
VALG 2017: Det ble en valgkamp uten utenrikspolitisk debatt – også denne gangen. Hedda Langemyr er ikke overrasket.

Til høyre skjer det fordi det partiet faktisk sitter i regjering. Deres mest aktive utenrikspolitiske debattant, Christian Tybring-Gjedde, tar riktignok titt og ofte til orde for en annen linje enn regjeringens, særlig med hensyn til Russland – men i en valgkampsesong hvor regjeringens imponerende evne til å leve med to motstridende budskap rundt ett og samme bord har selv den typen dissens havnet litt i bakevja.

Til venstre virker det litt som at verken Rødt eller SV egentlig har sett seg tjent med å dreie valgkampen i retning av utenrikspolitikken. En politiker som Bård Vegar Solhjell etterlyser riktignok mer uenighet, på saklig vis – litt på samme måte som redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle gjorde for noen dager siden. Trangen til å virkelig minne velgerne på at det er vesentlige forskjeller på politikken til Arbeiderpartiet og partiene til venstre for dem i et valg hvor det store partiet har lekket til de små har likevel ikke vært tilstede.

Da er det en mager trøst med undersøkelser av typen NUPI bestilte hos Sentio, som kunne fortelle at to av tre velgere mener at utenrikspolitiske spørsmål spiller en rolle for deres partivalg og at det for én av fire spiller en “viktig eller en svært viktig” rolle. Det er selvsagt fristende for alle som jobber med eller er interesserte i denne typen problemstillinger å peke på en slik måling og konkludere med at både politikere og presse bommer på strømningene i befolkningen. Men lite står på spill i denne typen egenmeldinger og målingen kunne også fortelle at velgerne tilskriver størst utenrikspolitisk troverdighet nettopp til de to store partiene som er enige om det meste – blant annet at spørsmålene knyttet til disse tingene bør diskuteres i lavmælte og ordnede former.

Det spørs om debatten må løftes mer aktivt frem. Når Solhjell eksempelvis gjentatte ganger har etterlyst mer meningsbrytning tror jeg ikke det utelukkende er fordi han mener at det vil gagne hans eget parti – han ser også at den såkalte konsensuspolitikken ikke vil fortsette å være sunn dersom man ikke har en ansvarlig høyttenkning rundt disse temaene.

Om hvordan Norge vil reagere på det økte presset vi kan forvente med hensyn til en opptrapping i Afghanistan. Om vi etter hvert skal revurdere vår deltagelse i sanksjonspolitikken overfor Russland – eller i det minste forsøke å spille en mer moderat eller modererende rolle i den retoriske og militære opptrappingen mellom landet og NATO. Om vi skal foreta en grundig gjennomgang av vår rolle i Libya-intervensjonen. For å nevne tre helt åpenbare spørsmål.

På sikt vil de store partiene dra nytte av å legge opp til denne diskusjonen oftere. I randsonene av norsk politikk og medieoffentlighet ser vi nemlig nye legeringer danne seg – blant annet hjulpet fram av opplevelsen av en lukket eller fraværende debatt rundt betente utenrikspolitiske spørsmål. Den tendensen ignoreres på egen risiko. Norsk politikk og presse bør vokte seg vel for å skyve legitime, saklige motforestillinger ut dit – selv om det inntil videre kan virke kostnadsfritt.

Denne kronikken stod på trykk i Klassekampen, mandag 11. september.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT