Nå kommer de kinesiske turistene – og da blir det trøbbel

Når ett nytt selskap gå på børs ringes det med bjellen. Det er en festdag. I norsk reiseliv har ledere ringt med bjella jevnt og trutt de siste årene. Det har handlet om jubeltall, børsfest og stor oppmerksomhet fra et nytt, gigantisk marked: Kina.

I løpet av første halvår i fjor økte antall kinesiske overnattinger i Norge med svimlende 71 prosent i forhold til 2016.

Salgsplaner til besvær

Prognosene fra Reiselivs-Norge tyder på at fjorårstallet kommer til å bli slått ettertrykkelig i år. Dette skjer samtidig som det hviskes forsiktig om at vi må jakte på de rette turistene, de med romslige reisebudsjett, og ikke på et høyt antall turister som har lagt igjen pengene sine hos det kinesiske reiseselskapet og som i liten grad bidrar til økonomisk vekst i Norge.

«Hele Norge – hele året», er det nyeste slagordet fra Innovasjon Norge. Og mens salgsrepresentanter fra destinasjonsselskap og regionselskap drar på årlige salgsmesser til Asia er det ingen som på alvor vil snakke høyt om at kinesernes inntog i Norge kommer til å skape store problemer som ingen vil ta ansvaret for. Eller, de snakker om om det, men har ingen tydelig plan.

Selgerne kan toe sine hender og si: Min jobb var bare å selge Norge. Noen andre får ta seg av turistene og utfordringene etter at de er kommer hit. 

Problemet er at disse «noen andre» ikke finnes. For dersom ingen får oppdraget er det ingen som kommer til å ta det heller.

Norge er rik på eksempler på at næringslivet ikke ønsker å håndtere problemer de selv skaper. Ett av dem er havnedirektører og -selskap langs hele kysten som ser hvilke problemer cruiseskipene skaper.

Cruisebransjen skylder allikevel på manglende lovhjemler for å begrense antall anløp og forurensningen. Det er en svært dårlig – og farlig – unnskyldning som ingen bør lytte til.

Derfor er vi sårbare

Norge er 1 700 km med sårbar natur. Aller mest sårbar i nord, men også de sørligste områdene er avhengig av fornuftig bruk. Vi har ikke natur som tåler titusenvis av selfie-fotograferende forbrukere uten at det fører til stor slitasje. Naturskade som det vil ta mange tiår å rette opp.

Tilstrømmingen av turister som kommer flybårne til Norge skysses ut til sårbare områder der veinettet og fasilitetene er underdimensjonert for å håndtere slike turiststrømmene.

Bare unntaksvis vil det gå greit. Toalettforhold er fraværende, eller i beste fall for dårlig. Hotellkapasiteten er begrenset og service og samferdsel vil kreve store løft.

Hvor er løsningen?

Norge trenger umiddelbart og senest i 2018 å få nedsatt en ekspertgruppe med vide fullmakter som kan både forutse, planlegge tilrettelegge for  den veksten av turister som kommer til å skape store problemer for Norge.

Inntektene fra turistene er viktige og svært ettertraktet. Men disse skal også være med å betale utgiftene. Det er i dag ingen systematiske fellesgodefinansiering. Reiselivsbransjen har selv fått sutre seg til at reiselivsskatt ikke er lurt. Vel, det er noen som mente at turistskatt hadde noe for seg. Men innstasen for å få politisk gjennomslag for dette har vært mildt sagt moderat. Og, ingen har ikke kommet opp med gode alternativer. Dermed forblir utgiftene udekket.

Dét er like smart som å utsette vedlikeholdet på boligen eller bilen din. Det arbeidet og den regningen som før eller senere kommer blir både dyrere og mer omfattende. Det kan du i alle fall være skråsikker på.

Det hjelper ikke med 231,5 millioner til markedsføring av Reiselivs-Norge når det mangler penger til å gjøre klart til festen – og til å redusere ryddeoppgavene etterpå.

Norge er en naturdestinasjon, som er spesielt attraktiv hos kinesiske turister. Flere titusen kinesere kommer i år til å strømme til Norge, bevæpnet med smartelefon og selfiestang. Bildene deles på sosiale medier som instagram og wechat kommer til å friste enda flere kinesere til Norge i 2019 og 2020.

Med dagens tempo kommer forberedelsene til å ta tid. Og den tiden har vi ikke til rådighet. For nå skjer ting raskere og mer ukontrollert enn vi egentlig tør ta innover oss.

Mangler planer og visjoner

Samtidig som det ikke finnes noen plan som begrenser utvalget av turistaktiviteter og – attraksjoner, eller som begrenser bruken av naturen og naturbaserte attraksjoner. Vi har det vi omtaler som friluftsloven, som gir brukerne av norske natur – norske og utenlandske – en rekke gratisrettigheter. Men nesten ingen plikter. Og pliktene er ikke fulgt av sanksjonsmuligheter eller økonomiske reaksjoner.

I Norge skal alle naturbaserte attraksjoner være gratis – beskyttet av allemannsretten. Det betyr at kinsesiske reisebyrå kan ta seg godt betalt for både reisen, opphold og guiding i Norge (med bruk av usertifiserte guider), mens de slipper å betale en eneste CNY (renminbi = kinesisk valuta) for å oppleve norske natur- og naturattraksjoner.

Ingen grenser

Turistindustriens kjemper vil lett kunne nedsable norske bærekraftige verdier dersom vi ikke tør å sørge for en begrensning i antall besøkende. Turistene kommer ikke til Geiranger, Reine eller Risør for å se en haug andre turister.

Vi må sikre at lokalsamfunnets autentiske verdier blir bevart. Og dette kan ikke overlates til lokale myndigheter, næringslivslag og reiselivslag som har helt andre fokusområder.

Da kommer det til å gå helt galt. Noe som igjen gjør at det som var en positiv bildedeling og opplevelsesdeling på sosiale medier kommer til å ende opp med en real baksmell og blåmandag. Og da står vi tomhendte tilbake.

Avsløringene kommer

Norge har vært vant til at reiselivsjournalister har skildret landet som et postkortvakkert land. Med reportasjer som til forveksling har lignet turistbrosjyrer og reklamebyråene tekster. Norge kommer i 2018 til å oppleve et skifte. Ikke en 100 prosents dreining, selvsagt.

Men, vi kommer til å få besøk av journalister som vil fortelle om et voksende turistproblem, om lokalbefolkning som henger opp nei-til-turisme-plakater, og som skriver harmdirrende innlegg i lokalavisa og på sosiale medier. Og de vil skrive om turister som er skuffet, for det var ikke dette de hadde sett for seg.

Norske reiseliv har ingen kriseplan for å håndtere dette. De kommer i stedet til å gjøre kjempetabben ved å beskylde journalistene for å være negative, ondsinnede og på-jakt-etter-problemer.  Det er en 100 prosents sikker vei til enda flere slike artikler.

Nasjonale Turiststier fikk 10,5 millioner til fordeling til tiltak for å tilrettelegge og vedlikeholde populære turområder. 14 turmål rundt om i landet, fra Senja i nord til Lysefjorden i sør, får i 2018 støtte fra tilskuddsordningen Nasjonale Turiststier til å utbedre forholdene for turistene. Miljødirektoratet har fordelt bevilgningen i år.

Dette er «småpenger» i forhold til hva som virkelig trengs. Det er mer som avlat å regne. Og det haster med å ta skikkelig grep. Blant annet fordi turistene besøker det som er en blanding av privateide og offentlig eide reisemål. Og behovene og utfordringene er ulike fra sted til sted. Mens det ikke finnes en helhetlig nasjonal plan for å ta tak i utfordringene.

Penger i fond

Turistenes økende risikoatferd krever strakstiltak dersom man ønsker å gjøre noe med det. Og det er fortsatt tid, selv om den er i ferd med å renne ut. Det betyr at vi snart må slå fast at festtalenes tid er over. Det er klart for handling. Man kan blant annet gjøre som på Island, å etablere beskyttelsesfond for turistattraksjoner. Dermed kan man bygge og holde ved like den nødvendige infrastrukturen rundt populære turistattraksjoner.

Man kan blant annet utvikle nye turer og ruter til det som i dag er lavt belastede områder. Vi må spre turismen både i geografi og i sesonger. Og dette gjøres ikke ved hjelp av fine slagord og kule filmer eller influencers som kommer på vinterbesøk. Dersom vi ikke har gode planer vil vi oppleve flere steder som får stort innrykk av kinesere, men som ikke er dimensjonert eller forberedt på dette. Og hva skjer da?

Det må også gjøres attraktivt for norsk arbeidskraft å ta utdannelse og jobb i turistsektoreren. Guidevirksomheten må få sertifisering som sikrer både høyere kvalitet på det som leveres, bedret sikkerhet og det vil være bedre for naturen.

Og de som jobber innenfor reiseliv må få arbeidsbetingelser som gjør næringen attraktiv. Generell minstelønn innført for alle ansatte innen overnatting, servering og catering fra 1. januar 2018 er en bra start. Men det er ikke mange som lever av minstelønn, så her er jobben såvidt begynt. Med mindre vi synes det er ok at turistene kun møter utenlands arbeidskraft i Norge. Og det er ikke ok.

En epidemi

Det gjøres en god salgsjobb for å fremme Norge som reisemål. Men foreløpig har ingen klart å overbevise meg om at de virkelige mener alvor ved å begrense antall turister til fordel for pengesterke gjester.

Årsaken til at jeg ikke er blitt overbevist er at det kun er et fåtall innen norsk reiseliv som virkelig jobber for kvalitet fremfor kvantitet. De andre er mer opptatt av kvartalsrapporter, årsregnskap og avkastning for eierne.

Med med den holdningen kommer vi til å oppleve det samme som Island:

Turismens stille epidemi.

Denne kronikken ble først publisert på The Travel Inspector, den 2. april.