Teknopol.blog og Maddam samarbeider: Framover vil du her få lese et utvalg av artiklene fra bloggkollektivet Maddam.
Jeg er verdens streiteste pønker, 33 år, mamma, kone, lærer i barneskolen – og spiller i verdens beste band. Med jevne mellomrom legger jeg folkeskikk og høy moral igjen i gamlelandet, og drar på pilgrimsreise til Europas mange undergrunnsplasser – så mørke og så lyse på samme tid.
Det er squatter (okkuperte hus), rufsete pubber, enkle utescener, rockeklubber og øvingslokaler. Det er hjemmene til folk, som klarer seg med det grunnleggende og setter pris på det viktige. Jeg gleder meg til å kjenne på alt igjen, stanken av dassen som ikke er mulig å vaske rein, mengder av øl og pønkegryte, og varme klemmer fra varme mennesker.
Jeg er heldig og reiser fra Norge med to av de tøffeste damene jeg vet om, Karine og Hanna. Vi er bandet Lucky Malice, og denne gangen skal vi på turné til Spania.
Vi skal spille ni konserter på kryss og tvers i landet. Vi reiser med de samme forventningene. Vi skal kose oss og vi skal uttrykke oss. Vi skal smitte energien vår over på publikum, og få dem til å forstå at vi mener alt vi sier og gjør. Vi skal bli kjent med nye folk og treffe gamle kjente.
Denne gangen skal vi turnère med tre sterke spanske damer, Klara, Esther og Maria. Vi har kjent dem i flere år, og sammen med Karine i bandet mitt har de startet bandet Heksa.
Vi skal være oppå hverandre i en trang bandbil, dele scene og ligge tett i tett på møkkete madrasser. Det finnes ikke noe bedre.
Den eneste mannen i hønseflokken er Guille. Han skal kjøre oss rundt i turnébilen, og har ikke noe problem med høylytt skravling, tårer og et eller annet drama. Han tar ikke mye plass, og er snill og trygg. Damene skal være i fokus denne gangen, og vi styrer showet.
Vi har minst en søster i hver havn. Og mange brødre. I Madrid sover vi hos en felles venn av oss, Rakel som ikke kan særlig mye engelsk, men som kommuniserer med øynene, gestikulering og en spanglish som underholder alle.
Jeg elsker at hun er selvsikker og interessert i alle, selv om kommunikasjonen er enkel. Vi forlater henne med lange klemmer og «take care of you» og «next time longer in Madrid.»
Ferden går til Murcia sør i Spania, en ganske så søvning, eller tranquilo som de sier på spansk, by. Her skal vi spille på et marked, der lokale kunstnere har stilt opp masse boder. Susie Quatros Wild One spraker fra høyttalerne. Folk drikker øl og koser seg i sola. Det bugner av kule trykk, stickers, klær med silketrykk, tegneserier og bøker. Det slår meg at i kunstnermiljøet her er det ganske så likestilt. Det er nesten flere damer enn menn. Stor kontrast til band i pønkmiljøet, der vi kvinner er så i mindretall. Særlig oss med instrumenter mellom hendene.
Jeg snakker med Klara og Esther om dette. «Det var ingen av mine guttevenner som noen gang spurte meg om jeg ville være med å spille» sier Klara. «Først nå etter Heksa vil noen ha meg med, men det er bare fordi jeg synger bra. På gitar må jeg være bedre enn en mann får å bli vurdert.» Vi prater om at det kreves mye for å ta steget inn i øvingslokalet. Det er tungt å alltid bli sammenlignet med standarder som menn har satt. Og plassen vår har i så mange år vært foran scena, helst litt bak i lokalet så vi ikke blir skada av mosh piten.
Jeg var 18 år når jeg fikk planta en gitar i henda av min kompis. Han viste meg powerchords og så var det gjort. Å spille pønk er for alle, selv oss som ikke setter spilleteknikk særlig høyt. Spesielt i denne sjangeren burde det være lav terskel for alle – både kuk fitte og alt mellom. Men stadig er vi altså så få i forhold til gubbene.
Kjære pønkemann – ta med en kvinne i ditt neste pønkeband.
I Murcia møter vi bandet Leather Wave som er tre unge damer som spiller skranglerock, og de spiller fett. De er kule, unge og friske. De poserer for kameraet med største selvfølgelighet, uten blygsel. Jeg merker jeg er stolt av at vi blir stadig flere.
Heksa spiller foran et ellevillt publikum. Armer og bein flyr i alle retninger. Og jaggu ikke en og annen pupp.
I Xativa, en liten by ikke så langt fra Valencia, møter vi Natalia som vi ble kjent med på en annen turnè noen år tilbake. Hun er med i det feministiske kulturelle kollektivet FEM HO D.I.T som kan oversettes til «hun og han gjør det sammen».
De er en vennegjeng som består av alle kjønn som arrangerer konserter og festivaler sammen. Denne gjengen har sammen klart å skape en sterk undergrunnsscene. På konsertene de arrangerer er det er likestilt i fronten av publikum. De hopper og danser. Et drømmepublikum for et norsk band som er vant til et publikum som er mer redd for å søle med ølen, enn gira på å bevege seg til musikken.
Jeg finner ut at Natalia er like «streit» som meg, hun studerer medisin og er snart ferdig utdannet lege. Det er smarte folk vi har med å gjøre. «Dere er alltid velkommen hit», sier Natalia når vi drar. Og jeg vet at vi vil komme tilbake.
Vi tuller med Maria i bilen. Hun er nemlig den eneste som er singel, og vi engasjerer oss i alle potensielle flørter. Vi tuller sammen om kåtskap og pulings. Vi ler så vi griner, og er banale i kor. Jeg tenker for meg selv at det er godt å kunne ha kofferthumor sammen, bare oss jentene. Det er uvant å snakke sånn, men befriende og deilig. Guttetur.
I Baskerland ligger byen Zarautz. Vi skal spille i en gammel okkupert fabrikk som er gjort om til kulturhus. Vi har spilt her flere ganger før, og føler oss alltid hjemme her.
Konsertene går bra. Alle spiller fett og alle heier på hverandre. Vi hopper opp på scena og synger med på hverandres låter. Etter konsert er det fistpumps og high fives. «Bra konsert!» «Bra spilt!»
Så enkelt, men så viktig. Vi er et lag, og vi vinner sammen.
Festen fortsetter i fabrikkens bar. En hel gjeng med folk fra Madrid har kommet for se konserter og feste med oss. Hanna og jeg bestemmer oss for å tegne tusjbart på hverandre. Tusjbart er verdens beste partytriks, og anbefales på det sterkeste. Det er nå festen virkelig tar av!
Plutselig har alle folka i lokalet tusjbart i fjeset og danser rundt med store smil. Vi skriker til Kim Shattucks vokal på NOFX sin «Lori Meyers», med nevene i været. «So wheres the problem?»
Første bud på tur er: «Pass på hverandre». Og dessverre er det fortsatt sånn at vi jenter må passe ekstra godt på hverandre.
Et lite øyeblikk er Karine borte fra festen, og hun er borte lengre enn en tur på dass. Jeg merker klumpen i magen, og tar meg selv i å småjogge rundt for å finne henne. Bare for å være sikker på at alt er bra. Hun står på kjøkkenet i overetasjen, hun snakker i telefon med kjæresten. Vinker til meg at alt er bra. Jeg tenker for meg selv at jeg er dust som blir stressa for sånt. Vi er jo likesinnede på et trygt sted, ingen vil skade oss her. Ingen voldtekstsmenn her.
Men jeg tar feil.
En del av oss forlater festen og legger oss for å sove på et rom i fabrikken. Jeg legger meg kald i soveposen med alle klærne på. Putter øreproppene i øra for det er lettere å sovne med podcast på øret. Tett rundt meg ligger mine søstre og brødre på madrasser. Jeg sovner fort.
Mens vi sover kommer en mann fra festen inn i rommet. Han legger seg først ved en kompis og begynner å stryke på han, men når han oppdager at det er en mann han stryker på, flytter han seg over i neste seng, sengen ved siden av min. På denne madrassen ligger en av mine søstre. Han begynner å beføle henne på kroppen, og godt i gang med det som karakteriseres som seksuelle overgrep. Hun våkner og dytter han vekk. Han blir sint.
Guille hadde ligget på vakt og merket at noe ikke var helt som det skulle. Nå hoppet han opp, huket tak i overgriperen, og fikk han kastet ut. «Vi trodde først du kjente han» sa Guille og en annen kompis som sov i rommet sammen med oss. «Vi visste ikke om vi skulle jage han ut når han la seg der, men så fort vi skjønte hva som skjedde så reagerte vi.»
Jeg sov gjennom det hele. Kvalmen som brer seg gjennom kroppen min er helt jævlig. Tankene koker i toppen min. Hvorfor våknet ikke jeg? Jeg hadde drept han. Hva hadde skjedd om ikke Guille hadde fått han ut? Har han vært i min seng og tatt på meg uten at jeg merka det? Alle gråter. Mannfolka i gruppa sier «It’s a shame, girls, Im so sorry»
Alle føler at noe har blitt ødelagt. Noen har spytta på oss og tatt fra oss tryggheten. Friheten. Hvis vi ikke er trygge i et hus fullt av anti-sexister, hvor er vi trygge da?
Vi får vite at overgriperen er en kompis av en kompis av noen fra stedet. Han er dust i fylla, men egentlig en grei kar. Ikke faen. Vi skal ikke tie. Vi bestemmer oss for at vi vil at han skal komme tilbake til plassen fordi vi vil konfrontere han. Vi har behov for å fortelle han hvor jævlig det han har gjort er. Vi aksepterer det ikke.
Han kommer sammen med kompisen. Alle samles nede i barområdet igjen. Dette er et stort rom og alle som var tilstede på festen dagen før står som en ring rundt han. Vi jentene står nærmest han som en mur. Han står alene med alle mot seg. Det er ubehagelig å stå ansikt til ansikt med han, jeg er sint på vegne av den han overgrep seg på, og sint på vegne av alle som opplever overgrep.
Han prøver å forklare seg. Sier at han var veldig full og ikke husker noe, og mener selv han bare sov. Kompisen vår sier at han hørte det som skjedde. Vi har vitner. Overgriperen beklager seg. Vi aksepterer det ikke.
Vårt motsvar går på spansk med hissige stemmer. Jeg tar opptak av konfrontasjonen, og i alt skjeller vi han ut i 20 minutter. Problemet hans går forbi det at han drikker seg dritings. Mange drikker seg dritings uten å bli overgripere for det. Skammen er på han.
Jeg ser på øynene hans at han skammer seg. «Aldri glem den skammen du føler nå, fortell om den til kameratene dine. Aldri gjør et overgrep igjen.»
Han går, og vi har tatt noe av makta tilbake. Den siste konserten på turneen skal gå til å ta resten av makta tilbake. Og vi reiser oss.
Guille kjører oss til flyplassen.
«Takk for alt dere har lært meg», sier han, «om søstreskap. Om den spesielle energien kvinner får når dere er på lag, heier på hverandre, tar vare på hverandre og ønsker hverandre alt godt.»
Jeg er en stolt søster i undergrunnen.
DENNE ARTIKKELEN ble først publisert på Maddam, 12. april.
