(ZAMBIA) Mens vi i Norge markerer 40-årsjubileum for abortloven og leser nyheter om Irlands folkeavstemning om abortspørsmålet, er jeg antropolog på feltarbeid i Zambia for å forske på nettopp abort. Ved å se nærmere på Zambias abortlov og hvordan den fungerer har jeg gjort meg noen tanker om vår egen lov og hvor skjør en abortlov kan være.
Mange vil snakke om abort
Som antropolog på feltarbeid i snart ti måneder har jeg måttet øve meg på å gå ut av komfortsonen. Til tross for måneder med faglige forberedelser, var jeg nemlig ikke så vant til å snakke om abort, sånn i det daglige. De første månedene var jeg i hovedstaden Lusaka hvor jeg kartla og intervjuet organisasjoner, kirkeledere, departement og helsearbeidere som har innflytelse over hvordan den zambiske abortloven praktiseres.
Slik ble jeg etter hvert ganske god på å ringe til mennesker jeg ikke kjenner for å si «hei, vil du snakke litt om abort?». Overraskende ofte ville de det. Siden januar har jeg bodd i en veldig liten by helt vest i landet, hvor utallige timer tilbringes på stråmatter i skyggen av et cashewtre sammen med kvinner i alle aldre som deler av sine liv og erfaringer, også med abort.
Zambia, et kristent land i det sørlige Afrika, fikk sin abortlov i 1972, hele seks år før den norske loven ble vedtatt. Loven er noe strengere enn den norske, men åpner opp for abort på både medisinsk og sosioøkonomisk grunnlag. De godkjente grunnene for abort er brede nok til at en kvinne kan få avsluttet svangerskapet på lovlig vis dersom hun uttrykker negative følelser knyttet til det å være gravid.
Likevel er mine feltnotater og intervjuopptak fulle av historier om jenter og kvinner som dør, får alvorlige skader, blir sosialt utstøtt eller fengslet etter utrygge og ulovlige aborter. Forskning har lenge hevdet at liberale abortlover ofte fører til færre aborter, men Zambia viser oss at dette ikke skjer av seg selv. Kan vi lære noe om vår egen abortlov ved å se til Zambia?
Reservasjonsrett
Det er mange grunner til at utrygge aborter fremdeles er vanlige i Zambia. Selve loven byr på noen problemer. Den krever underskrift av to leger og en spesialist for å kunne gjennomføre en lovlig abort. I et land med rett under 2000 leger på 16 millioner mennesker kan dette være veldig utfordrende. Denne situasjonen forverres av at zambiske leger kan reservere seg mot å utføre aborter eller signere de nødvendige dokumentene på religiøst grunnlag. På samme måte som i Norge har legen plikt til å overlate oppgaven til en annen lege som ikke har reservert seg, men dette følges ikke opp.
Da den norske regjeringen for noen år siden ville la fastleger reservere seg mot å (unødvendig) henvise abortsøkende kvinner til sykehuset, protesterte en samlet norsk kvinnebevegelse. Vi så rekordstort oppmøte i 8. mars-tog landet over og politikere som vred seg i ubehag ved å skulle forsvare et så upopulært forslag.
Kanskje er det nettopp kvinnebevegelsens abortkamp som er den største forskjellene mellom den norske og den zambiske loven.
Mens den norske loven ble kjempet frem av en sterk og samlet kvinnebevegelse, ble den zambiske loven foreslått av helsedepartementet og stemt gjennom i parlamentet, langt fra offentlig debatt og kvinnekamp. Loven ble laget for gjøre det lettere for leger å avgjøre når de kunne utføre aborter, ikke for å gi etter for langvarig politisk press for å gi kvinner rett til å bestemme over egen kropp.
De sterkeste kvinneorganisasjonene i Zambia har valgt sine kamper og konsentrert seg om økonomiske rettigheter, retten til jenters utdanning og kampen mot kjønnsbasert vold. Selv ikke i 2016, da abortloven ble truet av en foreslått grunnlovsendring som inkluderte en paragraf om at «retten til liv begynner ved unnfangelse», løftet kvinnebevegelsen abortsaken.
Abort er tabu
Dette er noe jeg har spurt mange av mine nye bekjentskaper i Zambia om. Når så mange kvinner går gjennom utrygge aborter, hvorfor vil ikke kvinnebevegelsen snakke mer om det?
«Abort er tabu» får jeg gjerne til svar, eller «Zambia er et kristent land, her lever vi etter kristne verdier og derfor snakker vi ikke om abort».
Denne stillheten er en effektiv måte å hindre tilgang til trygg og lovlig abort. Til tross for 46 år med en abortlov som tillater kvinner å avslutte svangerskap på et veldig bredt grunnlag, er det mange som ikke aner at loven finnes. Jeg har snakket med leger og sykepleiere som har hevdet at abort kun er lov for å redde den gravides liv, og med utallige jenter og kvinner som er overbevist om at abort, under alle omstendigheter, er ulovlig. Hvordan kan man vente seg at folk kjenner og benytter seg av sine rettigheter hvis man aldri snakker om dem?
Så hvis det er noe jeg syns vi kan lære av å se til Zambia, så er det å ikke ta en abortlov for gitt. Retten til å bestemme over egen kropp må holdes ved like, ikke bare når den trues, som ved en grunnlovsendring i Zambia, eller en debatt om reservasjonsrett i Norge, men også når den fungerer som den skal.
Zambia har vist meg at lover virker best når de kjempes frem og holdes ved like av dem det gjelder. Dersom de ties i hel, har de ingen nytte. Selv om vi i Norge er langt fra Zambias situasjon hvor ulovlige og utrygge aborter finner sted hver dag, har jeg fått kjenne på at abort slett ikke er noe vi snakker om til dagen.
Min oppfordring i anledning 40-årsmarkeringen av den norske abortloven går derfor til alle som ønsker å holde den ved like; – La oss snakke litt om abort.
Denne teksten er skrevet av Marte E. S. Haaland, sosialantropolog og stipendiat ved Senter for internasjonal helse, Universitetet i Bergen. Hun er for tiden på feltarbeid i Zambia for å forske på forholdet mellom lov og praksis når det kommer til abort. Artikkelen ble først publisert på Maddam.no, 14. juni.
