Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

Sikkerhetspolitikk er lokalpolitikk i nord

hv-obelse_oter_edited-1
ØVELSE I NORD: Nå er vi i en negativ spiral med øvelser og styrking av forsvarskapasiteter, hvor Russland ruster opp rundt sine atomvåpen i våre nærområder, og vi tillater mer og mer amerikansk tilstedeværelse i Russlands naboland. Underveis mister vi også mer eierskap over det nasjonale forsvaret av Norge. Bildet er fra en heimevernsøvelse i Porsanger i Finnmark. Foto: Christian Gjertsen, Forsvaret

Det skjer store omveltninger i internasjonal politikk, spenningen mellom Russland og USA dirrer. På vår egen kant knytter Norge seg nærmere NATO og USA, mens Russland har arrangert den største militære enkeltøvelsen i Barentsregionen på 10 år. Til høsten er Norge på sin side med på å arrangere den store NATO-øvelsen Trident Juncture, hvor det er ventet opp til 40 000 soldater. Forholdet mellom Russland og NATO blir stadig kaldere, og plutselig står lokalsamfunn og regioner i nord i nye og tilspissede dilemmaer i møte med omveltningene. Det skjer samtidig med at slitasjen mellom regjeringen og Finnmark forverres.

Det tydeligste eksemplet er åpenbart hvordan Finnmark har gått imot regjeringens regionsreform og, i en folkeavstemning (som regjeringen mest av alt mener er bortkasta penger), stemte mot sammenslåingen med Troms med 85 mot 15 prosent av stemmene. Dette påvirker naturlig også i stor grad Troms. Et spørsmål som melder seg er hvilke konkrete følger en sammenslåing vil ha og hvilke mulige sikkerhetspolitiske konsekvenser det vil få. Ved sammenslåing vil offentlige arbeidsplasser flyttes ut av den nåværende fylkeshovedstaden Vadsø, ned til den tenkte regionshovedstaden Tromsø.

Finnmarkinger er delt i støtte til den nåværende forsvars- og sikkerhetspolitikken, samtidig som de ettertrykkelig ønsker videre utvikling av Nord-Norge. Med faktorer som ekstremvær, fraflytting og store ubebodde områder som bakteppe, bygger stadig dypere konfliktlinjer opp under den manglende tilliten i Finnmark. Det øker den nasjonale sårbarheten.

I møte med alle disse utfordringene, viderefører regjeringen og sentrale samarbeidspartnere, blant annet EU, veletablert politikk som bygger opp under et ønske om økt næringsutvikling i Nord-Europa. I takt med klimaendringene vil for eksempel behovet for forskning og forskningssamarbeid i området øke, både når det kommer til teknologi, transport og beredskap. Det er politikk som underbygges av prosjekter og mål som med stor sannsynlighet får fart når teknologien er tilstrekkelig tilpasset værforholdene – eller når oljeprisene øker.

Det tenkes i lange linjer, og for forskjellige lokalsamfunn i Finnmark lokker økonomiske gevinster på linje med hva Melkeøya gjorde for Hammerfest . Dette er uttrykte ambisjoner i tråd med politikk for økt aktivitet i arktiske områder.

Med faktorer som ekstremvær, fraflytting og store ubebodde områder som bakteppe, bygger stadig dypere konfliktlinjer opp under den manglende tilliten i Finnmark. Det øker den nasjonale sårbarheten.

Mindre samarbeid med Russland er en reell konsekvens av den sikkerhetspolitiske utviklingen. Viktige kontaktflater blir borte, og med det vender vi oss stadig lengre bort fra den gode kommunikasjonen vi har hatt i Barentsregionen. Nå er vi i en negativ spiral med øvelser og styrking av forsvarskapasiteter, hvor Russland ruster opp rundt sine atomvåpen i våre nærområder, og vi tillater mer og mer amerikansk tilstedeværelse i Russlands naboland. Underveis mister vi også mer eierskap over det nasjonale forsvaret av Norge. Ubebodde områder med lav sysselsetting er lettere å utnytte både økonomisk og militært, og tillitsslitasjen skaper sårbarhet. Det kan også være en utfordring at det offentlige tyngdepunktet flyttes sørover. Svalbard står som et viktig eksempel på hvor essensielle offentlige institusjoner og infrastruktur er for norsk suverenitet og stabilitet.

Sett fra en del miljøer i Finnmark har vi en regjering som virker uinteresserte i å høre på deres ønsker. De opplever konsekvensene av manglende samarbeid med Russland på en helt annen måte i dagliglivet enn vi gjør i sørligere strøk. Næringsutviklingen er treg, ambulanseflyene konkurranseutsettes, det virker stadig oftere som at regjeringens politikk blir mer og mer frikoblet fra hva som oppleves som en del finnmarkingers behov. Samtidig er skjebnen til Frode Berg fra Finnmark også blitt gjort til nasjonal symbolpolitikk overfor Russland, parallelt med at det er en episode som bidrar til å understreke de store avstandene i landet. Avstander som er lette å glemme i tettbebygde strøk, men som former livet andre steder.

Er det klokt på sikt å føre en regionpolitikk som bidrar til å fremmedgjøre et av de mest sikkerhetspolitisk relevante områdene i Norge, med eneste felles grense til Russland? Det er et ladet spørsmål, svaret gir seg selv. Men det burde bekymre – det er lett å finne tegn på at måten Norge fører og formidler forsvars- og sikkerhetspolitikk ikke er solid nok forankret i befolkningen. Slitasjen som fester seg mellom deler av nord og regjeringen, vil kunne gjøre både sikkerhets- og beredskapsarbeidet i nord mer krevende i tiden som kommer. Skal vi klare å meisle ut en fornuftig sikkerhetspolitikk for Nord-områdene er det av avgjørende betydning at også befolkningen i nord blir hørt og er med.


Hedda Langemyr er prosjektleder for UTSYN, en plattform for en bredere og mer inkluderende debatt om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Langemyr skriver jevnlig for Teknopol.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT