Jeg var nylig på ferie i Marokko for å besøke familien på farssiden. Det var fem år siden sist gang, og selv om vi reiste mye dit da jeg var barn, føltes det på mange måter mer fremmed nå enn tidligere. Kanskje er det fem år med debatt om islam og multikultur her hjemme som forstyrret opplevelsen, hvem vet. Jeg sitter i hvert fall igjen med en følelse av at jeg, som kvinne, aldri kunne vært der på noe annet opphold enn en ferie.
Faren min kommer fra Øst-Marokko, og når vi reiser på ferie, er det til regionshovedstaden Oujda i den orientalske regionen, som det kanskje kan oversettes til. Sånn som jeg har skjønt det, så er dette en region som er kjent for å være ganske konservativ i marokkansk sammenheng. Første gang jeg fikk høre dette, trakk jeg et lettelsens sukk. Det var altså ikke sånn som dette at resten av Marokkos over 35 millioner innbyggere levde.
Kaféliv = prostitusjon
I Oujda går ikke kvinner på kafé. Det er hashoma. Skammelig, upassende. Det indikerer tvilsom moral, for å si det pent. Det finnes heldigvis yngre kvinner som trosser dette, men de har ikke enda blitt synlige i bybildet, i hvert fall ikke så vidt jeg kunne se. Det jeg først legger merke til når jeg kommer til Marokko, er hvor mange menn det er overalt. På gata, på kaféer, bak disken, i butikken, militæret som står plantet langs veien. Faen så lei man blir av menn etter et par uker.
Da vi reiste på biltur langs kysten, så vi derimot mange flere kvinner. De satt på kafé og så VM-kamper, kledd i alt fra heldekkende svart til vestlige klær. I Tanger så vi til og med unge kjærestepar som satt og klina (dette kan man bli arrestert for, noe som utløste en enorm SoMe-kampanje blant Marokkansk ungdom for et par år siden).
Damer kan fritt ferdes alene, der ingen formelle eller sikkerhetsmessige grunner til at kvinner ikke går på kafé. Kvinner jobber, de går i byen for å handle, og kjører bil, bare så det er klinkende klart. Marokko var det første muslimske landet som forbød polygami, altså flerkoneri. På den samme tiden hevet de giftealderen til 18 år. Det er derimot et smutthull i denne loven, som gjør at dommere kan autorisere ekteskap hos mindreårige under visse omstendigheter.
Marokkansk lov inntil 2014 en klausul som gjorde at voldtektsmenn ikke kunne bli straffeforfulgt dersom de giftet seg med offeret sitt, der det var snakk om mindreårige offer. Dette «reddet» jentas ære, i manges øyne. Lovendringen kom i kjølvannet av at 16 år gamle Amina Filali drakk rottegift og døde etter å ha blitt tvunget til å gifte seg med voldtektsmannen sin.
De tror rett og slett ikke at jeg kan, og det har de helt rett i.
Mine helter, husmødrene
Jeg har enormt stor respekt for husmødre. Det er vanskelig å forestille seg at noen kan være like hardtarbeidende som de damene jeg har blitt kjent med i Marokko. Nivået på matlagingen er skyhøyt, og rutinene er så innarbeida at sånne som meg stort sett kommer i veien om man prøver å hjelpe til. Det er stor prestisje i å lage god mat, det er tross alt jobben deres, og det er ikke bare å henge seg på uten videre.
Jeg har alltid trodd at det var høflighet som gjorde at de husja meg bort når jeg kom for å hjelpe til, men det viste seg å ikke stemme. De tror rett og slett ikke at jeg kan, og det har de helt rett i. Etter å ha vært med på storproduksjon en veldig komplisert matrett, fikk jeg litt innpass, men bare litt. Jeg er fortsatt langt fra profesjonell. De har et repertoar av matretter som ikke er enkle eller kjappe, men nydelige, sunne og varierte. Det er sånn mat som man ikke rekker å lage dersom man jobber ute i tillegg. Det er et eget fag, og det har jeg enorm respekt for, selv om jeg av prinsipp mener det jeg gjør om økonomisk selvstendighet.
Arbeidsdagen for en husmor er lang, og høytid og ferie er ikke til for avslapping. Da jobber man fra tidlig om morgenen til sent på kvelden for å sørge for trivsel og matglede for alle. Og det er ingen liten jobb, da man ofte er ganske mange rundt middagsbordet, og man spiser middag flere ganger om dagen. I tillegg styrer de alt annet i husholdningen, og passer barn. Igjen, det er ingen latmannsjobb.
Kulturkrasj, forventninger, og min rolle
Som nevnt så har de fleste skjønt at jeg ikke har fått noen marokkansk oppdragelse av min norske mor og min forlengst utvandra far. Jeg kan ikke lage så mye mat, jeg snakker veldig gebrokkent arabisk, og jeg er ikke religiøs. For min del er det ikke noe problem å være i Marokko. Jeg gjør stort sett som jeg vil, selv om jeg blir veldig avhengig av de andre for å komme meg rundt. Min generasjon har en helt annen hverdag enn for eksempel bestemødre, med tilgang til høyere utdanning og stor personlig frihet.
Det man derimot bør gjøre, er å dekke seg litt til. Og da mener jeg ikke å dekke til håret, men lår og legger, og helst litt til. Første gang jeg reiste på til Marokko etter at jeg hadde kommet i puberteten, fikk jeg sjokk. Jeg ble behandlet totalt annerledes enn før. Forventningene til og normene for alt fra hvordan man hilser på og omgås mannlige familiemedlemmer, til hvordan det er forventet at du skal kle deg, var plutselig noe helt annet enn det jeg hadde blitt vant til som barn.
Ingen fortalte meg noe om hva jeg burde gjøre og ikke, og det var veldig ubehagelig. Jeg lånte en langbukse fra en kusine da jeg fikk kjeft for å gå i minishorts. Så fikk jeg kjeft fordi den revnet i skrittet. Men det var lov å være lettkledd på stranda, så der bekymret jeg meg unødig. Det var forvirrende og veldig sårt. Da jeg reiste ned neste gang var jeg litt mer forberedt, og nå går stort sett helt fint.
Det med å dekke seg litt til er forøvrig ikke noe jeg gjør for å tekkes noen andre. Det er kun for å unngå å bli trakassert på gata, og fordi jeg rett og slett har veldig lite å vinne på å bruke den korte tiden jeg har med familien på å kjempe en eller annen kamp som egentlig har ganske lite med meg å gjøre, og som jeg ikke har så mye å vinne på.
Kvinneskjebner i ørkenen
I løpet av mine familieferier har jeg sett noen kvinneskjebner. Jeg har sett små jenter på ti-tolv år som jobber som hushjelper. De beordres rundt hele dagen, og går ikke på skole. Den gangen var jeg like gammel som jentene som serverte meg, og det gjorde voldsomt inntrykk. Jeg har prøvd på min begrensede arabisk å forklare en voksen kvinne at mannen hennes ikke kan bestemme hvorvidt hun får reise på besøk til familien sin eller ikke. Hun ble veldig overrasket, som om jeg var den første som sa noe sånt til henne. Og det var jeg kanskje også. Det er mange flere skjebner jeg kunne har skrevet om, men jeg ønsker ikke å utlevere noen.
Ekteskapet er så viktig for kvinner, kanskje særlig de uten utdannelse og fra lavere klasser, at man sier ja til nesten hvem som helst, særlig hvis man begynner å bli litt voksen. Disse kvinnene bor hjemme hos familien til de eventuelt blir gift, og fungerer ofte som hardtarbeidende husmødre.
Slekta mi kommer opprinnelig fra en Oase i ørkenen. Det er som sagt, og heldigvis, ikke et sted som er så representativt for Marokko som helhet. Den orientalske regionen har nest lavest kvinnelig yrkesdeltagelse, med 10,8%. I familien er det mange, særlig fra foreldregenerasjonen vår og nedover, som er høyt utdannede og yrkesaktive.
Her er det viktig å ikke generalisere for mye. 52% av kvinner i yrkesaktiv alder er analfabeter, men dette tallet er mye høyere i rurale områder, der det er sju av ti, mot fire av ti i urbane områder. Utdannede kvinner (alle nivåer av utdanning medregnet) utgjør kun 32,9% av voksne kvinner. 56,5% er gift, 31,3% single, og 12,4% er enten enker eller skilt. (se kilde nederst i teksten).
Det å i praksis være en hushjelp i sitt eget hjem, uten å noensinne bli oppfordret til å dyrke noen andre sider ved seg selv enn en standard kvinnerolle bestående av barnepass, matlaging, og husstell. Det må være noe av det mest fremmedgjørende og fordummende som finnes.
Å lese et dukkehjem i Marokko
Da jeg var 13 år satt jeg i den svale kjelleren i bestemors villa og kjeda meg grenseløst. Etter å ha gravd meg gjennom skap og skuffer, fant jeg pappas bøker fra da han i sin ungdom studerte engelskspråklig litteratur. Der lå A doll’s house av Henrik Ibsen. Pappa må ha lest den totalt uvitende om at han en dag skulle flytte til Norge. Det er kanskje litt spesielt å være Nora fra Norge og lese den for første gang på engelsk i Marokko. Men i det siste har jeg tenkt at det egentlig passet ganske bra.
Jeg hata Nora da jeg først leste Et Dukkehjem. Hun var jo så dum! Hva trodde hun kom til å skje, liksom? Hun burde tenkt seg litt mer om, og ikke oppført seg så latterlig. Hun var som et barn. Det var provoserende, rett og slett. Da jeg senere diskuterte dette med mamma, sa hun at det var jo det som var meningen. Det måtte mye tenking og modning til før jeg skjønte hva hun mente.
At kvinner var for dumme og lite informerte til å stemme, var et av argumentene som ble brukt mot kvinners stemmerett. Det er lett å bli provosert av en slik argumentasjon. Men jeg tror kanskje den hadde mer for seg enn det man kanskje ser for seg når man sitter i (relativt) likestilte Norge i 2018 og leser historie. Det er to ting som provoserer aller mest med kvinnenes situasjon i Marokko, i tillegg til det aller mest ekstreme, som tvangs- eller sterkt pressede ekteskapsinngåelser: den økonomiske avhengigheten, og frarøvingen av muligheten til å utvikle intellektuelle ferdigheter og personlighet.
De voksne damene jeg kjenner som bokstavelig talt har sittet på et kjøkken i ørkenen mesteparten av livet, og som ikke har fått noe særlig utdanning, er ofte veldig snille, morsomme og flotte damer, og alle har selvfølgelig masse personlighet. Men de er ofte også svært naive, og det på en måte som voksne kvinner her hjemme ikke er. Det norske skolesystemet fordrer kritisk tekning hos elevene, og vi, gjennom vår reising, dyrking av individuelle trekk og interesser, lærer oss å kjenne både oss selv og verden rundt oss. Vi behandles som individer, og vi lærer oss, i hvert fall til en viss grad, å diskutere og finne ut av hva vi mener og ikke mener, liker og ikke liker. Velmenende spørsmål fra meg om hva har du gjort siden sist? Eller har du vitnemål? Besvares med hjertelig latter og stor overraskelse.
Det å i praksis være en hushjelp i sitt eget hjem, uten å noensinne bli oppfordret til å dyrke noen andre sider ved seg selv enn en standard kvinnerolle bestående av barnepass, matlaging, og husstell. Det må være noe av det mest fremmedgjørende og fordummende som finnes. Det var nettopp dette Nora var så desperat etter å kompensere for at hun rett og slett ikke hadde noe annet valg enn å pakke sakene sine og reise sin vei.
Samtidig legges det enormt mye press på menn, som ofte sitter med forsørgeransvaret for hele storfamilien. For ikke å snakke om Nora og Helmers manglende mulighet til å forstå hverandre. Hvordan kan man forstå hverandre, når man hele livet har blitt presset inn i kjønnsroller som dyrker avstanden mellom kjønnene på alle områder? Kvinnefrigjøring vil sånn sett være svært positivt for menn også.
Det er den kollektivistiske kulturen som muliggjør denne undertrykkingen, og som gjør det så utrolig vanskelig for en nordmann å tilpasse seg.
Det går framover, men også bakover
Som sagt, så gjør unge, både kvinner og menn i Marokko mye for å tvinge fram endring. Enten det er å legge ut klinebilder på SoMe i solidaritet, gå på kafé med venner, eller landets hardtarbeidende kvinneorganisasjoners systematiske arbeid for rettigheter og likestilling.
Dessverre er det noen internasjonale trender som presser samfunnet i motsatt retning. Ifølge min onkel, var det slik at kvinnene i Oujda inntil for 20-30 år siden dekket til alt utenom øynene. Så ble det vanlig å vise ansiktet, og det har det vært siden. En utvikling drevet fram i konteksten av modernisering. Dessverre dukker det opp flere og flere som dekker til ansiktet, i en stil som tradisjonelt forbindes mer med Midtøsten enn Marokko. Dette har jeg ikke noen sikre kilder på, så omfanget av dette er uvisst.
Nå er det ikke plass til en analyse av årsakene til alt dette, men et poeng må jeg allikevel snike inn helt på tampen; det er den kollektivistiske kulturen som muliggjør denne undertrykkingen, og som gjør det så utrolig vanskelig for en nordmann å tilpasse seg. I samspill med andre forhold, selvfølgelig, som økonomi, religion, forskjeller mellom by- bygdekultur, og mye mer. Å tilpasse seg et kollektiv på bekostning av egne preferanser, interesser, personlighetstrekk og ønsker, er noe både kvinner og menn må gjøre i Marokko, selv om det på mange måter er mye trangere og mer begrensende for kvinner. Kanskje det kunne vært interessant å snakke mer om disse mekanismene, istedenfor å insistere på kun religion, når man diskuterer kulturforskjeller og multikulturalisme.
Selv om jeg gjerne skulle blitt mer kjent med det fantastisk flotte landet, tilbrakt mer tid med familien, og forbedret språkferdighetene mine, kunne jeg nok ikke bodd i Marokko. For en norsk feminist blir det rett og slett for begrensende. Som sagt så er forskjellene enorme innad i landet, og det er mye mer komplekst enn det jeg får til å skrive om i dette formatet, men konklusjonen står allikevel.
All statistikk er hentet fra rapporten Femmes Marocaines et Marché du Travail : Caractéristiques et Evolution (2013)
Denne artikkelen ble først publisert på Maddam.no, 9. juli.
