Shoaib Sultan er på rundreise i Pakistan. Han deler sine opplevelser underveis med Transit magasins lesere. Til daglig jobber Sultan som rådgiver ved Antirasistisk senter.
—
Jeg var i dag på besøk til en god venn som jobber i Nankana Sahib, et lite tettsted cirka en times kjøretur unna Lahore. Dette er stedet hvor grunnleggeren til sikhenes religion, Guru Nanak, ble født. Her fikk jeg anledning til en guidet tur til en av de syv gurdwaraene i den lille byen, som alle er bygget på stedene med ulike mirakler som knyttes til Guru Nanak.
Gurdwaraen er sikhenes gudshus og selve ordet gurdwara betyr guruens hus. Jeg skriver litt om det jeg opplevde og lærte, så kan heller noen sikh-venner si ifra om jeg skriver noe som ikke stemmer og eventuelt korrigere.
Det ble litt sent i går kveld, men tenkte jeg skulle skrive noen tanker om gårsdagens tur. Området innenfor gurdwaraen er ekstremt vakkert, med beplantning og bygninger som er fantastiske å se på. I tillegg til gurdwaraen selv og andre religiøst tilknyttede bygninger er det også bosteder for tilreisende sikher og pilgrimer der.
De fleste kommer fra India, men mange også fra Storbritannia, UK, Canada og USA (og kanskje noen fra Norge?). Her bor de gratis så lenge de ønsker, betalt av den pakistanske staten. Han som viste oss rundt er egentlig ansvarlig for å legge til rette for og ordne alt relatert til opphold for tilreisende. Han er forøvrig muslim, som mange av guidene der. Man slipper forøvrig ikke inn i området med tobakk, alkohol eller snus.
I år blir det en kjempestor feiring, siden det er 550 år siden Nanak ble født. De forventer et enormt tilstrømning av besøkende på feiringene i november i år. Jeg var på en tur innom sykehuset også, hvor min venn Muhammad Sarwar jobber, og fikk vite at de er i full beredskap ved enhver sikh høytid. Gurdwaraen har forøvrig sin egen dedikerte ambulanse.
På vei inn i gurdwaraen krysser man en liten grøft fylt med vann, for å rense seg før man trer inn. I gurdwaraen så vi blant annet Guru Granth Sahib, sikhenes hellige bok, regnet i seg selv som den ellevte guruen. Den behandles veldig annerledes enn andre hellige bøker, og leses egentlig av bare spesielle personer og med regler for bekledning m.m., og de færreste sikher har denne hjemme hos seg. Har man boken hjemme er det regler knyttet til det, og rommet den oppbevares i er ikke et rom man skal være i uten grunn. Mer vanlig er det å bøker med deler av denne, disse får ikke det samme hellige statusen.
Av de cirka 1800 sikhene som bor i Nankana Sahib ble jeg fortalt at det var tre stykker som hadde boken hjemme hos seg. Det er også en brønn i gurdwaraen, som regnes som hellig, litt som ab-e-zamzam fra Mekka for muslimer.
Sikhene har også en ganske voldsom historie. Under britenes herredømme skal britene og hinduene tatt kontroll over området og plaget sikh pilgrimer på vei dit. En sikh-leder som ledet 200 sikher for å frigjøre stedet ble drept og brent levende på treet som er avbildet, etter at følget hans ble massakrert. Dette medførte imidlertid at sikhene fikk tilbake kontrollen over området over litt tid.
Jeg spurte litt om muslimenes rolle i dette, og fikk vite at flere muslimer støttet sikhene, men at dette hovedsaklig var en strid mellom hinduer og sikher på det tidspunktet, med britene som støttet hinduene. Listen som ligger ved er over en del av de 200 sikh-martyrene.
Bildet jeg fant mest interessant var faktisk den av Guru Nanak sammen med to andre personer. Litt usikker på hvem en av dem var, antaglig Bhai Bala, men det er den andre som vekket min interesse, Bhai Mardana, en livslang følgesvenn av guru Nanak, men en muslim.
Dette høres kanskje merkelig ut i en verden hvor vi deler folk opp i det ene eller andre, men som Linda Nymann skrev om da jeg nevnte at jeg skulle ut hit, så er sikhismen ikke (bare) en religion. På det indiske subkontinentet er dette svært vanlig, med muslimske sufier med hindu følgere etc. Mardana har også en veldig interessant historie, og en familiehistorie som er tett knyttet til sikhene helt frem til delingen av subkontinentet. Men det får være til en annen gang.
De fleste av disse er i bunn og grunn humanister som mener at det å hjelpe noen til å bli en best mulig versjon av dem selv er målet. Så en muslim bør bli en best mulig muslim, og en hindu bør bli en best mulig hindu. Det minner meg om en twittervenn, «den jihadistiske jøden», som var sammen med en muslimsk sufi på subkontinentet i lang tid, og fikk nettopp beskjed om at han burde bli den beste utgaven av en jøde. Navnet han har tatt på seg handler forøvrig om den reelle betydningen av jihad, han strever nemlig med sin jødedom, og mente navnet passer.
Beklager avsporingen — tilbake til besøket mitt til Nankana Sahib. De har en egen avdeling hvor alle kan få mat om de ønsker, gratis og uten spørsmål om hvem man er. Er man sulten er maten der.
Det er også et stort basseng like ved gurdwaraen. Denne brukes til å ta et rensende bad, med et lite avsondret område for kvinnelige tilreisende. Dette er ikke noe som bare sees på som hellig av sikhene, men også hinduer som ser på en dukkert her som mer eller mindre det samme som å ta en dukkert i ganges elven, altså at det renser en for synder.
Det jeg tar med meg er den infløkte og intrikate historien fra dette området, med muslimer, hinduer og sikher som har levd fredelig samme, men med voldsomme konflikter seg imellom i perioder.
Læren til Guru Nanak skal ha vært påvirket av muslimer han møtte, og senere muslimke lærde skal ha vært påvirket av hans skrifter. Den enøyde historien flere vil at vi skal forholde oss til, og leve etter, stemmer rett og slett ikke!
SE BILDER:
Artikkelforfatter Shoaib Sultan jobber til daglig som rådgiver ved Antirasistisk senter. Han er også bystyremedlem for Miljøpartiet de grønne.
