KRONIKK: En 11-åring som blir voldtatt av bestefaren sin får ikke lov til å ta abort. En 14-åring som er tvunget til å fullføre en graviditet har ikke mulighet til å fullføre ungdomsskolen. I flere latinamerikanske land er dette virkeligheten for mange jenter. Jenter som er tvunget til å bli mødre.
Latin-Amerika og Karibien er den eneste regionen i verden hvor antall graviditeter blant mindreårige har økt de siste årene, ifølge Centre for Reproductive Rights.
I løpet av 2018 ble 2.256 jenter mellom 10 og 14 år mødre i Guatemala, mens i Mexico er 4 av 10 kvinner som blir utsatt for seksuell vold under 15 år. Nicaragua er landet med høyest antall fødsler blant jenter under 14 år.
Dette er alvorlige brudd på menneskerettighetene til disse jentene, som opplever traumer, isolasjon og sosial sårbarhet på grunn av manglende tilgang til trygge aborter og oppfølging etter svangerskapene.
Det regnes med at ca 75 prosent av alle aborter foretatt i Latin-Amerika er ulovlige, med den store helserisikoen dette innebærer, og det er vanligvis lavklasse-jenter som blir utsatt for dette. Verdens Helseoganisasjonen (WHO) regnet i 2018 med at nesten 12 prosent av dødsfallene blant unge kvinner i Latin-Amerika var knyttet til utrygge aborter, i tillegg til at mange får helseutfordringene som følge av slike inngrep.
Situasjonen har vært så prekær i så mange år nå, at det kreves endringer, nå.
Abort er lovlig i bare tre latinamerikanske land, dette er i Cuba, Guyana og Uruguay. I Den Dominikanske republikken, Haití, El Salvador, Honduras, Nicaragua og Surinam er abort ulovlig i absolutt alle tilfeller. I flere av disse landene er det i tillegg straffbar å abortere, til og med i tilfeller hvor det er spontanabort. Det finnes kvinner som er fengselet, med straffer på mellom 20 og 50 år, for å ha spontanabortert.
Siden 2016 har den regionale kampanjen #NiñasNoMadres — «Jenter, ikke mødre», organisert av Amnesty International, Planned Parenthood Global, Informasjonsgruppe for selvvalgt reproduksjon (GIRE) og Den Latinamerikanske konsortium mot usikker abort (CLACAI), satt fokus på den seksuelle volden og de uønskede graviditetene mange jenter blir utsatt for i Latin-Amerika.
Det er disse scenariene de fleste abortkamper har fokusert på i mange latinamerikanske land. Det foregår et systemisk angrep mot jenter og kvinner, som ikke beskytter dem mot seksuell vold eller ivaretar deres reproduktive helse etter svangerskapene. Dessverre, er verken myndigheter eller religiøse instanser interessert i å sikre lovlige aborter, uansett årsaken til graviditeten og helt uavhengig av mødrenes alder. De vil ikke støtte undervisningsprogrammer, ansvarliggjøring av seksuelle forbrytere eller krisesentre for voldsutsatte og deres barn.
Konsekvensene av denne systematiske volden er store. Mange jenter har psykiske problemer, mange dør som følge av manglende tilgang til helsetjenester under og etter fødslene, og mange jenter forblir analfabeter fordi de får ikke fullført grunnskolen.
Staten og den katolske kirken – en kolonialistisk arv
Alle landene hvor abort er ulovlig har en ting til felles: Båndene mellom konservative politiske ideologier og katolske prinsipper om kvinners rolle og ansvar for å skape liv. Dette temaet tas lite opp i offentligheten, men det er unektelig at lovene alltid blir strengere når politikere utøver sin egen religiøse tro på det offentlige lovverket.
Selv om det er bare to land som defineres som katolske i Latin-Amerika, Argentina og Costa Rica, mens resten er sekulære stater, finnes det ingen garanti for at enkeltindivider i politikken og i rettsapparatet ikke setter sitt preg på reproduktive rettigheter for jenter og kvinner i sitt land.
Deres verdigrunnlag overføres på machiavellisk vis fordi staten har det siste ordet om hva som er lovlig eller ikke, selv om det er en medfødt rettighet for jenter og kvinner å ha frie liv med full rett til å bestemme over egen kropp. Her er ikke bare snakk om tilgang til trygge aborter, men reproduktive rettigheter omhandler også retten til seksualundervisning, privatliv og et liv uten vold, med seksuell frihet.
Feminister verden over bør være mye mer kritiske til rollen Den katolske kirken spiller i sin innvirkning på regionale lover om kvinnehelse. Denne innvirkningen, sett fra et sosialt og historisk perspektiv, er en tung kolonialistisk arv kvinner i Latin-Amerika er ekstra utsatt for.
I boka «Krigen mot kvinner» fra antropologen Rita Laura Segato, forklarer hun hvordan stater tillater og oppfordrer til utøvelsen av det hun beskriver som «grusomhetens pedagogikk». Grusomhetens pedagogikk er prosessen som legitimerer og sprer informasjon om vold mot kvinner med statens og medias velsignelse. Konsekvensene i samfunnet er alvorlige, i følge Segato; Folk blir mindre sensitive til lidelsen av voldsutsatte kvinner og i lengden volden normaliseres.
Å nekte å jobbe forebyggende mot seksuell vold eller gi reproduktive rettigheter, er et tiltak fra statene for å kontrollere og undertrykke fattige kvinner.
— Rører staten én jente, rører staten oss alle
Vi feminister i Europa kan støtte våre medsøstre i Latin-Amerika. Å støtte kampanjen kan være en god start, men det viktigste er å bli bevisste på at vi har mer til felles med en fengslet kvinne i El Salvador enn det vi har med en mannlig politiker fra KrF.
Kampen for reproduktive rettigheter burde være basert på internasjonal solidaritet, uten at vi lar oss splitte av grensene. Vi må anerkjenne at byrden mange jenter og kvinner lever i i koloniserte land er større enn den vi opplever. Samtidig må vi kunne bruke våre privilegerte posisjoner til å styrke hverandre i kampen for friheten vår. Slagordet «Rører staten en av oss, rører staten oss alle» er et treffende og samlende felles utsagn vi kan dele.
I dette tilfellet kan vi bidra til kampanjen #NiñasNoMadres ved å ta bilde med hashtaggen og legge press på internasjonale og regionale myndigheter for å sikre god barndom og reproduktiv helse for alle jenter og kvinner i hvert latinamerikanske land.
