NY BOK: Nå i september er det åtte år siden slutten på begynnelsen på katastrofen som rammet Libya. En ny bok setter et svært kritisk søkelys på Norges deltagelse i NATO-operasjonen. — Man vil gjerne være med, men man vil ikke ta ansvaret for utfallet, sier oberstløytnant Tormod Heier til Transit magasin.
13. september 2011. I sin første tale etter at opprørere hadde erobret hovedstaden Tripoli, lovte lederen i Libyas overgangsråd, Mustafa Abdul Jalil, at landet skulle bli styrt moderat og samlende. Jalil hadde vært sentral i det åtte måneder lange opprøret som – med omfattende militær støtte fra NATO og Qatar – hadde styrtet Libyas mangeårige diktator Muammar Gaddafi.
13. september 2019. Libya: Krigens uutholdelige letthet lanseres på frokostseminar på Cappelen Damms lokaler i Oslo. Boka forteller om et land som ble offer for en krig ført av Frankrike, Storbritannia og USA for å fremme sine egne interesser. I dette fikk de god støtte av små NATO-allierte som ikke forholdt seg til denne virkeligheten – deriblant Norge.
Boka forteller også om borgerkrigen som i ettertid har herjet i et splittet Libya og spredt seg videre i regionen, og en vestlig USA-ledet militærallianse som har for vane å tape krigene den begir seg ut på.
Vinner krigen, taper freden
– Man bomber for mye og snakker for lite, sier oberstløytnant og professor ved Forsvarets høgskole Tormod Heier til Transit magasin.
!– Libya føyer seg inn i et trist mønster hvor vi taper flere kriger enn vi vinner, til tross for at vi tilhører en koalisjon med USA i sin midtre, som aldri før i verdenshistorien har hatt like store militære virkemidler.
Sammen med professor emeritus i journalistikk Rune Ottosen og professor i historie Terje Tvedt er Heier redaktør av og bidragsyter til Libya: Krigens uutholdelige letthet. Boka samler også kapitler skrevet av eksperter på internasjonal politikk, krig og folkerett fra blant annet Institutt for fredsforskning (PRIO), Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og Universitetene i Bergen og Oslo.
Boken er spesielt kritisk til NATOs omfattende og ødeleggende bombing av Libya som – ved å bidra til regimeendring – mange mener overskred FN-mandatet som kun tillot militær inngripen for å beskytte sivile.
– Statens styringsevne kollapset og det oppsto et maktvakuum som fyltes av klaner og militser. Disse er det vanskelig for verdens sterkeste militære styrker å møte fordi de glir inn i sivilbefolkningen og bruker geriljataktikker. Og når de ikke lar seg nedkjempe militært så mister gradvis militærmakten sin politiske relevans, sier Heier.
Mens ulike fraksjoner og militser har kjempet om å fylle maktvakuumet, har sivilbefolkningen i Libya lidd. Ifølge Røde Kors er landet preget av pågående og omfattende vold og økonomisk usikkerhet som nærer oppunder hverandre. Mange libyere er internt fordrevet og mat- og vannmangel er utbredt.
I en rapport fra 26. august advarte FNs generalsekretær António Guterres mot at situasjonen har blitt ytterligere forverret etter at angrep på hovedstaden Tripoli i april drepte mer enn tre hundre mennesker.
Et verkende konfliktsår
I tillegg omgjorde lovløsheten Libya til en frihavn for menneskesmuglere, militante islamister med tilknytning til Al Qaida og IS, samt krigere involvert i opprør i nærliggende land som Mali og Niger. Fra midten av 90-tallet var den sterke Gaddafi-staten – til tross for sin brutalitet – også et stabiliserende element i Nord-Afrika. Den huset blant annet et stort antall arbeidsmigranter og utenlandske opprørere som hadde fått opphold der som ledd i fredsprosesser – blant annet Tuaregopprørskrigere fra Mali.
– Det øyeblikket Gaddafi-staten faller er det ikke noen plass for de i Libya lenger. De må ut, og over en og en halv millioner mennesker flyktet fra Libya etter 2011, sier seniorforsker ved NUPI og Nord-Afrika-ekspert Morten Bøås – også blant bidragsyterne til Libya-boka – til Transit magasin.
Bøås har gjennomført feltarbeid i Nord-Afrika sett hvordan kompliserte konflikter har blitt påvirket og forverret av ustabiliteten og maktvakuumet i Libya. Dette har særlig vært tilfellet i Mali, hvor returnerende Tuaregopprørskrigere fra Libya brakte med seg både våpen fra Gaddafi sine våpenlagre og militante Islamistiske idéer. I 2012 brøt det ut borgerkrig, og uroligheter og konflikt preger fortsatt landet i dag.
– Du kan ikke legge skylden for alt dette på Libya, men det betyr noe for konflikter i svake og sårbare stater som Mali, Burkina Faso og delvis Niger når den aller sterkeste staten i regionen er omgjort til et åpent og verkende konfliktsår, sier Bøås.
– Og dette kan overhodet ikke ha vært med i beregningen når man valgte å intervenere på den måten man gjorde.
Bøås mener det er spesielt viktig at NATO-allierte ikke ser på militære virkemidler og regimeendring som enkle verktøy får å fjerne regimer man er motstander av.
– Selv om den Arabiske våren ikke hadde slått rot andre steder, hadde man en naiv idé om at Libya ville gå bra. Hvordan man kunne lulle seg inn i den oppfatningen er vanskelig å forstå, spesielt når man gjør dette så kort tid etter at man har sett konsekvensene av en tilsvarende brå og brutal regimeendring i Irak, sier han.
– Å lime dette sammen igjen, hvis det noen gang er mulig, kommer til å ta ekstremt lang tid. Det finnes ikke lenger noen libysk stat, eller egentlig et libysk samfunn.
En brikke i et katastrofalt spill
Å føre krig for å styrte et annet lands regime, slik det ble gjort i Libya, regnes også som et brudd på internasjonal lov. Til tross for at det finnes aksept for å gripe inn i andre land for å forhindre for eksempel folkemord, skal man ikke bruke mer makt utover det som er nødvendig.
Regimeendring ble imidlertid utfallet av NATO-operasjonen i Libya i 2011, noe som overskred Sikkerhetsrådets resolusjon 1973. Men at dette var det overordnede målet til operasjonens pådrivere – Frankrike, Storbritannia og USA – burde andre NATO-land, som for eksempel Norge, ha forstått, mener Tormod Heier.
– Man burde skjønt at det å beskytte sivilbefolkningen bare var et vikarierende argument for noe annet. Vi burde gått mer inn og analysert hvilke intensjoner og motiver som lå til grunn fra fransk, engelsk og qatarsk side, sier han.
– I ettertid ser man at man faktisk ble litt lurt.
At de nasjonale strategiske interessene til stormaktene drev utviklingen i Libya og at landet ble en brikke i det såkalte realpolitiske spillet er en vanlig oppfatning blant forskere og eksperter.
– Det viktigste var oljeressursene i Libya. I tillegg støttet Gaddafi også en slags afrikansk union som var mer lik EU, med egne militære styrker og egen valuta. For land som Frankrike og Storbritannia var det uakseptabelt, sier professor emeritus ved PRIO Ola Tunander til Transit.
Tunander har forsket på internasjonal og amerikansk sikkerhetspolitikk i mer enn 30 år, og har skrevet kapittel om Libya-krigens i et internasjonalt politisk perspektiv i Libya: Krigens uutholdelige letthet. Han er også klar på at vestlige land ikke først og fremst førte krigen av hensyn til den libyske sivilbefolkningens velbefinnende.
– Det er ingen tvil om at krigen var en katastrofe – på alle måter. Men man stoppet jo dannelsen av en pan-afrikansk blokk og denne afrikanske valutaen, sier han.
Tunander påpeker at argumentet for at intervensjonen ble gjennomført på humanitært grunnlag også svikter på mange områder.
– I Norge ble det presentert som at man skulle sende bombefly for å redde folket fra en diktator, som om landet skulle blitt demokratisk bare man kvitter seg med diktatoren.
I tillegg var opprørere støttet av den vestlige koalisjonen også selv skyldige i omfattende vold mot sivile og grove menneskerettighetsbrudd. Særlig var svarte Libyere og arbeidsinnvandrere ofre for utbredt rasistiskmotivert vold.
Dette ble beskrevet allerede i en Amnesty International rapport utgitt 13. september 2011 – samme dag som Mustafa Abdul Jalil holdt sin første tale som leder for Libyas overgangsråd.
Når de andre vet best
Men ifølge Tunander har ikke små NATO-land som Norge nødvendigvis mulighet til å evaluere og forstå sin egen deltagelse i internasjonale militæroperasjoner. Etterretningen og informasjonen de bygger på – innhentet for eksempel av USA – holdes ofte skjult, også innad i alliansen.
– Det er en generell problematikk, at man ikke informerer andre mer enn nødvendig.
Denne kunnskapsløsheten er imidlertid ikke kun et problem for norske beslutningstagere, mener Tormod Heier. Ved å ikke vite fullt ut hva man er delaktig i blir det også mulig å ikke ta ansvar når det går galt. Dermed kan Norges allianseforhold med stormakter som USA styrkes gjennom deltagelse i internasjonale militæroperasjoner – uten at man må forholde seg til de etiske dilemmaene de ofte innebærer.
Heier er likevel kritisk til denne praksisen:
– Når man stiller i krig med noen av de aller mest avanserte styrkene – som i tillegg tar ut noen av de viktigste målene – så kan det hevdes at det følger med et moralsk ansvar for å sørge for at de brukes i tråd med norske interesser. Og Norge hadde ingen interesse av å skape systemkollaps, regimeendring eller borgerkrig i Libya, sier han.
– Men norske myndigheter ville bare ha representanter på det laveste nivået i kommandokjeden, og ikke høyere opp der hvor beslutningene reelt sett fattes. Og det føyer seg inn i et tradisjonelt mønster i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk når det gjelder utenlandsoperasjoner: man vil gjerne være med, men man vil ikke ta ansvaret for utfallet.
– Det får stormaktene gjøre.
FAKTA: Libya-krigen i 2011
- NATO-operasjonen varte fra 23. mars til 31. oktober 2011, og gikk under navnet Operation Unified Protector.
- Besto av bidrag fra 18 land, i hovedsak NATO-land, men også Qatar, Tyrkia og UAE
- Forankret i FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1973 vedtatt 17. mars 2011, som tillot militær inngripen i Libya for å beskytte sivile.
- Bidro til å styrte Libyas leder Muammar Gaddafi, som ble drept av opprørere 20. oktober 2011.
- Norge bidro med blant annet seks F-16 fly, som slapp 588 bomber over Libya i løpet av første del av operasjonen.
FAKTA: Libya: Krigens uutholdelige letthet
- Redigert av oberstløytnant og professor Tormod Heier, professor emeritus i journalistikk Rune Ottosen og professor i historie Terje Tvedt.
- Inneholder ytterligere bidrag fra åtte eksperter på Libya-operasjonen, internasjonal politikk og konflikt og folkerett.
- Utgitt på Cappelen Damms Akademisk forlag.
- Lansert 13 september 2019.
