På Filippinene må dugnadsånd bøte på myndighetenes manglende handlekraft

(MANILA / LUZON) Koronavirusets globale gjennomfart tvinger mennesker verden over til å holde seg hjemme. Mer enn noen gang er mange avhengige av hjelp fra myndighetene for å klare seg.

Residents preparing the kitchen at one of Save San Roque's target areas-2
Frivillige holder på å lage mat i ett av hovedområdene Save San Roque jobber i. Bilde: Save San Roque Alliance.
Annonse

På Filippinene sliter befolkningen. Ikke bare med å holde viruset i sjakk, men også med å sørge for at de mest sårbare lokalsamfunnene får hjelpen de behøver for å klare seg gjennom krisen.

Og stort sett er dette en kamp med veldedige organisasjoner i tet.

– I løpet av den første uken av nedstengningen kom hjelpepakkene fra private organisasjoner og givere. Offentlig støtte begynte først senere, sier Carol Sadorra til Transit magasin.

Sadorra er frivillig i Save San Roque, en organisasjon som jobber med å fremme rettighetene til den fattige befolkningen i San Roque – et nabolag på anslagsvis 6.000 familier, ikke langt fra landets hovedstad Manila, på øya Luzon.

Hver dag møter mange opp og stiller seg i kø, med fat klare i hendene, for å få mat fra de nyetablerte suppekjøkkenene. I områder med lite plass blir matporsjonene pakket i plastposer og levert dør-til-dør.

Det er helt gratis: Ved å registrere deg med Vipps får du våre nyhetsbrev rett i innboksen 1-2 ganger per uke. Dette er en enkel støtte fra deg, og vi får flere faste lesere. Registrer deg med Vipps, helt gratis. Tusen takk!
Registrer deg med med Vipps Logg inn uten passord med Vipps!

Sadorra og de andre frivillige i Save San Roque er ansvarlige for å fordele ingrediensene som hver dag brukes i matlagingen. Disse er kjøpt nesten utelukkende med penger samlet inn via internett.

– Vi jobber med å skaffe mer penger. Det er det som haster mest nå. Men målet vårt er å bli ferdig med å utvikle urbant jordbruk, sånn at kjøkkenene fortsatt kan bli uavhengig driftet, også etter at nedstengigen er ferdig, sier hun.

Frivillige ved Acacia Street Kitchen, ett av Save San Roques nye suppekjøkken.
Frivillige ved Acacia Street Kitchen, ett av Save San Roques nye suppekjøkken. Bilde: Save San Roque Alliance.

Mer enn halvparten av de som bor i San Roque har ikke formelle ansettelsesforhold. De fleste pleide å være gårdbrukere eller fiskere fra landet, som migrerte til byen for å tjene mer penger.

Området ble pålagt å stenge helt ned 16. mars, da Filippinenes president Rodrigo Duterte kunngjorde at hele Luzon-øya var i en «enhanced community quarantine» (ECQ).

ECQ-karantenen forbød all offentlig transport og alle reiser som ikke er absolutt nødvendige. Innbyggerne har nå svært begrensede muligheter til å bevege seg rundt øyen. For uformelt ansatte som er avhengige av dagsinntekter, har dette blitt en kontinuerlig og varig utfordring.

Mange har ikke annet valg enn å vente på at hjelpen skal komme til dem.

Ifølge undersøkelser av Save San Roque, tjener oppimot 80 prosent av husholdningene i San Roque mindre enn den filippinske «Family Living Wage» – den nasjonale beregningen av hva en familie på fem trenger for å ha råd til nok mat i en måned. Denne er på 10.481 filippinske pesos – rundt 2.000 norske kroner.

Og på Filippinene er det mange andre nabolag og lokalsamfunn som San Roque. Omlag 21 prosent av filippinere lever under fattigdomsgrensen, ifølge Philippine Statistics Authority – det filippinske statistiske sentralbyrået.

Sult vendes til protest

For mange nabolag og lokalsamfunn gikk det kort til fra nedstengingen trådte i kraft, til kampen mot sulten begynte. 1. april tok innbyggerne i San Roque til gatene for å demonstrere for tilgang til mat og økonomisk hjelp. Noen har siden fortalt nyhetsmedier at de er mer redde for matmangel enn Covid-19 viruset.

Men i stedet for å imøtekomme behovene deres, arresterte myndighetene 21 innbyggere for brudd på ECQ-karantenen. Arrestasjonene ble raskt møtt med sinne:

For å fylle hullet skapt av mangelen på hjelp fra myndighetene, har Save San Roque siden satt opp 28 suppekjøkken i området. Daglig metter de rundt 3.500 familier. Men å samle penger uavhengig fra det offentlige betyr at de i stor grad baserer seg på giverviljen til venner, fremmede og bedrifter.

– For å være ærlig så vil budsjettet vi har nå bare vare i tre uker til. Så vi håper at nedstengingen ikke blir forlenget igjen, sier Sadorra.

ECQ-karantenen skulle i første omgang opphørt 15. mai. Men så langt har den allerede blitt forlenget to ytterligere ganger, mens Covid-19 fortsetter å overvelde landets helsesektor.

– Hver gang nedstengingen forlenges, minsker det på donasjonene. Fordi da er det nye områder og nye nabolag som trenger mer hjelp, sier Sadorra.

Hun anslår at det koster rundt 1.500 filippinske pesos – rundt 300 norske kroner – å drive ett av kjøkkenene for en dag. Noen ganger har de måttet stenge serveringen for noen dager, i et forsøk på å fordele ressursene.

– Vi deler ikke ut mer enn det som er helt nødvendig. På dager hvor vi ikke har nok, må de som lager maten be innbyggerne her om forståelse.

Uno Court Kitchen, one of Save San Roue's newly set up soup kitchens
Frivillige ved Acacia Street Kitchen, ett av Save San Roques nye suppekjøkken. Bilde: Save San Roque Alliance

En nasjon bygd på ryggen av folket

Save San Roque er ikke alene. Det har vært en bølge av lignende dugnadsbaserte og veldedige initiativ rettet mot fattige områder og nabolag i og rundt byene på Filippinene.

Help from Home er en ny nettside satt opp etter koronavirusutbruddetfor som organiserer de forskjellige mulighetene til å ta imot donasjoner.

I starten, når nedstengingen nettopp hadde begynt, samarbeidet nettsiden kun med rundt 30 initiativ.

Nå har tallet steget til 222, men mer enn fem hundre har tatt kontakt for å få hjelp. Nesten alle ble startet som en respons på pandemien, og utfordringene den bragte med seg. For øyeblikket er kun seks ledet at myndighetene.

Ifølge Jayeel Cornelio, leder for programmet for utviklingsstudier ved Ateneo de Manila University, avslører situasjonen statens avhengighet av resurser utenfra det offentlige.

Jayeel Cornelio ved Ateneo de Manila School of Social Sciences Faculty and Staff. Foto: Ateneo

– Det er ikke tvil om at dette er edle handlinger. Men det at staten er avhengige av de, vitner om myndighetenes manglende evne til å håndtere problemene i samfunnet. Dette er ikke nytt. Utvikling på Filippinene har vært basert på sivilsamfunnet, sier han.

Sivilsamfunnet er de ikke-statlige organisasjonene, fagforeningene og veldedige initiativene som ligger utenfor sfærene av det offentlige. På Filippinene ble begrepet popularisert i 2001, når store fredelige protester veltet daværende president Joseph Estrada, i det som har blitt hetende Den andre EDSA-revolusjonen eller «People Power II»-revolusjonen.

Organiserte sivilsamfunnsgrupper og fagforeninger fikk mye av ansvaret for å ha forent folket under revolusjonen.

Men sivilsamfunnet har en lang historie på Filippinene, og mange av gruppene ble etablert for mange år siden. Ifølge Xiao Chua, historiker ved De La Salle University i Manila og ekspert på filippinsk historie, var aktivisme en av de viktigste årsakene til framveksten av sivilsamfunnsorganisasjoner allerede rundt fallet av Filippinenes diktator Ferdinand Marcos i 1986.

– Jo mer folk følte seg undertrykt, jo dristigere følte aktivistene seg. Når man blir undertrykt har man to valg: man kan gå under jorda eller holde seg over jorda. Og velger man sistnevnte slutter man seg til organisasjoner og foreninger, sier Chua.

– Dette var grobunnen til framveksten av sivilsamfunnet. Fordi når folk dristet seg til å handle mot myndighetene handlet det ikke bare om å fremme eller bli med i en kamp, men også om å hjelpe folk som hadde behov for det – å sette folk i stand til å handle for seg selv.

Givertrøtthet og behov for bærekraftige løsninger

Ifølge en rapport fra Den asiatiske utviklingsbanken (ADB) har sivilsamfunnet på Filippinene lenge vært kjent for evnen sin til å «koble seg til næringslivressurser for å støtte fattigdomsbekjempende initiativ».

– Jeg tror at bekymringen nå er at alt for mye av byrden blir lagt på det private. Det er riktig at frivillighet og dugnad er nødvendig, og likeså filantropi og veldedighet, men statens forventning om at den private sektoren skal håndtere alt – inkludert å ta vare på arbeidere – baserer seg på en idé om at resursene der er uendelige, sier Jayeel Cornelio, leder for utviklingsstudieprogrammet ved Ateneo de Manila.

– Staten mislykkes da i å tilby støtteordningene og strukturene som den private sektoren trenger. Gode skatteordninger, for eksempel, eller offentlig transport, sier han.

President Duterte oppfordret direkte den private sektoren om å bidra 30. mars, på «enhver mulig måte», gjennom den nasjonale krisen.

Presidenten har imidlertid også godkjent et krise-kontantstøtteprogram, som skal gi økonomisk hjelp til 18 millioner fattige filippinske familier. Fondet gir familiene rett til å søke om en månedlig sum fra 5.000 til 8.000 filippinske pesos – 1.000 til 1.700 norske kroner, i en periode på to måneder.

Men i «Barangay» Calawis, landsbyen Calawis, har kun en firedel av de rundt 1.500 familiene rett på støtte, ifølge bystyremedlem TJ Malvar. Dette til tross for at Barangay Calawis er blant de fattigste områdene i byen Antipolo, ikke langt fra hovedstaden Manila.

For å sørge for at innbyggerne får mat, har Malvar etablert sitt eget suppekjøkken PusoKitchen, opprinnelig finansiert av stiftelsen til sin egen familie. Ved skrivende stund har PusoKitchen hjulpet rundt 2.500 familier.

– Akkurat nå er lavinntektsområdene de som er hardest rammet. Og hvis man refererer til offentlige strukturer, betyr det i praksis barangay-ene, sier Malvar.

Til tross for stillingen sin i bystyret, forteller han at han i hovedsak baserer seg på den private sektoren, og det han klarer å utrette personlig.

– For å være ærlig så føles det nesten som om jeg bare er en vanlig privatperson. Altså, det jeg klarer å få til, får jeg til på grunn av mitt personlige nettverk. Og familie, legger han til.

– Generelt har ikke de offentlige ansatte i barangay-ene alltid et særlig godt nettverk. Og offentlige tilskudd er ikke i nærheten av det man trenger, med tanke på hvor omfattende krisen er. Og selv om du har generøse og medfølende offentlige tjenestepersoner – og dette er ikke alltid tilfelle, så er det jo også begrenset hva de klarer å få til.

Og selv om støtte fra den private sektoren har vært avgjørende for arbeidet han har kunnet utrette, har det over tid også blitt vanskeligere og vanskeligere å skaffe penger.

– Det er helt klart givertrøtthet, spesielt siden vi alle deler samme donorbase. Vi må også bli flinkere til å spørre, men i tillegg til givertrøtthet er det også «spørre-trøtthet». Det er anstrengende, og du sliter også ut menneskene i ditt eget personlige nettverk. På ett punkt blir det også litt pinlig.

Xiao Chua, historiker og professor ved De La Salle University. Foto: Xiao Chuas Twitter-profil

I likhet med Sarodda og resten av Save San Roque, håper Malvar at lokalsamfunnet etter hvert vil kunne dyrke sin egen mat. Men urban gårdsdrift tar tid å utvikle – tid som ikke er tilgjengelig når det hele tiden finnes munner å mette.

Så lenge karantenen varer vil de derfor være avhengige av støtte og veldedighet, hvor enn den kommer fra.

– Filippinere har lenge akseptert at myndighetene våre ikke får til det de ikke-statlige organisasjoner klarer, sier historiker Xiao Chua.

– Det kan jo være en dårlig situasjon å havne i, særlig fra et vestlig perspektiv, hvor det offentlige forventes å stille opp med det man trenger. Men muliggjørelse gjennom organisasjoner, ånden i «People Power II»-revolusjonen, konseptet «bayanihan» (medfølelse)– dette er kulturelle idéer som veileder filippinere, sier han.

– «Maganda rin siya», fordi folket blir ikke spurt «na umasa lang kayo sa government», legger Chua til. (Det kan også være bra, fordi folket blir ikke spurt om å feste all sin lit til myndighetene.)

– Problemet nå, i denne globale pandemien, er at det ikke lenger handler om å sette folk i stand til å klare ting selv. Det eneste vi har å tilby, det er hjelp.

Denne artikkelen er oversatt fra engelsk til norsk av Vilde S. Wikan, journalist i Transit magasin.


GLOBAL KORONADEKNING: Dette er første artikkel fra Transit magasin i en reportasjeserie om hvordan koronapandemien rammer verden over. Ved hjelp av et globalt nettverk av journalister vil vi vise fram hvordan ulike folk rammes av økonomisk nedgang og mangel på et fungerende helsevesen, men også hvordan epidemien ført til samhold og sterkere fellesskap. Artikkelserien er støttet av Fritt Ord.


Transit magasin er det eneste norske magasinet som konsekvent driver global journalistikk. Ved å tegne abonnement bidrar du til at vi kan gi deg flere reportasjer som denne. Denne artikkelen er åpen for alle å lese, men en stor andel av våre artikler må du ha abonnement for å få tilgang til. På forhånd takk for ditt bidrag!

Kjære leser. Vårt mål i Transit Magasin er å levere faktabasert kvalitetsjournalistikk om globale spørsmål. Vi står opp for kritisk og uavhengig global journalistikk, uten partipolitiske tilknytninger. I våre spalter får du møte folk verden rundt, gjennom reportasjer skrevet av vårt nettverk av journalister, basert i alle verdensdeler. For å kunne være nettopp denne uavhengige publikasjonen så trenger vi din støtte. Det beste bidraget du kan gi er å tegne et abonnement. Du får 10 dagers gratis prøvetid, og du får to måneder gratis om du bestiller årsabonnement. Bestill på denne lenken, eller benytt knapp nedenfor. Om du ikke ønsker et abonnement så er det mulig å gi et støttebeløp. Tusen takk for ditt bidrag!

Legg igjen en kommentar