KRONIKK: Jeg leser stadig flere innlegg der konklusjonen er at nasjonalstaten har vist hvor suveren den er i bekjempelsen av korona. Dette skal være det endelige beviset på at overnasjonalitet er et onde som bare er egnet til å umyndiggjøre den vanlige mann og kvinne.
Jeg ser med glede at regjeringen vår, som kanskje kunne ha innkassert noen billige poenger dersom de hadde vært med på denne tankegangen, ikke er enige. I stedet for å hevde at de og de alene innenfor våre stengte grenser har reddet befolkningen, legger Erna Solberg og Ine Eriksen Søreide vekt på hvordan over- og mellomnasjonalt arbeid har vært viktig og kommer til å bli enda viktigere.
Koronaviruset er faktisk et bevis på et prinsipp vi i menneskerettighetsbevegelsen har stått for lenge: Ingen er trygge før alle er trygge. Så lenge viruset finnes, og det ikke finnes en vaksine, er vi i Norge utrygge hvis viruset sprer seg i Kina, India eller Sør-Afrika.
Her er vi egentlig ved hovedpoenget i min oppfatning og argumentasjon. Jeg har vanskelig for å forstå at noen kan mene at det vi har sett i verden, siden en gang i januar, skal være et bevis for at nasjonalstaten har tatt revansje over ideene om overnasjonalitet.
Koronaviruset er faktisk et bevis på et prinsipp vi i menneskerettighetsbevegelsen har stått for lenge: Ingen er trygge før alle er trygge.
– John Peder Egenæs
Det er en voksende mengde beviser for at dette viruset har spredd seg verden rundt fordi en nasjonalstat valgte å ignorere de internasjonale og mellomstatlige konsekvensene av at et virus hadde utviklet seg i landet.
Kina er kanskje den stat i verden, som hardest holder på at nasjonal suverenitet og ikke-innblanding fra andre stater er det viktigste prinsippet i internasjonal politikk. Når det kinesiske kommunistpartiet finner det for godt nekter de internasjonalt innsyn i hva enn det skal være. De straffer stater som krever det av dem, eller som kritiserer dem for dette standpunktet.
På toppen av det straffer de hardt sine egne borgere dersom de skulle være uenige i dette prinsippet og forsøke å gi utenverden et blikk inn i de rom myndighetene vil lukke. Noe vi vet skjedde med legen som varslet om at koronaviruset var løs.
Det går med andre ord godt an å si at det var en nasjonalistisk og autoritær holdning til internasjonale problemer som skapte pandemien. Når pandemien var et faktum har vi sett at det har vært effektivt å bekjempe den land for land så lenge den har herjet i de rikeste landene i verden.
Men selv da har internasjonalt samarbeid vært avgjørende. Nå som vi står overfor at den utvikler seg i fattigere land er vi nødt til å se på bekjempelsen som en over- og internasjonal oppgave. Ellers er jeg redd vi står foran en enda verre krise enn vi alt vet om.
La oss lage et tankeeksperiment der Kina hadde reagert annerledes. Ikke som en stat besatt av nasjonalisme, kontroll over egen befolkning og omdømme, men som en stat som så de mulige nasjonale og internasjonale følgene, og ville forhindre dem.
I det eksperimentet hadde kineserne umiddelbart slått internasjonal alarm om at de hadde oppdaget viruset. De hadde sluppet til Verdens helseorganisasjon og internasjonale eksperter på alle nødvendige områder fra dag èn. Basert på det vi har sett til nå må vi tro at den internasjonale innsatsen hadde kunnet begrense spredningen vesentlig. I det aller minste hadde den gitt alle stater et mye tidligere varsel om hvilken fare som lurte, og dermed en mulighet til å forberede seg bedre på det som kunne komme.
Det går an å forstå at man kan framstille koronakrisen som et bevis på at overnasjonalitet ikke fungerer. Hvordan det var stengte grenser, og nasjonale beslutninger, som gjorde at vi i Norge til nå har kommet relativt godt fra det.
Det finnes også en annen framstilling; om hvordan nasjonalisme og forakt for det internasjonale samfunnets regler og samarbeid har bidratt til, om ikke skapt pandemien.
