For tre år siden gjorde overlevende, aktivister, akademikere og statsledere – mennesker – de som hadde kalt dem naive til skamme. 7. juli 2017 vedtok 122 stater et forbud mot verdens verste masseødeleggelsesvåpen. 122 stater sa at det er både illegitimt, utdatert og uakseptabelt å true med massedrap av sivile.
For ca. ett år siden begynte jeg i jobben som koordinator for ICAN Norge. Atomvåpen var ikke ett nytt tema, men jeg var ikke redd for at disse faktisk skulle brukes. Det hadde jo ikke skjedd på 75 år. Jeg synes det var absurd at et våpen som kunne skape så mye ødeleggelse og som bryter med humanitærrettslige prinsipper skulle være lovlig. På samme måte som jeg synes det var absurd at vi brukte og bruker enorme ressurser på disse våpnene. Ressurser vi kunne brukt på å møte klimaendringer, helseutfordringer og re-allokere til de som faktisk trenger de. Men jeg trodde oppriktig at ingen ville være dumme nok til å bryte atomvåpentabuet.
Ett år senere er jeg reddere. Jeg er redd fordi jeg ser at folkevalgte i landet jeg er fra, som jeg mener er oppegående mennesker, bruker vår politiske kapital i internasjonale fora til å forsvare at et våpen som dreper uten å skille mellom sivile eller stridende, som skaper uforholdsmessige skade og som har kraften til å utslette verden slik vi kjenner den, skal være lovlig. Jeg er redd fordi historien har vist meg at vi har vært nære katastrofale ulykker gang på gang. Jeg er redd fordi lederne i verdens atomvåpenstater er mer opptatt av et politisk maktspill enn dialog og tillit, og fordi ledere i stater som Norge ikke tørr å si ifra.
Som med klimaendringene klarer jeg ikke å faktisk ta innover meg konsekvensene bruk av atomvåpen vil ha for mennesker og miljø. Det er for skremmende. Desto viktigere er det at vi kan velge en annen virkelighet. For atomvåpen er ingen naturlov. Selvfølgelig kan vi slutte med noe vi har holdt på med tidligere. Det har menneskeheten vist igjen og igjen.
Det er ikke så lenge siden kvinner fikk stemmerett, det er absurd hvor kort det er siden vi lobotomerte mennesker i Norge og vi gjennomlever en tid som forhåpentligvis fører til et oppgjør med den strukturelle rasismen som har preget samfunnet i århundrer. Endringer skjer. Og ofte handler det om å sette grenser for hva vi som samfunn godtar.
Vi godtok ikke at menn skulle ta de politiske avgjørelsene på vegne av alle mennesker. Vi godtok ikke lobotomering. Vi kan også velge å ikke godta at noen statsledere skal sitte med med muligheten til å utslette verden ved å bruke atomvåpen. Vi kan velge at Norge ikke skal være medskyldig i å true med bruk av et våpen som skaper lidelser i et omfang som de fleste av oss ikke kan forestille seg.
Selv om jeg er reddere for atomvåpen nå enn for ett år siden, er jeg også sikrere enn noen gang på at vi kan stigmatisere, forby og avskaffe verdens verste masseødeleggelsesvåpen. Det handler om politiske vilje. Det er en vilje vi sammen kan skape.
Takk til alle som har kjempet gjennom et forbud og vist det er mulig. Det er ikke lenge til FNs atomvåpenforbud har 50 ratifikasjoner og trer i kraft. Da er vi ett steg nærmere en verden uten atomvåpentrusselen.
Takk til alle som fortsatt kjemper. Takk til alle som tørr å gå foran.
Tuva Krogh Widskjold er koordinator for ICAN Norge.
