Valg i Hviterussland: Begynnelsen på slutten for Lukasjenko eller starten på enda mer undertrykkelse?

Det har vært store demonstrasjoner i Minsk i forkant av presidentvalget. Foto: Charter 97
Annonse

Aleksandr Lukasjenko har sittet som president i Hviterussland i snart 27 år. Nå håper mange hviterussere at søndagens valg kan bli begynnelsen på slutten for den autoritære presidenten. Samtidig tviler mange på at han vil gi fra seg makten frivillig.

— Hovedgaten i Minsk ble fylt av lyden av bilhorn, mens flere titalls mennesker stod langs gaten og viste støtte med løftede never. Etter noen minutter forsøkte politiet å sperre gaten, mens bilene fortsatte å kjøre langs en tverrgate. De tutende hornene deres druknet alle andre lyder. Etter en halvtime dukket det opp sivilkledde sikkerhetsstyrker og militære som ble stående i panikk uten å vite hva de skulle gjøre. Så plutselig i løpet av noen minutter, begynte solidaritetsaksjonen å ebbe ut. Men i det fjerne kunne man fortsatt høre lyden av bilhorn.

Dette forteller et øyenvitne til Transit magasin. Demonstrasjonen fant sted fredag kveld.

Markeringen var til støtte for to lydteknikere som har blitt arrestert og gitt ti dagers fengsel for å ha spilt sangen «Peremen» av den sovjetiske rockesangeren Viktor Tsoi, en sang som har blitt symbol på den fredelige motstanden mot regimet.

Søndagens presidentvalg er det første der Aleksandr Lukasjenko for alvor blir utfordret etter nesten 27 år ved makten.
Tusenvis av mennesker har bidratt til å sikre de nødvendige underskriftene for uavhengige kandidater, til tross for trusler om bortføring, bøter og politisk motiverte rettssaker.

Dagen før valget er stemningen i Minsk optimistisk om usikker. Fra bilvinduer kan man høre «Peremen» og andre sanger som uttrykker motstand. Folk organiserer flashmober, og unge aktivister holder sykkeldemonstrasjoner.

Samtidig er mange redde for represalier fra myndighetene. Uavhengige medier og Telegram-kanaler rapporterer om arrestasjoner og husransakelser. Både journalister og frivillige valgkampmedarbeidere har blitt arrestert de siste dagene. For øyeblikket er både valgkamplederen og flere medarbeidere i staben til opposisjonskandidaten Sviatlana Tsikhanouskaja arrestert.

Presidenten har mistet mye tillit på grunn av sin håndtering av koronakrisen og den dårlige økonomien. Presidenten har holdt landet åpent, og hevdet at viruset kan behandles med vodka og badstu, og det har vært vanskelig å få tak i seriøs informasjon. Mange mener grunnen til at det likevel blir holdt valg nå og ikke om vinteren slik tradisjonen er, er at myndighetene frykter forverring av økonomien de neste månedene.

Uventet utfordrer

Opposisjonen har samlet seg rundt læreren Sviatlana Tsikhanouskaja, som har registrert seg som kandidat etter at mannen hennes, videobloggeren Syarhei Tsikhanouski, ble satt i fengsel.

Alle de tre viktigste opposisjonskandidatene fra tidligere i år er ute av bildet. Den tidligere Washington-ambassadøren Valery Tsapkala er i fengsel anklaget for skattesnusk, mens teknologigründeren Viktar Babaryka har fått underskriftene sine kjent ugyldige.

Syarhei Tsihanouski er for tiden varetektsfengslet og anklaget for å ha truet offentlig orden under et besøk i Hrodna vest i Hviterussland, der han samlet inn underskrifter for Sviatlanas kandidatur. Alle tre støtter nå Sviatlana Tsikhanouskaja.

Det er helt gratis: Ved å registrere deg med Vipps får du våre nyhetsbrev rett i innboksen 1-2 ganger per uke. Dette er en enkel støtte fra deg, og vi får flere faste lesere. Registrer deg med Vipps, helt gratis. Tusen takk!
Registrer deg med med Vipps Logg inn uten passord med Vipps!

Ønske om endringer

Andrej Jahorau, hviterussisk statsviter og leder for Center for European Transformation i Minsk, mener det er flere grunner til at opposisjonen står såpass mye sterkere enn tidligere.

— På den ene siden er det vi ser langsiktige trender. Det har skjedd et skifte fra patriarkalske verdier og verdier knyttet til ren overlevelse mot mer selvbevissthet, vilje til politisk deltakelse og vilje til å delta i det frie markedet, samtidig som myndighetene har fortsatt å føre en konservativ politikk.

I tillegg kommer et voksende ønske om endringer. Folk har ønsket seg forandringer tidligere også, men da uten at det har fantes alternative politiske figurer å se til. Dermed har de sett til regjeringen for dette også, og tenkt at de sittende myndighetene er de eneste som kan skape endringer. Men denne gangen er det respekterte politiske figurer som utfordrer.

Så kommer myndighetenes håndtering av koronaen, som har svekket tilliten til dem kraftig. Til slutt stolte ikke folk lenger på presidenten selv når det gjaldt antall døde. I tillegg har presidenten kommet med svært krenkende retorikk om de døde.

I tillegg kommer sosiale spenninger og sinne. Det har vært en langvarig og voksende økonomisk krise siden andre halvdel av i fjor, som ble utløst av spenningene mellom Russland og Belarus og det såkalte oljesjokket i vinter og som ble forverret av koronaen som har gjort at arbeidsløsheten har vokst.

Jahorau mener de tidligere kandidatene som nå har stilt seg bak Svyatlana Tsikhanouskaya har vært viktige i å mobilisere folk selv om de nå er ute av valgkampen.

— Både Tsapkala og Babaryka var kjente og respekterte figurer i Hviterussland, samtidig som de var nye og ikke del av den tradisjonelle opposisjonen som har hatt liten støtte fra folk flest. Dermed har de klart å mobilisere støtte fra folk som tidligere ikke har vært politisk aktive, sier Jahorau.

Et svært undertrykkende regime

Aleksandr Lukasjenko har sittet som president siden 1994, da han ble valgt på en bølge av sovjetnostalgi og reaksjon mot den hviterussiske nasjonalismen som hadde dominert offentligheten de første årene etter uavhengigheten, selv om mange blant folk flest var negative til oppløsningen av Sovjetunionen. Han skaffet seg raskt kontroll over domstoler, valgkommisjoner, politi, sikkerhetstjeneste og media. I 2004 ble loven som begrenset antall presidentperioder opphevet.

Aleksandr Lukasjenko har styrt Hviterussland siden 1994. Han kom til makten på en bølge av Sovjetnostalgi. Foto: Wikipedia

Menneskerettssituasjonen i Hviterussland anses som svært dårlig. NGO-organisasjoner, regimekritiske journalister og medier som ikke er godkjent av myndighetene har blitt forfulgt, myrdet eller presset til å forlate landet, og opposisjonspolitikere fengslet. Bare i sommer har flere hundre personer blitt arrestert for å delta i fredelige demonstrasjoner. For øyeblikket sitter det 24 politiske fanger i hviterussiske fengsler. Hviterussland er også det eneste gjenværende landet i Europa som praktiserer dødsstraff.

Siden 1996 har Hviterussland vært i en «unionsstat» med Russland som i liten grad har blitt gjennomført i praksis. Fram til i dag har den hviterussiske økonomien også vært smurt med billig russisk olje som har blitt raffinert for videre eksport.

Lukasjenko har hele tiden spilt på to hester i forhold til unionsstaten, slik at det er vanskelig å si sikkert hvorvidt den noen gang har vært seriøst ment fra hans side. Siden begynnelsen på krigen i Ukraina har Hviterussland forsøkt å føre en balansepolitikk mellom Russland og EU med tidvise oppmykninger. Hviterussland var vertskap for Minsk-forhandlingene mellom Russland og Ukraina.

I fjor høst ble det alvorlige knuter på tråden mellom Moskva og Minsk etter at Hviterussland avviste en «fordypning» av den eksisterende unionsstaten. Samme vinter oppstod det nye problemer da man mislyktes i å komme frem til en ny avtale om oljepriser, noe som førte til en midlertidig stans av oljeimporten og at Hviterussland for første gang måtte ut og kjøpe olje på verdensmarkedet inkludert fra Norge.

Sammen med koronaviruset var «oljesjokket» et kraftig slag for den hviterussiske økonomien.

Rapporterer om valgfusk

Valglokalene har vært åpne siden 4. august. Det har blitt rapportert om valgfusk flere steder i landet, og Sviatlana Tsikhanouskaya har bedt folk vente med å stemme til søndag for å minske muligheten til å forfalske resultatene.

Alesia Husarova er registrert valgobservatør, og forteller at hun ble kastet ut av valglokalet etter 20 minutter etter å ha rapportert om flere brudd på valgloven.

— Øyeblikkelig dukket det opp en annen observatør, og jeg ble fortalt at jeg ikke stod på listen over observatører for den dagen.

En annen valgobservatør som Alesia hadde utvekslet kontaktinformasjon med tidligere på dagen, ble også erstattet dagen etter. Samtidig ble sjefen hans oppringt og bedt om å gi ham sparken eller øyeblikkelig sende ham ut på reise.

Alesia ble også nektet å oppholde seg på skolen som fungerte som stemmelokale.

— Jeg satte meg ute på trappen for å telle velgere. Straks dukket det opp to kvinner med en bøtte maling, og begynte umiddelbart å male trappen – i en helt annen farge enn resten av skolen, fortsetter Alesia som mener folk også reagerte på det hvite armbåndet hennes som er et symbol for opposisjonen.

Mot slutten av dagen rapporterte Alesia til valgkommisjonen om tre brudd på valgloven. Hun ble møtt med en rekke spørsmål om hva hun hadde skrevet i klagene sine.

— Jeg svarte at det hadde manglet gardiner i avlukkene, at forbudet mot å filme og fotografere brøt med velgernes rettigheter og at det ikke var tillatt for to personer å gå inn i samme avlukke, spesielt ikke når den ene av dem skulle stemme for en tredje person som ikke var til stede, og bare la en blank stemmeseddel i urnen.

Til slutt nektet folkene i valglokalet å opplyse om hvor mange som hadde vært der for å stemme.

— Viser de verste sidene ved myndighetene

Mange unge hviterussere har engasjert seg før valget. En av dem er Klim Khaletsky, som jobber i IT og er aktiv som frivillig i organisasjonen «Honest People» som jobber for å beskytte hviterussernes rett til å stemme.

— Jeg bestemte meg for å bli frivillig fordi jeg ikke orket å se på all kynismen og den totale mangelen på respekt for loven, sier Khaletsky til Transit magasin. — Samtidig var det ikke en tilfeldig avgjørelse: I 2011, da jeg var 21 år gammel, deltok jeg i fredelige demonstrasjonene etter presidentvalget, som ble slått ned av myndighetene med stor brutalitet. Så det jeg gjør nå, er en naturlig fortsettelse av alt det jeg står for.

Presidentvalgene viser frem alle de verste sidene ved de hviterussiske myndighetene: Mangelen på vilje til å følge og respektere lover, spesielt grunnloven og straffeloven, mangelen på vilje til å konkurrere på likefot med andre kandidater, de brutale metodene som de bruker for å undertrykke alle alternative meninger, og ønsket om å holde seg ved makten med bare ett mål for øyet – å beholde makten.

— For meg var den siste dråpen arrestasjonen av Edvard Babariko, sønnen til presidentkandidaten Viktar Babriko som også er arrestert og leder for en lokal crowdfunding-platform. Jeg har selv gjennomført flere sosiale prosjekter ved hjelp av den, og brukte den til å støtte leger med penger under pandemien. Et annet vippepunkt for meg var myndighetenes holdning til folk under pandemien som både var uutholdelig og uakseptabel. Koronaviruset har hatt en voldsom effekt når det gjelder å øke folks engasjement. I normale tider har folk klart å leve i «indre emigrasjon». Men før eller senere vil staten få tak i deg, og i en krisesituasjon som den vi har sett i Hviterussland vil ikke staten beskytte deg, men krenke og ydmyke deg. Og det var akkurat det som skjedde under pandemien.

— Jeg ser ikke for meg noen fremtid i Hviterussland for meg selv om fem år dersom Lukasjenko blir sittende, fordi jeg tror grusomheten og sadismen hans bare vil fortsette å bli verre, sier Khaletsky.

— Hvis han vinner nå, kommer Hviterussland til å bli et svært trist sted å leve. Samtidig håper jeg at folk blir politiserte nå, at de forstår at politikken påvirker alt i livet deres på den ene måten eller den andre, at de lærer om rettighetene sine. Og det største håpet mitt nå er at vi får en ny regjering – om ikke nå i august, så om et år eller to, og at den konsolideringen vi ser nå ikke blir borte.

— Akkurat nå er jeg veldig nervøs. Vennene mine blir arrestert, andre forlater landet og reiser til utlandet. Jeg tror det kommer til å bli provokasjoner, og kanskje også bruk av fysisk makt. Jeg frykter for både meg selv og familien min, sier Khaletsky til Transit magasin.

— Oppglødd på grensen til eufori

tony lashden (som skriver navnet sitt på denne måten) er 25 år gammel og en av grunnleggerne av det queerfeministiske initiativet “tender na gender”, og er nå tilbake i Hviterussland etter å ha bodd flere år i Sverige og Ukraina:

— For meg er den største utfordringen i Hviterussland akkurat nå mangelen på plass til å kunne være meg selv, og til å kunne uttrykke og diskutere ting jeg bryr meg om, sier lashden.

tony lashden er en av grunnleggerne av queerfeminist-initiativet «Tender na gender» og forteller at rettigheter andre tar for gitt, er ikke-eksisterende i Hviterussland. Foto: Inha Lindarova

— Hviterussland fungerer som et ekstremt ensrettet og militant homogent land, der uavhengige medier, utdanningsinstitusjoner og sivilsamfunn har blitt brakt til taushet og undertrykt med makt, noe som påvirker flere ting i samfunnet negativt. Alt det som folk tar for gitt – en ordentlig utdannelse, respekt for menneskerettighetene, for forskjeller i kjønn og seksuell orientering, retten til å uttrykke politiske meninger og til å organisere offentlige arrangementer – er nesten ikke-eksisterende her. Selv var jeg nødt til å flytte til et annet land for å få en skikkelig utdannelse, jeg måtte slåss for hver eneste tomme av frihet og rettigheter. Jeg måtte leve mange år av livet mitt i kamp, det er det viktigste her.

— Akkurat nå er jeg oppglødd på grensen til eufori. Jeg har vært aktiv i mobiliseringen i juni og juli, og skrevet, snakket og drevet med performance knyttet til valget i Hviterussland og andre aktuelle hendelser. Jeg er veldig takknemlig for all den energien og støtten jeg har fått fra folk som har delt og diskutert informasjon, takket for bidragene mine og fulgt med på hva som skjer.

— Den første gangen jeg var med på demonstrasjoner i juni til støtte for Viktar Babariko følte jeg meg så levende. Det var så mange folk ute i gatene, så mye støtte og ønsker om forandringer – det var virkelig til stor hjelp for å fortsette arbeidet.

Utdanningssystemet lærer deg å ikke stille spørsmål

Darya Skorokhodkina er 25 år gammel og jobber med ulike kulturprosjekter i Minsk i tillegg til å være aktiv i sivilsamfunnet. Hun forteller at hun ønsker å fortsette å bo i Hviterussland og fortsette med det hun holder på med, men at hun også har begynt å tenke på å reise fra landet:

— Når jeg tenker på fremtiden min i Hviterussland er det alltid flere ulike scenarioer fordi det alltid er en god del usikkerhet – et nivå der du ikke vet hva som vil skje i morgen. Rundt valgene, og særlig i år, er det enda mer usikkerhet enn vanlig. Det dukker opp nye spørsmål om «vil jeg være fri i morgen?» eller «vil jeg bli arrestert i morgen?». Så akkurat nå er det enda vanskeligere for meg å tenke på fremtiden. For noen måneder siden var det første gang siden jeg var tenåring at jeg virkelig begynte å tenke på å emigrere.

Et av de store problemene for unge i Hviterussland nå er utdanningssystemet.

— Utdanningsystemet som de fleste må gjennom og bruker en stor del av livet sitt på, har på en måte lært folk at de ikke skal føle noen form for eierskap til sine egne liv. Du lærer å ikke vise initiativ, det får deg til å frykte dine egne handlinger og være redd for å stille spørsmål. Du ser det under internasjonale konferanser, folk fra Hviterussland stiller færre spørsmål enn andre. Folk er ofte redde og tilknappede, det er liten interesse for å lytte og stille spørsmål fordi alt som sies i utdanningssystemet som regel er svært formelt, sier Skorokhodkina.

Darya Skorokhodkina er prosjektleder og jobber i kulturfeltet og sivilsamfunnet. Hun mener utdanningssystemet gjør folk redde og passive. Foto: Inha Lindarova

— Et annet problem er mangelen på kritisk tenkning, å stille spørsmål ved alt du ser. Jeg tror ikke det skyldes at folk her er dårligere enn andre, de er bare redde for å stille spørsmål og begynner dermed å leve på en måte der de ikke stiller spørsmål ved noe. Mer konkret ser jeg dette i holdningene til det å delta i sivilsamfunnet. I dag er det slik at om en person gjør noe for samfunnet – noe som helst utover å passe på dagliglivet og jobben sin – så blir det enten betraktet som heltemodig, eller møtt med et «hvorfor holder du ikke bare kjeft?» Jeg vil at det skal betraktes som normen, som at du rett og slett bryr deg om samfunnet du lever i. Jeg tror denne kulturen er en etterlevning fra Sovjetunionen, da folk var fullstendig fremmedgjort fra alt som het uavhengig tenkning, egne avgjørelser og aktivitet.

Darya har liten tro på at valget vil forandre noe I nær framtid, og forsøker å ikke investere noe særlig personlig håp I det.

— Jeg har en tendens til å bli veldig følelsesmessig involvert i ting. Så jeg har hatt en samtale med meg selv helt fra starten av. «Ok, la oss gjøre det slutt på et tidlig tidspunkt slik at det ikke gjør så vondt senere. Det kommer til å gjøre vondt uansett, så la oss avslutte ting nå i stedet for senere.»

— Jeg har ikke noe håp eller tro på at jeg vil våkne opp i et nytt Hviterussland etter valget. Det eneste som kommer til å forandre seg, er jeg redd for, er at alle disse menneskene, blant dem mange unge mennesker, kommer til å bli undertrykt. Alle de som har deltatt aktivt med stor entusiasme og som har vist flotte eksempler på å ta ansvar for sine egne liv som jeg snakket om tidligere, kommer til å få svi både følelsesemessig og fysisk. Så jeg er veldig redd for at alle de som har vært sinte over all urettferdigheten og som har engasjert seg som observatører i valglokaler, vært frivillige og organiserte alternative stemmeopptellinger, står overfor en periode med dyp depresjon. Jeg er redd det vil komme en periode med forfall, dekadanse, sorg og sinne, en følelse av håpløshet og maktesløshet der folk tenker at ingen ting trengs og at ingen ting er verdt å gjøre.

— Samtidig er dette antagelig første gang i mitt bevisste liv at jeg ser en såpass kraftig oppblomstring av solidaritet. Så sent som i går var vi adskilt fra hverandre, kanskje til og med motstandere, mens i dag er vi klare til å ta hverandre i hendene. Og jeg håper dette vil bli værende i den nasjonale hukommelsen, at vi kan være enige selv om vi har ulike meninger. Jeg tror ikke alt kommer til å endre seg umiddelbart, men akkurat nå ser jeg et flott eksempel på mostand, en motstand i form av daglige handlinger der vi viser systemet, motstanderne våre og presidenten at vi ikke er enige med dem og at våre meninger må tas hensyn til, sier Darya til Transit Magasin.

Vanskelig å vurdere oppslutning

De fleste mener Sviatlana Tsikhanouskaja ligger an til å vinne valget om ting går riktig for seg, selv om tradisjonen for valgfusk gjør at dette neppe vil bli det offisielle resultatet. Andrej Joharau sier det er vanskelig å vurdere hvor stor oppslutning noen av kandidatene har, og at dette kan skape vanskeligheter for begge sider.

— Det finnes per i dag ingen uavhengige sosiologer som kan gjøre slike undersøkelser, slik at det er umulig å si sikkert hvor mange som støtter presidenten. Kanskje har han rundt 24 % oppslutning i Minsk, og 30-35 % nasjonalt. Det sirkulerer memer med teksten «Sasha (dvs. Aleksandr) 3 %, men det er basert på internettundersøkelser som absolutt ikke er pålitelige samtidig som det er fare for at folk kan ta dem alvorlig og tro at opposisjonen faktisk har 97 % oppslutning, sier Joharau.

Frykter voldelige represalier

Natallia Radzina, redaktør for det uavhengige nettstedet Charter 97, har lovet stadig større demonstrasjoner i kveld og de neste dagene. De færreste forventer at presidenten vil trekke seg frivillig, og mange frykter voldelige reaksjoner fra politi, sikkerhetsstyrker eller militære. Presidenten har advart mot et «Maidan» tilsvarende den blodige revolusjonen i Ukraina i 2014, noe opposisjonen avviser som et forsøk på å skremme eldre hviterussere.

For øyeblikket er internett mer eller mindre stengt i Hviterussland, og det ventes å fortsette fram til i morgen. Hviterussere i Norge rapporterer at de bare får kontakt med venner over telefon.

Oppdatering:

Vi kom i går til å skrive at en av sykkelaktivistene var blitt drept. Dette viste seg å ikke være riktig.


Denne artikkelen du leser nå er gratis. For å kunne levere mer global journalistikk er vi helt avhengige av våre abonnenter. Støtt Transit Magasin med et abonnement, og sikre deg samtidig tilgang til alt innhold:

Kjære leser. Vårt mål i Transit Magasin er å levere faktabasert kvalitetsjournalistikk om globale spørsmål. Vi står opp for kritisk og uavhengig global journalistikk, uten partipolitiske tilknytninger. I våre spalter får du møte folk verden rundt, gjennom reportasjer skrevet av vårt nettverk av journalister, basert i alle verdensdeler. For å kunne være nettopp denne uavhengige publikasjonen så trenger vi din støtte. Det beste bidraget du kan gi er å tegne et abonnement. Du får 10 dagers gratis prøvetid, og vi har ingen bindingstid. Om du ikke ønsker et abonnement så er det mulig å gi et støttebeløp. Tusen takk for ditt bidrag!

Legg igjen en kommentar