Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

Hviterussland: Steile fronter mellom presidenten og folket

(MINSK) Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko ser ut til å mene at det å kunne bruke makt er det viktigste kriteriet for lederskap. Dermed er det fullstendig usikkert hvordan dialogen mellom folket og myndighetene vil utvikle seg de neste ukene eller dagene

Denne artikkelen er skrevet av Lisa Sagal, som rapporterer for Transit magasin, fra Minsk.

Søndag 23. august ankom Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko Uavhengighetspalasset i Minsk med helikopter. Han var bevæpnet med et AK-47-gevær. Presidentens budskap kan leses som «Hvis dere rører meg, skyter jeg dere.» Det aggressive budskapet var en respons på en fredelig demonstrasjon der mer enn 150.000 hviterussere hadde funnet veien til Helteby-obelisken i sentrum av Minsk for å kreve en ny president.

Samme dag støttet folk i nabolandet Litauen demonstrantene i Hviterussland ved å lage en 34 kilometer lang menneskelig kjede mens de viftet med rød-hvite flagg og blomster, og ved å sende opp store mengder rød-hvite ballonger der opposisjonens var festet. Hviterussiske sikkerhetsstyrker reagerte umiddelbart med å skyte ned ballongene og anklage Litauen for å ha krenket hviterussisk luftrom. Vilnius svarte på sin side med å overrekke et protestnotat til den hviterussiske ambassadøren for nedskytinger som hadde funnet sted over litauisk territorium.

Det er første gang siden Hviterussland ble uavhengig i 1994 at valgresultater har utløst så store demonstrasjoner. Demonstrasjonene har pågått siden 12. august, da hvitkledde kvinner laget en lang kjede i sentrum av Minsk for å vise solidaritet med ofrene for de brutale arrestasjonene og torturen som har funnet sted i varetektsfengslene. Men de første «demonstrasjonene» som ble oppfattet som dette av myndighetene, fant sted allerede i slutten av mai.

Da Aleksandr Lukasjenko ankom Uavhengighetspalasset i Minsk på søndag, hadde han med seg et AK47-gevær. Foto: Skjermdump fra hviterussisk TV.
Da president Aleksandr Lukasjenko ankom Uavhengighetspalasset i Minsk søndag 23. august, hadde han med seg et AK-47-gevær. Foto: Skjermdump fra hviterussisk TV.

Valgkampen i 2020 har vært beryktet for myndighetenes brutale reaksjoner mot presidentkandidatene og samfunnet.

Alt sammen startet da presidentens erkerival Sergej Tikhanovskij tok sikte mot presidentens viktigste maktbase da han erklærte at han ville stille som presidentkandidat. Tikhanovskij er blogger, og driver youtubekanalen «Strana dlja zhiznj» (som omtrent kan oversettes med «et land for et godt liv»), der han reiser rundt omkring i Hviterussland og spør eldre mennesker om hvordan livene arter seg. Navnet på kanalen er selvsagt sarkastisk ment, ettersom landsbyene de bor i er preget av dyp fattigdom, husene er nedslitte, jobbene få og pensjonene er lave mens myndighetene gjør lite for å gjøre ting bedre.

Sergej Tikhanovskij ble arrestert, samtidig som man nektet å registrere ham som kandidat. Derfor bestemte kona Sviatlana Tikhanovskaja seg for å stille som presidentkandidat i stedet for ham. Sergej ble løslatt fra varetektsfengsel i Minsk, bare for å bli arrestert igjen 29. mai mens han var ute og samlet inn underskrifter for kona. For øyeblikket befinner han seg fortsatt bak lås og slå. Kona Sviatlana klarte imidlertid å samle inn det nødvendige antallet underskrifter, og ble registrert som kandidat. Mest sannsynlig skyldes suksessen hennes at president Lukasjenko ikke tok henne alvorlig som motstander: På et tidspunkt kommenterte han nominasjonen av Tsikhanovskaja som kandidat med å uttale at «Grunnloven vår er ikke laget for kvinner, og straks hun blir overveldet kommer hun til å bryte sammen, stakkar».

En tredje alternativ presidentkandidat, Viktor Babaryko som var leder for Belgazprombank, et underselskap av russiske Gazprombank ble nektet registrering på grunn av uoverenstemmelser i selvangivelsen hans og på grunn av «deltagelse fra en utenlandsk organisasjon i valgkampanjen» (dvs. russiske Gazprom). Babaryko ble arrestert 18 juni mens han var ute og samlet inn underskrifter.

Babarykos valgkampanje var den mest populære blant de unge, ettersom den stort sett fant sted på internett. Valgkampteamet hans spilte inn en masse meddelelser til hviterusserne med budskapet «dere er fantastiske», som var rettet mot deres positive egenskaper som kontrast til de vanlige uttalelsene til Lukasjenko. Babaryko var også en åpen tilhenger av privatisering av bedrifter og modernisering av fabrikkene, noe som ville bety jobber for spesialister og som tiltrakk dem som ønsket å drive business.

Den tredje alternative kandidaten, Valerij Tsepkalo, grunnlegger av Belarus Hi-Tech Park, lyktes aldri i å bli registrert ettersom den sentrale valgkommisjonen erklærte 30 juni at bare 75 000 av de 160 000 underskriftene han hadde samlet inn var gyldige, mens det krevdes 100 000 for å kunne stille som kandidat. Tsepkalo lovet økonomiske reformer, reformer innen landbruket og privatisering av både bedrifter og jord. Han hadde fra før etablert seg som en svært dyktig leder innenfor IT-sektoren, som er svært fremgangsrik i Hviterussland og en av de viktigste inntektskildene for landet.

Etter at Babaryko var blitt avvist som presidentkandidat, slo valgkampene til Babaryko, Tsepkalo og Tikhanovskaja seg sammen. Programmet deres var enkelt: De ønsket et rettferdig valg. Den sittende presidenten Aleksandr Lukasjenko hadde sittet i 26 år, brutt regler under valgkampen og til slutt forfalsket resultatene. Siden 2001 har ingen valg i Hviterussland vært anerkjente av OSSE som demokratiske eller gjennomsiktige. Dermed ble den forente valgkampanjen teknisk sett representert av tre kvinner: Sviatlana Tikhanovskaja (kona til Sergej Tikhanovskij), Veronika Tsepkalo (gift med Valerij Tsepkalo) og Maria Kolesnikova, valgkampleder for Viktor Babaryko mens kandidaten deres var Sviatlana Tikhanovskaja. Hun gjorde det flere ganger klart at hun ikke deltok i presidentvalg fordi hun ønsket makt, men fordi hun ønsket et rettferdig valg uten valgfusk. Det siste massemøtet hennes i Minsk samlet rundt 60 000 personer.

På valgdagen etter at valget var gjennomført ville ikke alle valglokalene vise fram protokollene med resultater, noe de var forpliktet til etter loven. Innbyggerne forstod dermed at det ville bli forfalskninger. Og senere på kvelden kunngjorde statlig TV et valgresultat som hadde gitt Lukasjenko 80,23 % av stemmene.

Tikhanovskajas tilhengere reagerte umiddelbart, og gikk ut for å demonstrere i flere byer i Hviterussland: Brest, Minsk, Vitebsk, Grodno, Mazyr, Pinsk, Gomel og Babruysk. Protestene startet som fredelige demonstrasjoner, men gikk snart over til kamper mot politiet og spesialstyrkene OMON. Spesialstyrkene brukte tåregass, sjokkgranater, vannkanoner og gummikuler for å spre folkemengdene. Over 6000 mennesker ble arrestert og over 250 havnet på sykehus med behov for operasjoner og videre behandling etter å ha blitt torturert i varetektsfengslene. Menneskerettsaktivister har samlet inn vitnesbyrd fra 450 ofre for ulike former for mishandling. Minst to personer har blitt bekreftet drept av sikkerhetsstyrkene. Likevel har ikke granskningskomiteen fremmet en eneste siktelse for sikkerhetsstyrkenes mishandling.

Arrestasjonene var ofte fullstendig vilkårlige: Politiet arresterte folk som var ute og gikk alene, uten engang å være del av demonstrasjonene. Mange ble rett og slett hentet ut av bilene sine og arrestert på vei hjem fra butikken eller arbeidet.

Noe som bidro til å hindre folk i å bli klare over hva som faktisk foregikk, var myndighetenes blokkering av internett: I to dager kunne ikke folk så mye som lese avisen, mens naboer og forbipasserende forsøkte å hjelpe ved å dele VPN’er og proxy-tilganger.

12. august startet en ny bølge med protester mot volden, ledet og dominert av kvinner. På dette tidspunktet stoppet det store antallet arrestasjoner.

14 august tok Svetlana Tikhanovskaja initiativ til å etablerte et styringsråd som skulle organisere overføringen av makt, få i stand en dialog mellom regjeringen og folket og arrangere et nyvalg. Fra myndighetenes side ble dette gjort til et forsøk på å ta makten. Olga Kovalkova, et av medlemmene i rådet, og Sergej Dylevskij, medlem av rådet og viseformann i streikekomiteen, ble arrestert og dømt til ti dager i varetektsfengsel.

12. august dannet hvitkledde kvinner lenker i Minsk for å protestere mot vold fra politi og sikkerhetsstyrker. Foto: TUT.by

Mange av dem som har gått til streik i fabrikker, TV-kanaler, kirker og teatre har blitt sparket og erstattet av andre. Ordføreren i Grodno som støttet folket, har nå blitt erstattet av en tidligere helseminister. Direktøren for nasjonalteateret – som også er tidligere ambassadør i Frankrike og tidligere kulturminister – har blitt sparket, mens mange journalister i den statlige TV-kanalen har blitt erstattet av russere. Disse er mest sannsynlig de samme russiske propagandistene som regisserte Lukasjenkos ankomst i Uavhengighetspalasset med kalashnikovgeværet i hendene, og som har organisert pro-Lukasjenko-massemøter med hashtaggen og plakatene med «Ja Batka» (på russisk pleide Lukasjenko å bli kalt «Batka» eller «pappa»). På hviterussisk høres dette mest ut som et banne- eller skjellsord, noe russisktalende ansatte tydeligvis ikke har tatt hensyn til.

I dag ser fortsatt ikke myndighetene ut til å tape terreng, men samtidig slutter ikke demonstrantene å kreve presidentens avgang. Flere og flere vittige plakater dukker opp i demonstrasjonene, og viser at folk ikke har tenkt å gi opp. Dette er også den første gang på så utrolig lenge at hviterusserne er aktive i demonstrasjoner. Det er flere grunner til dette: For det første brød ikke Lukasjenko seg om koronaviruset, men foreslo å behandle det med vodka, badstu og traktorer (!). For det andre har de alternative kandidatene i år snakket om fremgang, velstand og utvikling, i motsetning til den tradisjonelle opposisjonen som har pleid å snakke om nasjonalisme og det hviterussiske språket. For det tredje har en ny generasjon vokst opp, som ennå ikke har opplevd å bli undertrykt for sine politiske oppfatninger.

Det har også utviklet seg en sosial mediesfære som sprer informasjon svært raskt, mens omkring 70 nettmedier for øyeblikket er blokkert av informasjonsdepartementet. Det er også svært sannsynlig at den fremgangsrike IT-sektoren har vist hviterusserne at det er mulig for dem å gjøre karriere, og at hviterussere nå anerkjennes som eksperter både i EU og i USA.

Til tross for dette ser ikke Aleksandr Lukasjenko ut til å være klar over stemningen ute i samfunnet. Presidenten er berømt for hvordan han utelukkende omgir seg med lojale folk. Og ut fra hvordan han reagerte på en fredelig demonstrasjon søndag, betrakter han fortsatt det å kunne bruke makt som det viktigste kriteriet for presidentembetet og for lederskap. I en slik kontekst er det fortsatt fullstendig usikkert hvordan dialogen mellom folket og myndighetene vil utvikle seg de neste ukene eller dagene.


Fakta: Hviterussland

Republikk i Øst-Europa. Grenser mot Russland, Polen, Ukraina, Latvia og Litauen.

9.408.400 innbyggere (2020). Av disse er 83,7% hviterussere, 8,3% russere, 3,1% polakker, 1,7% ukrainere og 3,2% andre.

Religion: Ortodoks og katolsk kristendom. 41% er ikke-religiøse.

Hovedstad: Minsk. Andre store byer er Gomel (hviterussisk Homiel), Mogilev, Vitebsk, Grodno (hviterussisk Hrodno) og Brest.

Hviterussland ble et selvstendig land først i 1991. Aleksandr Lukasjenko har sittet som president siden 1994 ved hjelp av en blanding undertrykkelse og valgfusk. Det meste av støtten hans antas å ha vært på landsbygda, blant industriarbeidere og statsansatte og blant eldre. Menneskerettighetssituasjonen omtales som svært ille.

I middelalderen var Hviterussland en del av Rus, en gruppe stort sett slaviske fyrstedømmer i dagens Hviterussland, Russland og Ukraina som var grunnlagt og styrt av etterkommere av skandinaviske vikinger med sentrum i Kyiv (Kiev) i dagens Ukraina. Den viktigste staten i dagens Hviterussland lå rundt Polatsk. Mange hviterussere misliker den norske betegnelsen Hviterussland. På svensk er navnet nylig endret til Belarus som kan oversettes med «Hvite Rus» eller «Rus-land».

På 1300-tallet ble Hviterussland en del av storfyrstedømmet Litauen som senere gikk i union med Polen. På 1700-tallet ble Hviterussland ble det del av det russiske tsarriket. Etter den russiske revolusjonen i 1917 forsøkte hviterussiske nasjonalister å utrope en hviterussisk republikk uten hell. Hviterussland ble delt mellom Sovjetunionen og Polen, og først forent i 1941. Hviterussland var en av republikkene som utgjorde Sovjetunionen.

Under andre verdenskrig var Hviterussland en av de viktigste slagmarkene. Mellom en og to millioner hviterussere mistet livet inkludert 66 % av den store jødiske befolkningen. Etter krigen fant det sted en rask industrialisering. Både under tsarene og i Sovjettiden ble Hviterussland utsatt for en kraftig russifisering som delvis har fortsatt under Lukasjenko.

Denne teksten er oversatt fra russisk til norsk av John Færseth.

For å kunne levere mer global journalistikk er vi helt avhengige av våre abonnenter. Støtt Transit Magasin med et abonnement, og sikre deg samtidig tilgang til alt innhold.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT