Arbeiderpartiet mener det er behov for en ny giv i nordområdepolitikken, og har nettopp lansert sin nye strategi for landsdelen. De vil ha grønne arbeidsplasser innen havbruk, energi, mineraler, reiseliv og industri. Senere i høst kommer regjeringens stortingsmelding om det samme. Vi er vitne til en spennende posisjonering før valget 2021. Mange land følger med på hva vi planlegger for skattekisten vår i nord.
I første uka av august i år nådde en kontainer havna i Narvik. Den kom fra Kina, ble transportert på tog gjennom Kasakhstan, og Russland og deretter på bil fra Helsinki. Snart går slik transport på jernbane hele veien, og vil ta bare 17 dager. En transportrevolusjon. Snart smelter mer polis, og nye sjøruter åpnes også. Norge ligger sentralt plassert, og i farvannene utenfor venter Russland, USA, Kina og EU.
Supermaktsposisjonering i nord
AP snakker om sin nordområdestrategi som et «fredsprosjekt». Det er lovende, for vi ligger utsatt til. USAs utenriksminister Mike Pompeo gjestet Arktisk Råd i Rovaniemi i nord-Finland i mai i 2019. Her ramset han opp overfloden av olje, gass, uran, sjeldne jordarter, gull, diamanter og store mengder fisk vi kan finne i det nye nord som åpner seg. Men noen felles uttalelse om bekymring for klimaendringer i nord ville Pompeo ikke være med på.
Russland fornyer Nordflåten sin. De har også langdistansebombere som flyr langs luftrommet til både Canada, Alaska og de nordiske landene. «Situasjoner» i lufta er vanlige. Nye luftvernsystemer og missilsystemer er installert på den militære flybasen Nagurskoje på Frans Josefs land, nord for Svalbard. I en konfliktsituasjon vil Russland kunne hindre Norge og NATO å operere i deler av Barentshavet.
President Vladimir Putin har uttalt at med hensyn til energiforsyning er «felter til havs, spesielt i Arktis (…) uten overdrivelse vår strategiske reserve for det 21. århundret». I 2014 gjennomførte landet sin største militærøvelse siden den kalde krigen, da de drillet 155 000 mann og involverte tusenvis av stridsvogner, jagerfly og skip. Russland er sårbar i vest, og flåtebasen i nord er ekstremt viktig for dem. Østersjøbasen deres føles mer utsatt i dag, med NATO som innsirkler Russland ved at alle de tidligere Warszawapaktlandene nå er NATO-medlemmer.
Kinas inntog i nord
Russland og USA er velkjente for oss. Men hva med Kina? 26. mai 2015 publiserte Kina for første gang en offentlig nasjonal militærstrategi. Her slås det fast at landet ikke bare må tenke slik de tradisjonelt har gjort, det vil si på landstyrker. De skal også være i stand til a beskytte sine maritime interesser. De skal sikre sine strategiske behov, inkludert det de mener befinner seg i andre farvann.
Men et ekspansivt Kina kan tilføre mye kapital i nord, i form av investeringer i dyphavner og annen infrastruktur. De har holdt på med det samme i deler av Afrika i snart 20 år nå. Nå skal snart nevnte Narvik nyte godt av deres store transport- og handelsprosjekt, Belt and Road Initiative.
Norske relasjoner med Kina var i mange år på et frysepunkt, etter at Nobelkomiteen tildelte menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo fredsprisen i 2009. Var Norge en ekstra god pådriver for å få Kina inn som observator i Arktisk Råd i 2013, som en av de få tingene vi kunne «tilby» Kina, mot å få normalisert forholdene til landet igjen?
Kampen om Grønland
Kina har satt kursen mot nord og publisert i 2018 en egen strategi for Arktis. Enkelte amerikanske observatører har beskrevet Kina i Arktis som en «edderkopp som utvider sitt nett».
Det er en viss frustrasjon i forsvarsmiljøet i USA for at det investeres for lite i amerikansk Arktis-kapasitet. Kanskje har president Trump blitt hvisket et ord i øret om at USA sakker akterut i «Det nye nord» som nå vokser frem? I 2019 kom hans pussige utspill om a kjøpe Grønland. Den utrettelige Mike Pompeo besøkte også nabolandet Island i 2019, og priste islendingenes restriktive holdning til kinesisk ønske om kjøp av land. Samtidig signaliserte Pompeo økte amerikanske militærinvesteringer der.
Svalbard og Norges unike rolle
Vi har feiret at Svalbardtraktaten fylte 100 år i år. Norge har god kontroll på forvaltningen der, selv om Russland klager på restriksjoner de er underlagt både til havs og på land. Kina er svært misfornøyd med å måtte rapportere inn ulike forskningsprosjekt de har på øyriket, mens EU misliker at de nektes å fiske snøkrabbe i farvannene rundt.
Det legges også inn krav om eierskap til Nordpolen fra russisk side, og det er stadig uavklarte territorialkrav mellom flere arktiske land. Smeltende is vil føre til økt trafikk og flere ressurskrav. Norge har vært forutseende nok til å ta initiativ til nye avtaler og i november 2017 ble ti land ble enige om a stenge sentrale deler av det arktiske havbassenget for kommersielle fiskeriinteresser. Det er et område på størrelse med Middelhavet. Det viser at klimaendringer også ansporer til samarbeid og at Norge leder an.
Skulle miljørettsaken mot oljeboring i Barentshavet som kommer opp i høyesterett i november i år ende i at staten taper, og en ny regjering i 2021 avstår fra nye lisenser for norsk olje- og gassutvinning i nordområdene, vil vår meklings- og moderatorrolle i det nye nord styrkes. Men det er vel for radikalt for AP?
En ny nordområde-politikk?
Vi er landet med best infrastruktur i det nye nord som nå vokser frem, med veier og ferjer over alt, og enda bedre ville det bli med en forlengelse av jernbanen. Vi er ikke plaget med permafrost-utfordringer i samme skala som bebygde områder av Alaska og Russland. Men samiske innvendinger mot grønn imperialisme i nord må avklares og finne sin løsning. I tillegg lider våre nordområder under en viss fraflytting. Det blir det viktig å rette opp. Både AP og regjeringen har derfor rett: Nordområdene blir vår viktigste nasjonale satsing fremover. Et avgjørende spørsmål blir i hvilken grad vi vil la oss bruke av USA som en lydig nordområde-vaktmester, på deres premisser.
*** Kroglund er aktuell med boken «Termostat. Hvordan klimaet former oss, forandrer samfunnet og forvandler fremtiden«
