Mens pandemien ifjor forverret forholdene i libyske leire og nær 1000 mennesker druknet under overfarten fra Nord-Afrika, fikk seks redningsskip seilingsnekt i Italia. En skandale, mener Leger uten grenser. – Ansvarsfraskrivelse fra europeiske myndigheter, sier Prio-forsker.
Denne artikkelen ble først publisert hos Bistandsaktuelt, og er gjengitt i Transit magasin med tillatelse.
Minst 36.000 flyktninger og migranter trosset koronarestriksjoner og krysset Middelhavet i 2020. Det er en nedgang fra året før og langt færre enn de 180 000 som la ut på den strabasiøse ferden i «toppåret» 2016, men «den sentrale middelhavsruta» var også i fjor den flest brukte – og antall savnede viser at Middelhavet fortsatt er verdens dødeligste grenseområde.
Ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) omkom nær 3.500 på verdens migrantruter i fjor. Av disse skal 977 skal ha mistet livet på vei over Middelhavet fra land som Libya og Tunisia, ifølge The New Humanitarian. Og alle som druknet, føyer seg inn i Missing Migrants Projects svært dystre statistikk:
17.000 mennesker har omkommet på vei over havet fra Nord-Afrika siden 2013.
– Dette viser hvor risikofylt overfarten er, men også at mange er villige til å ta risikoen til tross for at faren er kjent, sier PRIO-forsker Maria Gabrielsen Jumbert.
«En skam for Europa»
Forskningssjefen ved Institutt for fredsforskning (PRIO) har fulgt migrant- og flyktningstrømmen over Middelhavet helt siden den arabiske våren.
– Allerede i 2011 var det 1500 migranter som forsvant under overfarten mellom Afrika og Europa. Men i 2013, det året Missing Migrant-prosjektet startet opp, så man en økning. Og i oktober dét året var det et stort forlis utenfor Lampedusa der mer enn 360 mennesker druknet. Akkurat denne hendelsen er historisk interessant fordi europeiske politikere den gang omtalte det som en «skam for Europa» at så mange mennesker kunne drukne på EUs dørstokk.
Siden har antall druknede gått både opp og ned, avhengig politiske prioriteringer.
– Der man i 2013 snakket om «en skam for Europa» og iverksatte ulike initiativ for å hindre at folk druknet, har politikken blitt mer restriktiv.
Gabrielsen Jumbert sier det først var mer innvandringsskeptiske politikere som hevdet at redningsaksjoner bidrar til økt migrasjon, at det var en pull-faktor.
– Men samtidig som flere studier tilbakeviser en direkte sammenheng, har denne oppfatningen blitt mer allment utbredt. Nå har europeiske myndigheter overlatt redningsarbeidet til den libyske kystvakten, som de støtter finansielt under dekke av at det er «kapasitetsbygging». Men egentlig handler dette om at de ikke ønsker et folkerettslig ansvar for disse menneskene, så denne ansvarsoverføringen er også en ansvarsfraskrivelse, sier Gabrielsen Jumbert.
Hva får unge mennesker til å legge ut på den farlige reisen mot Europa? Først til fots gjennom et karrig landskap – med kyniske menneskesmuglere som nærmeste støttespillere, så i overfylte båter over Middelhavet? Som Bistandsaktuelt tidligere har dokumentert, handler det ofte om unges mangel på framtidshåp.
De som prøver å krysse Middelhavet «er fanget mellom behovet for å flykte fra konflikter, menneskerettighetsbrudd og fattigdom, farlig åpent farvann, reduserte søk- og redningsaksjoner til sjøs og – det siste året – risikoen for å bli koronasyke. Deres levekår bør være av største bekymring for det internasjonale samfunnet», heter det i et notat fra FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) som har sett på hvordan koronapandemien kan komme til å påvirke migrasjonen i verden.
| Årstall | Ankomster | Døde og savnede |
|---|---|---|
| 2020 | 94.950 | 1.166 |
| 2019 | 123.663 | 1.335 |
| 2018 | 141.472 | 2.270 |
| 2017 | 185.139 | 3.139 |
| 2016 | 373.652 | 5.096 |
| 2015 | 1.032.408 | 3.771 |
| 2014 | 225.455 | 3.538 |
– Ikke forsvunnet med viruset
– Årsakene til å flykte har ikke forsvunnet med koronaviruset, snarere tvert imot. Både konflikter og økte økonomiske utfordringer vil fortsette å drive mennesker over Middelhavet fremover, sier Gabrielsen Jumbert.
2021 var bare et par dager da NTB meldte at et redningsskip hadde plukket opp 265 migranter som hadde lagt ut på havet fra Libya mot Europa i to små båter. Ingen av dem hadde redningsvester, og både barn og voksne – de fleste fra Eritrea – var kraftig nedkjølt da de ble plukket opp av hjelpeorganisasjonen Open Arms.
Men ikke alle blir reddet – for bare to uker inn i det nye året har Missing Migrant-prosjektet registrert 39 savnede på «den sentrale middelhavsruta» – så hva må egentlig til for at færre skal drukne på Europas dørstokk?
– Jeg har nok ingen konkret løsning. Problemet blir definert ulikt, avhengig av hvem man spør: Er dette et sikkerhetsspørsmål for EU, hvor målet er grensekontroll? Eller er det en humanitær utfordring, hvor målet er å redde liv og gi beskyttelse til mennesker på flukt? spør Gabrielsen Jumbert.
Hun har likevel noen betraktninger om hva Europa kan gjøre med situasjonen.
– Libyas håndtering av flyktninger og migranter, som inkluderer uverdige forhold i interneringsleire, er en direkte konsekvens av EUs politikk og finansielle støtte til den libyske kystvakten. Norge sitter i styret til EUs flergiverfond for tiltak mot irregulær migrasjon, og bidrar dermed inn i hvordan disse midlene brukes. På lang sikt nytter det ikke å se overfarten i et vakuum. Den påvirkes av en rekke bakenforliggende årsaker til at folk flykter, og ikke minst av de ulike – og manglende – mulighetene for å søke beskyttelse i Europa på lovlig vis.
Forskningssjefen mener migrantstrømmen til Europa vil fortsette uansett hvor vanskelig «vi» prøver å gjøre det.
– Det er derfor viktig at europeiske land, inkludert Norge, har et godt mottakssystem og trygge returmekanismer for dem som ikke har rett til beskyttelse. Per i dag har vi dessverre et system som gjør det så vanskelig som mulig å komme til Europa, sier Gabrielsen Jumbert.
– En politisk skapt tragedie»
Stengte grenser og strenge koronatiltak har gjort hverdagen ekstremt krevende for flyktninger og migranter som befinner seg i Libya, forteller Trygve Thorson, Humanitærrådgiver for Middelhavet og Libya i Leger uten grenser.
– I fjor sommer så vi for alvor hvordan de indirekte konsekvensene av koronapandemien påvirket situasjonen. Da eskalerte også konflikten i og rundt Tripoli, hvor mange lever fra hånd til munn og ofte blir grovt utnyttet.
Thorson forteller at FNs frivillig-retur- og gjenbosettings-flyvninger til transittsentre i Romania, Niger og Rwanda – som Norge også støtter – ble satt på vent i fjor.
– Så det ble mye vanskeligere å komme seg ut av Libya på en lovlig måte. Summen av alt dette gjorde at mange så ruta over Middelhavet som eneste utvei.
Han mener politisk vilje kunne forhindret at så mange druknet på overfarten.
– At mennesker på flukt drukner er like uakseptabelt i dag som i 2013, men europeiske ledere har egentlig bare gått lenger og lenger i å fraskrive seg et ansvar. De har overlatt redningsarbeidet til den libyske kystvakten og kriminalisert redningsoperasjoner fra hjelpeorganisasjoner. Dette er en politisk skapt tragedie.
– Må finnes trygge alternativer
Seks uavhengige redningsskip er holdt igjen i Italia siden sist sommer. Thorson mener dette føyer seg inn i et mønster der ikke-statlige organisasjoner blir nektet å jobbe i tråd med internasjonale konvensjoner. «Sea Watch 4» – der Leger uten grenser har det medisinske ansvaret – er eksempelvis holdt igjen av havnemyndighetene på Sicilia siden september.
Og mens båten har ligget til kai har 350 mennesker druknet i Middelhavet.
– På sitt første tokt i august reddet «Sea Watch 4» 202 mennesker i tre separate operasjoner, i tillegg kom 152 ombord fra et mindre redningsskip. Det var både kvinner og menn, hvorav nær 100 enslige mindreårige. Mange av dem fortalte at de var utsatt for mishandling og tortur i Libya, sier Thorson.
«Sea Watch 4» fikk til slutt tillatelse til å sette de 354 flyktningene og migrantene i land på Sicilia, men så fikk skipet seilingsnekt av italienske myndigheter.
– De har kommet med en rekke anklager, men vi mener dette er politisk motivert. At seks skip ble anholdt gjennom store deler av fjoråret, mens nær 1000 mennesker druknet i Middelhavet, er en skandale, sier Thorson.
– Så hva er egentlig løsningen på denne «politisk skapte» tragedien?
– Det er komplekse bakenforliggende årsaker til at mennesker legger ut på flukt, men det er flere konkrete tiltak man kan iverksette for å hindre at de dør.
Først og fremst må omfanget av trygge og lovlige måter å komme seg ut av Libya på økes, mener Thorson som fremholder at interneringsleirene må stenges.
– I Middelhavet må europeiske land sikre tilstrekkelig redningskapasitet, både ved at landene selv gjenopptar søk- og redning – og gjennom å legge til rette for at hjelpeorganisasjoner kan drive redningsarbeid. Europeiske land, inkludert Norge, må også stoppe støtten til den libyske kystvakten, som til stadighet tvinger båter tilbake til Libya. Vi må sørge for at denne onde sirkelen brytes.
Denne artikkelen ble først publisert hos Bistandsaktuelt, og er gjengitt i Transit magasin med tillatelse.
