Verdens økonomiske forum (WEF) arrangerer et toppmøte som årlig samler toppledere i de største bedrifter og konsern i verden. Møtet holdes vanligvis i landsbyen Davos i de svetsiske Alpene. Bakgrunnsfoto: Canva

Verdens rike har profitert enormt under pandemien, samtidig som ulikheten øker i så godt som alle verdens land. Toppmøtet i Davos bør være (nok) en påminnelse om at vi må ta makta tilbake. Reguleringen av Davos-eliten er på overtid!

Denne uka har privatflyene i all hovedsak stått på bakken, mens World Economic Forum møttes digitalt. Det er i og for seg godt nytt for klimaet – i et meget begrenset tidsomfang. Og det stopper nok der for gledelige nyheter. For samtidig har vi kunnet lese i Oxfams årlige ulikhetsrapport at verdens rikeste ikke akkurat lider noen nød under pandemien. I alle fall ikke sett i deres akkumulering av kapital. Dette på bekostning av verdens fattige.

Verdens 1.000 rikeste har kommet seg raskt tilbake på beina. De hentet inn sine korona-tap i løpet av kun ni måneder. Folk som Jeff Bezos og Mark Zuckerberg har ytterligere økt sine formuer, og Elon Musk har dratt forbi dem begge. Dette i sterk kontrast til tallene som viser at verdens fattigste vil trenge mer enn et tiår for å hente seg inn igjen. For første gang i den rapporterte ulikhetshistorien øker nesten alle verdens land ulikheten samtidig. Verst rammet blir kvinner og minoriteter.

Det er nå de samme som har profitert enormt under pandemien, som samles for å sikre en global «stor gjenoppstart». Med andre ord de som ikke frykter for strømregninga, opplever økende sult, eller er nedprioritert i den globale vaksinekøen. Det er ikke rart verden er fylt med opplevd og faktisk avmakt. Det er ikke de rikes «velvilje» eller søken etter avkastning som skal styre samfunnets retning. Toppmøtet i Davos bør være (nok) en påminnelse om at vi må ta makta tilbake. Filantrokapitalismen kan faktisk ikke redde oss ut av denne krisa heller.

Finansøkonomiens strupegrep på samfunnet

For i møte med pandemien finner vi redningspakker som intensiverer den såkalte finansialiseringen av samfunnet. Altså, trenden vi har sett de siste 40 årene hvor finansmarkedet vokser seg langt større en realøkonomien (økonomien som er knyttet til innsatsfaktorer og verdiskaping). I motsetning til finanskrisa i 2008, har pandemien gitt fallende aktivitet i realøkonomien, som igjen fikk ringvirkninger for finansøkonomien. 

Annonse
Arabiske filmdager viser det beste fra og om den arabiske verden.  Festivalens 11. utgave blir heldigital og går av stabelen 11.–17. mars på digital.arabiskefilmdager.no.
Arabiske filmdager 11.-17.mars

I mars stupte aksjemarkedet. Nå har de altså kommet seg tilbake til «normalen», eller for flere bedre enn som så. I likhet med finanskrisa i 2008 klarte de rikeste seg best. Mellom 2009 og 2012 kapret de 91 prosent av inntektene i USA. Siden hele vår økonomi nå langt på vei er finansialisert, fører en kollaps til at det tilsynelatende er langt vanskeligere for de fattigste å komme seg enn de som befinner seg øverst på inntekts- og formuestigen. Vi kan ikke tillate at koronapandemien konsentrerer enda mer makt og penger på en liten andel av verdens befolkning.

For det er reguleringer som legger opp til friest mulig kapitalflyt som har akselerert konsentrasjonen av makt og rikdom på noen få hender. De har også ledet til flyktige penger som beveger seg inn og ut av land, selskaper og andre investeringsobjekter på jakt etter kortsiktig vinning, og som sprer gjeld i alle retninger. Selskapsstyring i alle sektorer har blitt innrettet mot å tjene aksjonærers kortsiktige interesser. Med sentralbankenes lave renter og oppkjøp av gjeld fra private banker gis finanssektoren mer makt fordi pengene kanaliseres inn i formuesobjekter og lån. Da er det de som eier verdipapirer, som aksjer og obligasjoner, som tjener mest.

En fortsatt opphoping av makt og rikdom skaper ikke kun avmakt, det styrer verden i feil retning. For når finanssystemet ikke kollapser inn over seg selv og fungerer som «normalt», står det like fullt som en avgjørende bidragsyter til de sammenvevde krisene vi ser på verdensbasis; dramatisk voksende ulikhet, kollapsende økosystemer og økende klimagassutslipp. 

Reguleringen av Davos-eliten er på overtid

Dette er nok å sparke inn en hel del åpne dører for de fleste av oss: men skal vi få bukt med problemene må det tas et oppgjør med toppmøtet i Davos en gang for alle. Vi må bruke verktøy for å regulere finansøkonomiens makt over samfunnet, ikke gi den nok en plattform for å utvide sin makt. Vi må demokratisere institusjonene vi bygger internasjonalt samarbeid på. Det må gjøres gjennom åpenhet og inkludering av folkevalgte og befolkning.

Utover det må vi også ta i bruk verktøybeltet for å regulere finanssystemet. Som et mininum må vi bekjempe monopoldannelsen som Zuckerberg og Bezos blir så rike av. Vi må stille eierne til ansvar når selskap er involvert i miljøskader og menneskerettighetsbrudd. Det skal stilles krav til banker og fond, inkludert vårt eget Oljefond, om at investeringene deres skal bidra til bærekraftig utvikling.

Ikke minst er vi nødt til å omfordele en del av rikdommen. En skatt på finanstransaksjoner kan begrense den mest kortsiktige spekulative pengeflyten og sikre inntekter til globale tiltak. Enhetlig skattlegging av selskaper vil sørge for at inntekter blir beskattet der de blir skapt istedenfor å forsvinne til skatteparadis. Sammen med sterke fagforeninger, som den lovende nye fagforeningen i Alphabet-gruppen (Googles eierselskap) og de pågående kampene som arbeidere i Amazon fører, kan slike tiltak følge opp slagordet fra helgens aksjonister i Davos om å «avskaffe milliardærer».

Denne kronikken er skrevet av Hege Skarrud, leder for Attac Norge.

SE OGSÅ:

Kjære leser. Vi har ingen millionærer i ryggen. Våre lesere er våre viktigste støttespillere, nå trenger vi din støtte for å kunne levere mer kritisk og uavhengig global journalistikk. Det beste bidraget er et abonnement ved å benytte en av knappene nedenfor. Tusen takk!