Siden november har titusenvis av indiske bønder demonstrert i og omkring hovedstaden Delhi. Den 27. januar, Indias nasjonaldag, kulminerte det med et storstilt traktoropptog i Delhis gater, med deltagelse av bønder fra det meste av nord-India. Myndighetene besvarte opptoget med harde maktmidler.
Bondeprotestene er de mest omfattende og vedvarende India har sett på flere tiår. Dermed har indiske bønder vist – på tross av hyppige påstander om det motsatte – at de fortsatt er en politisk maktfaktor i det 21. århundret. Den utløsende faktoren bak protestene er tre kontroversielle landbrukslover som ble vedtatt av det indiske parlamentet i september i fjor. Samlet sett medfører lovene en betydelig liberalisering av jordbruket. Lovene avskaffer store deler av det statlige systemet som understøtter jordbruksdrift i India og åpner opp for kapitalsterke private aktører – både indiske og multinasjonale – i produksjon, salg og markedsføring av jordbruksprodukter.
Den indiske regjeringen hevder at disse lovene vil løse den krisen som indisk landbruk har befunnet seg i de siste tiårene. Krisen er både økonomisk og økologisk. I dag er rundt halvparten av alle indere i et eller andet omfang beskjeftiget i landbruket, men denne sektoren bidrar bare med ca. 15% av BNP. Mange livnærer seg altså i en jordbrukssektor i relativ stagnasjon sammenlignet med andre deler av samfunnsøkonomien.
Samtidig har intensive jordbruksformer med tung bruk av sprøytemidler og kjemikalier utløst en økologisk krise for landbruket i deler av India, hvor jorda utpines og over tid blir mindre produktiv. At man i Indias viktigste jordbruksområder dessuten har basert seg på et lite diversifisert system hvor man primært dyrker hvete og ris, som krever omfattende irrigasjon, har ført til et akutt fall i grunnvannsspeilet.
Statsminister Narendra Modi har lansert de nye lovene som en løsning på denne dobbelte krisen. Han hevder at liberalisering vil gi nødvendige kapitalinnsprøytningen i landbruket, føre til økt diversifisering i produksjonen og ikke minst fordoble bønders inntekt på bare et par år.
Denne logikken har bøndene liten tro på. Utsiktene til å bli kastet ut på et deregulert marked uten noe særlig statlig regulering og støtteordninger vil snarere føre til økt sårbarhet, økt risiko og fallende inntekt for spesielt småbønder uten kapital, hevder de. Dette er en korrekt analyse – få steder i verden har en slik liberalisering av landbruket ført til økt velstand blant småbønder.
Bondeforeningene har mobilisert bredt og omfattende i forkant av protestene. De har kommet til Delhi velvitende om at dette ville bli langvarig. Matforsyninger for flere måneder er medbrakt, ferskvarer leveres fra landsbyer daglig. Traktorer med tilhengere er omdannet til midlertidige hjem, medisinske poster for førstehjelp og undervisningssentre er etablert.
Fra scener i protestområdene har aktivister, kjendiser og akademikere holdt taler. Bøndene har vært nøye med hvilke nyhetsmedier man har uttalt seg til, vel vitende om risikoen for å bli feilrepresentert, da større mediekanaler sjeldent retter eksplisitt kritikk mot regjeringen i Delhi. I stedet har bondeforeningene etablert plattformer i sosiale medier og gir ut egen avis på tre ulike språk.
For å kunne opprettholde protestaksjonene i Delhi i disse månedene har man benyttet seg av et rulleringssystem, der noen av protestantene drar tilbake til landsbyene sine når det kommer inn nye folk. Slik kan folk være i Delhi i kortere eller lengre perioder. De som kommer fra landsbyen kommer ofte i bil, og de som skal hjemover bruker samme bil, mens traktor og tilhengere blir værende. På tross av den omfattende logistikken og støtteapparatet har likevel i overkant av 150 bønder omkommet siden protestene startet.
I den aktuelle konflikten har både bøndene og Modi stått på sitt. Modis regjering har sagt seg villig til å forhandle om detaljer i lovgivningen, mens bøndene har insistert på at det ikke er noe å forhandle om, og at lovene må droppes i sin helhet. I skrivende stund er neste trekk hos høyesterett, som har suspendert lovene i 18 måneder.
De siste par årene har vi sett en generell økning i protester i India, og protestene har satt Modis regjering under stadig hardere press. Tendensen i regjeringens respons har vært økende maktbruk. Vi har sett nedslag på sosiale bevegelser, sivilsamfunnsaktivister, intellektuelle, journalister, religiøse minoriteter, og protesterende bønder. Paramilitære tropper, batonger, vannkanoner, tåregass, arrestasjoner og mer til blir hyppig brukt.
Paralleller til Indira Gandhis jernhånd på midten av 1970-tallet er utbredt, det samme er påstander om at landets sekulære demokrati står i fare. Selv om Modi fortsatt er en populær statsminister med en bemerkelsesverdig evne til å klare seg gjennom motstand uten den store svekkelsen er det liten tvil om, at hans styre ser ut til å bli mer og mer autoritært.
Denne kronikken er skrevet Bikramdeep Singh Pannu (BA i Sør-Asia-studier, UiO, aktivist), Jostein Jakobsen (forsker, Senter for utvikling og miljø (SUM), UiO) og Kenneth Bo Nielsen (sosialantropolog, UiO).
Teksten stod først på trykk i Klassekampens debattspalter, lørdag 30. januar 2021.
