Stortingsvalget 2021 må bli et klimavalg - ergo et industrivalg og et investeringsvalg, skriver Andrew P. Kroglund i denne kronikken. Bakgrunnsfoto: Stortinget / Flickr

Bevegelsen Broen til framtiden arrangerer sin årlige konferanse den 11.-12. februar, digitalt selvsagt. Jeg har hatt stort utbytte av å delta på flere av de til sammen 7 arrangementene denne sosiale bevegelsen har gjennomført fra Folkets Hus i Oslo. Konferansen i år har et ekstra trykk med sitt klare ønske om at stortingsvalget 2021 skal bli et reelt klimavalg. I så måte kan vi se på konferansen blir starten på den lange valgkampen. 

Det grønne skiftet er egentlig ikke noe hokuspokus. Et forslag til hva dagens ungdom nå kan satse på, eksisterer allerede, og ligger hos Fri Fagbevegelse . Den ramser opp ulike klimavennlige bransjer, som energigjenvinning, solcelleutvikling, havvind, og over til nullutslippsbyggeplasser, ingeniøryrker, prosessteknikere, geologer, anleggsarbeidere, reparatøryrker, offentlige innkjøpere, etc. 

Keiserens nye klær

Oversikten er enkel på mange vis. For alle som tror at vår fremtid avhenger av oljeindustrien og alle dens avledede industrielle tentakler, får vi en liten aha-opplevelse. Det er dette Broen til framtiden har hevdet i flere år. «Bibelen» deres er boka 100.000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå! For en klimaløsning nedenfra (2013), redigert av førsteamanuensis, aktivist og primus motor, Andreas Ytterstad.

Men siden 2013 har vi fått flere virkemidler i verktøykassa, og ikke minst sitter innkjøpere i kommuner, fylkeskommuner og staten på en viktig omstillingsnøkkel. Offentlige myndigheter handler varer og tjenester og står overfor enorme byggeprosjekter, for svimlende 500 milliarder kroner årlig. De kan kreve av leverandørene at de for eksempel bare bruker elektriske maskiner i nye byggeprosjekter, noe som allerede er gjennomført i Oslo kommune.

Annonse
Arabiske filmdager viser det beste fra og om den arabiske verden.  Festivalens 11. utgave blir heldigital og går av stabelen 11.–17. mars på digital.arabiskefilmdager.no.
Arabiske filmdager 11.-17.mars

Mange dilemmaer

NHO gikk nettopp ut og krevde en egen grønn industrisatsing. Og vi ser allerede at flere forsknings- og industriklynger er i gang. Sommeren 2018, f.eks, kom nyheten om at norske forskere på Kjeller er med i batteriforskningens tetsjikt. Her snakker vi om elbiler med kapasitet på 1000 km. (NRK.no; 12.06.2018). Dette dreier seg om bruk av silisium, istedenfor grafitt, som brukes i dagens batterier. 

Slike nye, storskala ideer, har ofte en bakside. Èn av disse er ofte behovet for ny kraft for å gjennomføre. Sterke politiske krefter ønsker å legge nye vassdrag i rør, og både FrP og SP har signalisert at de er åpne. Det er skummelt. Også norske og utenlandske «vindbaroner» er i støtet, om enn ikke i vinden. Mange av oss ønsker ikke at det vi opplever som noe av indrefileten i norsk fjell- og kystnatur ødelegges. Da håper vi heller på havvind, og i samforståelse med fiskeriforvaltningen. 

Noe er på gang

Og 21. august 2019 sprang nyheten om at vi endelig får en massiv satsing på havvind i norske farvann. Kværner skal bygge 11 understell på Stord. Siemens Gamesa og Subsea 7 er blant bedriftene som stikker av garde med store kontrakter (Teknisk Ukeblad, 31.10.2019).

Dette er bare starten. 10. desember 2019 kjøpte Equinor en eierandel på 50 prosent i det polske havvindprosjektet Baltyk (NTB 10.12.2019). Og er det et land i Europa som har behov for alternative energiprosjekt, må det være Polen, som får nesten 80 prosent av energien sin fra kullkraftverk.

I en rapport fra NTNU-senteret Norwegian Centre for Energy Transition Strategies fra juni 2019 heter det at det kan bygges ut opptil 42 gigawatt i Nordsjøen innen 2050. En annen, regjeringsbestilt rapport, Offshore Wind Opportunities for the Norwegian Industry (06.11.2020) (Thema Consulting), hevder at innen 2050 kan norske leverandører til havvind omsette for 110 milliarder kroner i året.

Vi lever i en tid der den nye amerikanske presidenten advarer mot oljeinvesteringer i Arktis. Utenlandske pensjonsfond og andre investorer sikter seg inn mot det fornybare, og vi i Norge risikerer nå å gå inn i feilslåtte investeringer som først gir avkastning om 15 år, når verden i mindre grad vil godta olje som energibærer.

Men mange leverer nå alternative tanker, og Tankesmien Agenda (04.06.2019) og Manifest (06.06.2019) har levert hvert sitt notat om en ny grønn norsk politikk, henholdsvis Grønn vekst for framtida og Grønn Industriutvikling 2025. På vei mot en handlekraftig klima- og industripolitikk. 

Det handler om å smi politikk

Til syvende og sist handler det om hvilken politikk vi sammen smir. Politikk kan lede markedet inn i nye spor. Store miljø har kommet sammen både i USA og i EU de siste fire årene og det har resultert både i en europeisk og i en amerikansk grønn plan. Nestleder Sigrun Aasland i Tankesmien Agenda viser i et innlegg på agenda.no den 12.01.2021 til den toneangivende økonomen Mariana Mazzucato som «…i sin forskning viser hvordan offentlige målsettinger, investeringer og partnerskap med næringslivet har muliggjort alt fra internett til elbiler.» Det gjelder som sagt om å gjøre det hele så konkret som mulig og se på det som politikk.

Agenda ga i 2020 ut et eget notat, Fire samfunnsoppdrag for rettferdig grønn vekst, der Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG kom med fire konkrete forslag for å gjøre omstillingsfarten og forpliktelsen større. 

Og enda mer radikalt

Økonomiprofessor ved NTNU Knut Anton Mork presenterte i DN den 19.12.2020 enda mer spenstige tanker, da han tok til orde for et eget statlig investeringsselskap for det grønne skiftet. Morks kongstanke er å skille ut inntil 1000 milliarder kroner fra Oljefondet og investere dem grønt, både hjemme og ute. Dette er med andre ord et avvik fra den såkalte handlingsregelen som binder Stortinget med hensyn til hvor mye som kan brukes av fondet. Dette er Mork villig til å se bort fra, ut ifra argumentet at det vil være viktigere for fremtidige generasjoner å få til et lavutslippssamfunn nå, enn f.eks en massiv satsing på handlegater i London. 

Personlig er jeg skitt lei av digitale konferanser. Men jeg føler nesten at jeg må få med meg Broen til framtiden for å henge med i alt som nå skjer. Og det blir liggende på nett slik at du kan se det når det passer deg. Jeg antar at du da vil se på Stortingsvalget 2021 enda mer som et klimavalg, og ergo et industrivalg og et investeringsvalg.

Andrew P. Kroglund

Kritiker og forfatter

Andrew Kroglund er aktuell med boka Termostat. Hvordan klimaet former oss, forandrer samfunnet og forvandler fremtiden. Han har i mange år jobbet med matsikkerhetspørsmål og naturvern, i organisasjoner som Utviklingsfondet, WWF og Regnskogfondet.

Kjære leser. Vi har ingen millionærer i ryggen. Våre lesere er våre viktigste støttespillere, nå trenger vi din støtte for å kunne levere mer kritisk og uavhengig global journalistikk. Det beste bidraget er et abonnement ved å benytte en av knappene nedenfor. Tusen takk!