Hvorfor reagerer vi ikke? Likegyldigheten overfor kvinner på flukt vokser

APPELL: På den internasjonale kvinnedagen 2021 må vi kreve mer oppmerksomhet til kvinner på flukt. Dette er den digitale 8.mars-appellen av Kristina Quintano. Teksten kan du lese nedenfor.

Kjære medmennesker, gratulerer med den internasjonale kvinnedagen.

I år er det sytti år siden Flyktningkonvensjonen, som ble utarbeidet av FN i kjølvannet av andre verdenskrig, ble vedtatt. Flyktningkonvensjonen skulle gjelde for alle – uansett når de flyktet og hvor de flyktet fra. Over et halvt århundre senere ser det ikke ut til at det som skulle være et velfungerende system, fungerer ikke i praksis, for den globaliserte likegyldigheten bare vokser.

«La de grusomme bildene hjemsøke oss«, skrev den amerikanske feministen Susan Sontag i essayet Å betrakte andres lidelse, men det kan synes som om bildene av andre menneskers lidelser ikke lenger har en transitiv funksjon. 

Når vi vet at voldtatte kvinner brenner av seg fingertuppene på små stålplater av redsel for å bli returnert til det helvete de har flyktet fra – hvorfor reagerer vi ikke nevneverdig?

Er vi empatiutmattet og blir vi således handlingslammet, eller er det slik at vi faktisk ikke anser alle mennesker som like mye verdt?

Både på de greske, italienske, spanske og maltesiske øyene finnes det i dag ulike former for interneringsleire der menneskerettighetsorganisasjoner gang på gang varsler om grove humanitære overgrep. Kvinner på flukt i Europa sover med bleie om natten for å slippe å gå på do. Stor mangel på tolker, informasjon, fravær av bevegelsesfrihet, konfiskering av alle personlige eiendeler, inkludert telefoner, papirer og egne klær er en del av en systematisk undertrykkelse som til slutt kan gjøre et menneske desperat nok til ikke å se noen annen løsning enn å døyve egen smerte.

Stadig frykt og trusler om retur eller deportasjon gjør også mange syke av redsel for hva som kan møte dem. En mor satt nettopp fyr på seg selv i Moria i ren desperasjon, hun ble tiltalt for drapsforsøk. Men er det ikke egentlig vi som sakte dreper dem?

Som kvinner har vi et særs ansvar for å snakke for de kvinnene som har blitt fratatt alle muligheter til å heve sin egen stemme. Kvinner på flukt er ikke stemmeløse, de er tvunget til stillhet, det er stor forskjell. 

Så langt i år er det bekreftet druknet over 230 mennesker. Mange av dem er kvinner og barn. 4.500 mennesker er så langt i år bekreftet tvunget tilbake av såkalt libysk kystvakt, mot sin vilje. Kvinner som flykter fra tortur, voldtekt og grove humanitære overgrep blir tvunget tilbake til sine overgripere og norske skattepenger er med på å finansiere det.

Det er nå Norge sitter i FNs sikkerhetsråd, det er nå vi har muligheten til å bruke vår stolte arv etter Nansen. Jeg ber våre kvinnelige politikere, med Ine Eriksen Søreide i spissen, om å vurdere på nytt om dette virkelig er den arven vi skal gi videre til våre barn eller om det er på tide å slutte å være med på grove humanitære overgrep våre barn må si unnskyld for om femti år.

Det er på tide at vi spør oss selv:

Hvem teller som mennesker?

Hvilke liv regnes som verdifulle?

Hvilke liv er verdt å sørge over?