Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

Ulike sannheter om Syria: Mediebildet av angrepet i Douma sett fra fire land

ANALYSE: Mediene spiller en viktig rolle før, under og etter krigshandlinger. En gammel klisje sier at «sannheten er krigens første offer». I alle kriger legger partene stor vekt på å kontrollere mediebildet gjennom propaganda, psykologisk krigføring og desinformasjon.

Militære aktører og sentrale politikere vet at de må vinne kampen om mediebildet dersom de skal vinne en moderne krig. Ved å sammenligne dekningen av én hendelse i land som vi i utgangspunktet vet har ulikt syn på Syria-konflikten, vil vi kunne få nyanserte og til dels motstridende fortellinger om hendelsen. 

Utgangspunktet for Celina Røstgårds Flatners masteroppgave var å se på mediedekningen av sentrale hendelser i Syria-konflikten i fire forskjellige land: USA, Norge, Egypt og Russland. Tidligere forskning av Rune Ottosen viser at mediebildet av krigføring i ulike land er sterkt farget av sikkerhetspolitikken i det samme landet. 

For Norges del betyr det at lojalitet til USA og NATO er et gitt premiss i utenriksdekningen. Dette blir understreket ved Godal-utvalgets utredning om norsk nærvær i Afghanistan med den betegnende tittel: En god alliert: Norge i Afghanistan 2001–2014.

Brudd på Folkeretten

Vi som skriver denne artikkelen har valgt å belyse Syria-krigen ved å se på dekningen av et kjemisk angrep i byen Douma, i april 2018. Dette var en sentral hendelse fordi det var en såkalt «red line»-situasjon. 

Daværende president i USA, Barack Obama, uttalte i august 2012, at det ville komme militære konsekvenser dersom Syrias president Bashar al-Assad brukte kjemiske våpen mot egen befolkning. Om ikke det britiske parlamentet den 29. august 2013 hadde stemt ned forslaget fra daværende statsminister David Cameron om å gå til krig, hadde sjansen vært stor for at vestlige land hadde intervenert slik de også gjorde i Libya i 2011.

Da Donald Trump vant presidentvalget i 2017 gikk han til valg på å avstå fra nye militære intervensjoner i Midtøsten. En uke etter angrepet i Douma og før våpeninspektørene fra Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) fikk muligheten til å undersøke omstendighetene – gjennomførte likevel USA, Storbritannia og Frankrike flere missilangrep mot utvalgte mål i Syria uten FN-mandat. 

Å gå til et militært angrep på et land, uten at dette er forankret i vedtak i FNs sikkerhetsråd er et klart brudd på folkeretten. 

Hendelsen i Douma ble møtt med internasjonal fordømmelse og væpnede opposisjonsgrupper ga den syriske regjeringen skylden for angrepet. Det syriske regimet, med støtte fra Iran og Russland benektet angrepet og beskyldte Jaysh al Islam og De hvite hjelmene for å ha plantet falske bevis. Vestlige regjeringer var raskt ute med å legge skylden på den syriske regjeringen.

Ingen klare svar etter Douma

Julie Wilhelmsen i NUPI har tidligere uttalt at Russland er kritisk til måten vestlige land går til militære angrep på det som omtales som illegitime regimer, uten FN-mandat. Russisk militær deltagelse i Syria fra 2015 ga derfor Putin en mulighet til å markere seg mot Vestens politikk med regimeendring. Samtidig var det et mottrekk mot planen om å fjerne president Assad fra makten. 

21. april 2018 fikk OPCW adgang til å undersøke om de fant spor av kjemiske våpen i Douma. Mandatet innebar ikke å undersøke skyldspørsmålet. For å kunne å kunne identifisere grupper eller myndigheter som skyldige må FNs sikkerhetsråd opprette en egen etterforskningsenhet – Joint Investigative Mechanism (JIM). Slike enheter har vært satt inn etter tidligere angrep; i Ghouta 21. august 2013 og i Khan Shaykhun, 4. april 2017.

Russland har stilt seg kritisk til disse undersøkelsene og la ned veto i Sikkerhetsrådet 10. april 2018 mot USAs forslag om å sende inn en JIM-enhet etter hendelsen i Douma. Russland kom derimot med en egen resolusjon om et alternativt mandat for JIM-enheten.  Forslaget ble stemt ned av blant annet USA. 

Vetoretten til de permanente medlemsstatene i Sikkerhetsrådet stoppet derfor en undersøkelse av skyldspørsmålet.

Fortsatt vet vi ikke med sikkerhet hva som faktisk skjedde i Douma 7. april 2018. Om det var opprørere som iscenesatte angrepet eller om den syriske regjeringen sto bak.

Rapporten fra OPCW konkluderte med funn av klorin, men også denne rapporten har vært utsatt for kritikk. Wikileaks lekket 27. desember 2019 interne dokumenter fra OPCW der varslere blant våpeninspektørene har hevdet at etterforskningen var manipulert og at alternative forklaringer ble sensurert. Påstandene ble tilbakevist av OPCW.

Fire land, fire historier

Denne artikkelen tar ikke sikte på å fortelle «sannheten» om konflikten i Syria eller bevise skyld. Vårt fokus er å vise hvor ulik framstillingen av hendelsen er i ulike land. Det er også viktig å påpeke at undersøkelsen ble gjennomført i uken etter det kjemiske angrepet, altså før våpeninspektørene hadde undersøkt hendelsen. Likevel trakk vestlige regjeringer raskt slutningen om at dette måtte møtes med et militært motsvar. 

Hvilken historie fortelles om det kjemiske angrepet i de ulike landene?

Vi har tatt utgangspunkt i fire ikke-statlige medier: Moscow Times (MT) i Russland, Aftenposten i Norge, New York Times (NYT) i USA og Egypt Independent (EI). Det at de er ikke-statlige medier betyr ikke nødvendigvis at de har ytringsfrihet. Et viktig bakteppe her kan være pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser (RSF). Her rangeres de fire landene slik Norge (1), USA (44), Russland (150) og Egypt (166).

Det offisielle russiske svaret på Douma-hendelsen var at det kjemiske angrepet var iscenesatt, bevis plantet og «fake news». Grunnen til at noen skulle finne på noe slikt var ifølge det russiske utenriksdepartementet at Vesten ville beskytte opprørerne og samtidig rettferdiggjøre vestlig bruk av militær makt mot Syria. 

Samme dag som hendelsen i Douma, uttalte Heather Nauert fra det amerikanske utenriksdepartementet at «Assad-regimet og dets støttespillere må holdes ansvarlige og eventuelle ytterligere angrep forhindres umiddelbart». Uttalelsen ble gitt samme dag som hendelsen ble rapportert, og konkluderte allerede på dette tidspunktet at den syriske regjeringen sto bak angrepet. USA ga Russland skylden for de gjentatte kjemiske angrepene i Syria-krigen ved å gi «urokkelig støtte til regimet». 

Det norske utenriksdepartementet ga først uttrykk for sitt syn på det kjemiske angrepet i Douma etter at USA, Frankrike og Storbritannia forberedte militære tiltak mot den syriske regjeringen. Ine Marie Eriksen Søreide uttrykte forståelse for militæraksjonen; ettersom bruk av kjemiske våpen er i direkte konflikt med Sikkerhetsrådets klare orden. 

«Blame Game»

I MT var flere av de russiske artiklene skeptiske til at det i det hele tatt hadde vært et kjemisk angrep. En plausibel forklaring på dette er at MT gjenspeiler den russiske regjeringens politiske holdning, som fremdeles hevder at angrepet ble iscenesatt.  Et perspektiv som ble tatt opp i MT og EI var å spørre retorisk hva den syriske regjeringen kunne tjene på å framprovosere et angrep, siden den syriske regjeringen på dette tidspunktet hadde gjenvunnet kontrollen over opprørskontrollerte områder i Syria.

MT ga betydelig oppmerksomhet til russiske og syriske elitekilder som avviste påstander om et kjemisk angrep. Samtidig inkluderte avisen synspunkter fra vestlige ledere, men var samtidig raske til å stille spørsmål ved motivene til de vestlige kildene. Avisen siterte ofte den russiske FN-ambassadøren som oppfordret USA og dets allierte til å avstå fra bruk av militær makt. Russisk dekning viser en sterk retorisk forpliktelse til internasjonale prinsipper som suverenitet, stabilitet og ikke-innblanding. 

I bakgrunnen her ligger erfaringene fra bombingen av Libya i 2011. Russland sa da at de følte seg lurt, at NATO misbrukte FN-mandatet om å beskytte sivilibefolkningen mot Gaddafi (Responsibility to Protect, R2P). De gjorde det klart at alle forsøk på R2P i Syria ville bli blokkert.

Forholdet mellom USA og Russland stod sentralt i MTs dekning og det ble advart mot en ‘ny kald krig’. Vi ser tydelig i dekningen i både MT og NYT at de skildrer “den andre siden” som en fiende som bærer direkte eller indirekte ansvar for hendelsene i Syria.

Dette gjensidige «blame game» er påfallende, men velkjent.

Vestlige medier ikke mer nyanserte

I NYT og Aftenposten ble Trumps Twitter-meldinger ofte sitert, men uten kritikk av hans heftige retorikk. Han twitret eksempelvis samme dag som hendelsen i Douma: “President Putin, Russia and Iran are responsible for backing Animal Assad.” 

MT på sin side siterte Vassily Nebenzias uttalelser med kritikk av USA, Storbritannia og Frankrike for å øke internasjonale spenninger ved å engasjere seg i en «konfrontasjonspolitikk mot Russland og Syria».

I mediedekningen gjenga NYT og Aftenposten ofte kilder som tegner et fiendebilde av president Assad med lite rom for nyanser. Det var krav om militær gjengjeldelse som straff for den syriske regjeringens bruk av kjemiske våpen mot egen befolkning. Til tross for noen kritiske stemmer ble muligheten for fredelige løsninger i liten grad diskutert. 

Den offisielle russiske påstanden om at det er «The white helmets» som iscenesatte angrepet finner vi overraskende nok ikke i dekningen til MT. 

Dette demonstrerer en viss uavhengighet fra russiske myndigheter. Det var imidlertid ingen artikler i Aftenposten eller NYT som vurderte muligheten for at angrepet kunne være iscenesatt av aktører som ville skade den syriske regjeringen. Dette til tross for at OPCW har bevist at opprørere og radikale islamister har brukt kjemiske våpen i Syria tidligere.

Litt uventet skilte den egyptiske EI seg ut som avisen med mest nyansert dekning. Det var lite bastante påstander om skyld og ulike kilder bidro til å vise kompleksiteten i konflikten. Avisens dekning av saken viser at mediedekningen gjenspeiler Egypts geopolitiske ståsted. Diktaturet må balansere mellom å beholde sitt tradisjonelt gode forhold til USA og ikke provosere sine arabiske naboland, inkludert Syria. En balansert dekning er i denne sammenheng logisk. 

I mediedekningen presenterte MT – i større grad enn de vestlige mediene – fakta som kunne åpne for ulike tolkninger. Både i MT og EI ble det minnet om at radikale islamister også tidligere har brukt kjemiske våpen i Syria-krigen. Ved å ikke peke på denne muligheten svikter NYT og Aftenposten. Dette bidrar til å styrke narrativet om at det kun er Assad som kunne stå bak angrepet og samtidig senke terskelen for militær maktbruk. 

Som et alternativ til militært angrep mot Syria uten FN-mandat kunne en avis som Aftenposten ha framhevet Norges tradisjonelle politikk om at militære aksjoner bør være forankret i FNs sikkerhetsråd. 

Samlet sett viser funnene at vi skal være forsiktig med antagelser om at vestlige medier per definisjon har mest balansert og faktabasert journalistikk. 

Denne artikkelen er skrevet av Celina Røstgård Flatner, cand. polit. og Rune Ottosen, professor emeritus Oslo Met – storbyuniversitetet. Artikkelen er basert på funn i Røstgård Flatners masteroppgave.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT