Kvinner i hviterussiske fengsel: – Den største skatten er en pose med brev

I august i fjor gikk bildene av kvinnelige demonstranter i Hviterussland verden over. Hvitkledde og med blomster i hendene, protesterte de mot volden og torturen til Aleksandr Lukasjenkos sikkerhetsstyrker. Ni måneder senere sitter mange av dem i fengsel. I begynnelsen av mai var det 361 politiske fanger i Belarus. 141 av dem var kvinner.

De første “solidaritetskjedene” dukket opp i Minsk 12. august 2020. Kvinner i alle aldre, i hvite klær og med blomster i hendene, gikk ut i gatene. De ville vise at de var imot volden som regimets sikkerhetsstyrker brukte mot demonstranterne, og vise solidaritet med ofrene for de brutale arrestasjonene og torturen i interneringsfengslene.

Demonstrasjonene i Belarus begynte allerede våren 2020, noen måneder før presidentvalget. Mange håpet at opposisjonskandidaten Sviatlana Tsikhanouskaja kunne vinne, etter at Aleksandr Lukasjenko hadde sittet i nesten 26 år.

Presidentvalget fant sted 20. august. Selv om uavhengige valgdagsmålinger i Minsk viste at så mange som 70 prosent hadde stemt på Sviatlana Tsikhanouskaja, kunngjorde Lukasjenko samme kveld at han hadde vunnet med stort flertall. De første dagene og nettene etter valget fant det sted voldsomme sammenstøt mellom politi og demonstranter i flere hviterussiske byer.

Kvinnene snudde demonstrasjonene i en fredelig retning. De var selvorganiserte, kreative og modige. De deltok ikke bare i solidaritetskjedene og i de ukentlige kvinnemarsjene hver lørdag, men var også engasjert i andre typer aktiviteter. De gav frivillig juridisk og psykologisk bistand til ofre for tortur, var aktive i media, og laget kunstneriske performancer.

Ni måneder senere blir alle tilløp til demonstrasjoner i gatene slått brutalt ned på. Motstanden mot Lukasjenko har tatt andre former.

Samtidig sitter et stort antall hviterussere i fengsel. For å ha demonstrert, for å ha tatt aktiv stilling på andre måter, eller bare for å ha hatt forbindelser til mistenkelige grupper som studenter, journalister og menneskerettsaktivister.

Arrestasjonene av folk som har deltatt i fredelige demonstrasjoner fortsetter. Det samme gjør de vilkårlige arrestasjonene for å bruke hvite og røde symboler, til og med på privat grunn.

Ifølge en rapport fra menneskerettsorganisasjonen Viasna og tall fra den hviterussiske riksadvokaten, har det blitt tatt ut mer enn 3.000 tiltaler for brudd på vedtektene om offentlige demonstrasjoner og folkesamlinger siden august i fjor.

I mars i år satt minst 49 kvinner internert eller i husarrest. Ti av dem var dømt til «ordentlige» fengselsstraffer, resten ventet på rettssak. 38 kvinner blir betraktet som politiske fanger, det vil si at de er fengslet på et politisk motivert grunnlag.

På den andre siden av gitteret

Familien og vennene til de arresterte sliter med mange vanskelige følelser. Kontakten med de arresterte er stort sett begrenset til brev. Brevene er underlagt sensur, og kommer ikke alltid frem.

— Alle i familien vår har hver sine måter å takle dette på. Men det er veldig vanskelig for noen av oss å jobbe, eller glede oss over livet. Det at søsteren min sitter i fengsel, stjeler all energien og alle kreftene mine. Følelsene er også vanskelige. Jeg får skyldfølelse hvis jeg er glad, og skammer meg over svakheten min hvis jeg har det vondt, forteller kunstneren Ulena Kalenik. Hun er søsteren til Maria Kalenik, som ble arrestert 12. november.

Maria er 22 år gammel. Hun var student ved det statlige kunstakademiet i Minsk da hun ble arrestert. Ti unge aktivister og studenter ble arrestert denne dagen. Maria ble først plassert i KGBs interneringsfengsel, før hun ble overført til det beryktede fengselet Sizo-1 i Minsk. Dette er det samme fengselet som den arresterte journalisten Raman Protasevitsj befinner seg i. Maria har sittet der i snart seks måneder nå.

— Mamma venter hele tiden på at Maria skal bli løslatt. Det er vanskelig for henne å gjøre noe særlig annet. Det meste av tiden følger hun med på nyhetene, eller hun leser brev fra Maria og samler inn pakker som hun sender til fengselet. Tilstanden hennes til enhver tid, avhenger veldig av hvor mange brev hun får fra fengselet.

I tillegg til de følelsesmessige vanskelighetene Ulena og tristheten over urettferdigheten som Maria og familien sliter med, har de fått økonomiske problemer.

— Da pappa ble innkalt til avhør, ble han for eksempel nødt til å leie en advokat. Det ble dyrt. Hvert eneste møte med etterforskningskomiteen kostet en god del penger. Familien er nå på kanten til fattigdom, i tillegg til at vi mangler følelsesmessige ressurser. Når jeg tar opp temaet penger, er det fordi jeg tror den situasjonen som familien vår er i, gjenspeiler situasjonen her i landet nå, sier Ulena.

Hun fortsetter:

— Selv om jeg er kunstner, opplever jeg denne situasjonen først og fremst som søster. Det meste av tiden er jeg fullstendig apatisk, og klarer ikke å gjøre noe som helst. Jeg prøver å overleve, tjene penger og løse problemer knyttet til familien.

I tillegg er det fryktelig vanskelig for meg å snakke om disse tingene. Hver eneste ting jeg sier eller gjør, får frykten og angsten til å velle opp i meg. Jeg tror også at all denne frykten kan være destruktiv: Hvis jeg kritiserer myndighetene, blir jeg redd for at jeg også kan havne i fengsel, og at det jeg gjør nå kan skade søsteren og familien min.

Men jeg mener at det er viktig å fortelle folk i Norge om situasjonen i Belarus nå. Hver eneste lille solidaritetshandling er med å skape en større bølge av solidaritet. Det er viktig å støtte de politiske fangene, avslutter Ulena.

— Hun skriver at hun har det bra, og at alt sammen skal bli bra

Alla Sharko er 43 år gammel, og programdirektør i presseklubben i Belarus, som tilbyr trening og ressurser til uavhengige medier. 22. desember i fjor kom politiet for å ransake leiligheten hennes. Politiet konfiskerte datamaskinene til både Alla og mannen hennes, sammen med telefonene og bankkortene deres. Advokaten deres ble nektet adgang til leiligheten mens den ble ransaket.

Alla ble tatt med til avdelingen for økonomisk etterforskning for å bli avhørt. Hun ble først plassert i interneringssenteret i Akrestin-gaten, før hun ble overført til Sizo 1, der hun fortsatt blir holdt. 31. desember ble det kunngjort at Alla var tiltalt etter paragraf 243 i straffeloven, som handler om unndragelse av skatter og avgifter i spesielt stor skala.

— Alla pleide å organisere og lede arrangementer i presseklubben. Hensikten med arrangementene var å utvikle journalistikken i Belarus. Hun hadde tidligere vært redaktør og programleder i radio, jobbet som journalist og med kunst, forteller mannen hennes, Mikola Shakel.

— Siden det øyeblikket da hun ble arrestert, har vi ikke fått sett hverandre en eneste gang. Men vi skriver brev til hverandre nesten hver dag. Alla har begynt å tegne mye i fengselet, det hjelper henne å ikke falle ned i en mørk sinnstilstand. Hun sender tegninger til venner og familie i nesten hvert eneste brev. Selv har jeg ikke tegnet siden jeg gikk på skolen, men jeg har begynt å tegne tegneserier som jeg sender til henne.

— Alla leser også mye, hun skriver en litteraturdagbok og brev til meg og barna om interessante ting som hun har lest. Nylig leste hun for eksempel en bok for ungdom, om hvordan man bygger en karriere og forhold. Alla skrev ned tolv sider om tankene sine, som hun sendte til barna sine.

Nylig fant hun Ray Bradburys roman 421 Fahrenheit i fengselsbiblioteket. Hun leste den på nytt, med en ny forståelse, og opplevde den som veldig aktuell. Kort etter at hun kom til fengselet, kom hun over flere bøker av Sergei Dovlatov (en sovjetisk journalist og forfatter som blant annet skrev om opplevelsene sine som vokter i fangeleire). Hun anbefalte meg å lese boken Sonen, men jeg orket ikke. Den handlet om fanger og livene deres, det ble for vondt for meg. Da jeg anbefalte Ken Keseys Gjøkeredet, svarte hun det samme. Hun klarte ikke å lese en slik bok i fengselet, siden alle de som er der, er i en såpass ustabil psykologisk tilstand allerede.

Livet i fengselet er ensformig, men Alla og de andre fangene underviser hverandre. Alla underviser i tegning, en annen kvinne lærer bort folkedanser i luftegården.

— Nylig fløy en humle inn i luftegården, og Alla fikk øye på et grønt gresstrå og hørte en katt som mjauet et eller annet sted. Alt dette var store og viktige hendelser, som brakte henne stor glede.

Jeg er forbløffet over den indre styrken til dem som må leve under disse forholdene i flere måneder, uten at det engang har blitt bevist at de er skyldige. De går igjennom så mye, samtidig som de holder ut på en så tapper måte. Hun skriver: «Jeg har det bra, og alt skal bli bra», sier Mikola.

— Etter at hun hadde vært i fengsel i to måneder, hadde vi mye håp. Men da det hadde gått fire måneder, og fengslingen ble utvidet med to måneder til, var det mindre igjen av håpet. Men jeg fortsetter å vente, og håper på et mirakel. Jeg kan ikke forutsi noe som helst. Det som skjer nå, får ikke plass inne i hodet mitt. Jeg håper bare at Alla blir satt fri i nærmeste fremtid, selv om det blir med noen restriksjoner. De kan ikke holde et menneske fengslet for alltid.

I går, etter et langt avbrudd, fikk jeg fire brev fra henne. Hun skriver flere steder om hvordan den største skatten for en fange, er en pose med brev. Hver eneste dag venter de på nye brev fra familie, venner og fremmede.

— Det vi ser nå, er regimets dødskramper

Yasya Karalevich-Kartel er redaktør for nettstedet CityDog, det mest populære livsstilsmagasinet i Minsk. Hun er også bestevenninnen til Iryna Zlobina, som har sittet i fengsel i fem og en halv måned nå.

Iryna er 32 år gammel. Hun er utdannet ved det filosofiske og samfunnsvitenskapelige fakultetet ved universitetet i Minsk. De siste årene har hun drevet sin egen forretningsvirksomhet, med blomster og produksjon av suvenirer.

12. januar i år ble hun arrestert, sammen med journalisten Andrei Aliaksandrau. Nå sitter hun i fengsel, mistenkt for å ha brutt straffelovens paragraf 342. Paragrafen forbyr det å lære opp eller på andre måter forberede andre til å delta i aktiviteteter som bryter offentlig ro og orden, eller å støtte slike aktiviteter økonomisk eller på andre måter.

Ifølge viseinnenriksminister Henadz Kazakevich ble Aliaksandrau og Iryna arrestert på mistanker om at de hadde finansiert protestaktiviteter gjennom en crowdfunding-kampanje. Myndighetene mener at de siden august 2020 har «finansiert personer som deltok i demonstrasjonene i Minsk, inkludert å betale bøtene deres og dekke konstnadene ved å sitte i interneringssentre i Minsk.»

— Nesten hver dag er det noen – slektninger, venner og andre – som har med seg pakker til Iryna. Mine dager er tirsdager og torsdager. Vi har et felles google-dokument, der vi blir enige om hva vi skal sende til henne, sier Yasya.

— Så lenge Iryna var fri, pleide vi å snakke sammen på telefonen hver eneste dag. Vi stod veldig nært hverandre. Hun er fortsatt den beste venninnen min, og alt det jeg gjør nå, er å se etter nye måter jeg kan vise henne at jeg bryr meg om henne. Et av de viktigste problemene i fengselet er mangelen på vakre ting. Så til og med når jeg kjøper bind, velger jeg de peneste og de jeg tror hun vil like.

Nylig fikk jeg tak i noen sigaretter med sjokoladeduft. Jeg visste at det var folk som røkte i den cellen hun ble holdt i, og at lukten fra disse sigarettene ville bli mer behagelig. Nesten som en røkelsespinne, sier Yasya.

— Det tøffeste for henne, er at det aldri hverken blir stille eller mørkt i cellen. TV-apparatet står på døgnet rundt, og lyset blir ikke engang slått av om natten. Det er heller ikke noe vindu som man kan se himmelen gjennom. Slik jeg ser det, er brev og pakker til stor hjelp for dem som sitter i fengsel. De føler at de ikke har blitt glemt. Et pent postkort kan bli et lite stykke skjønnhet i et innestengt rom.

Yasya har ikke mistet håpet om at Iryna vil bli løslatt snart.

— 12. april var den siste dagen hennes i interneringssenteret. Jeg dro for å møte henne, i tilfelle hun ville bli satt fri. Men det skjedde ikke. Fengslingen ble forlenget med to måneder til. Iryna har det bra, hun tøyser til og med i brevene hun skriver til oss. Vi vet ikke hvordan ting blir avgjort, eller når hun eventuelt slipper ut. Det eneste jeg vet sikkert, er at det vil bli vanskelig, og at vi vil måtte hjelpe alle dem som har overlevd fengslingen med å komme over traumene etter det de har opplevd.

Jeg tror at det vi ser nå, er regimets dødskramper. Jeg tror alt sammen kommer til å være over snart, og at systemet kommer til å kollapse. Det kommer til å bli vanskelig, men samtidig kommer all den volden som har funnet sted i Belarus til å vise oss hvordan man ikke kan bygge en fremtid. På den måten kommer alle de vanskelige opplevelsene til å hjelpe oss med å bygge et bedre samfunn.

Når alt dette er over, skal vi klemme hverandre og drikke boblevin på gaten. Jeg ser virkelig frem til det!

Transit Magasin har fått støtte fra Fritt Ord til en artikkelserie om demokratiutviklingen i Europa, hvor vi skal følger og undersøker situasjonen i Hviterussland/Belarus, Ukraina og Sentral-Europa. Denne artikkelen inngår i denne serien.

Denne artikkelen er oversatt fra engelsk til norsk av John Færseth.