Akkurat nå er grensene langs nesten alle landrutene stengt for mennesker på flukt, og alle rutene over Middelhavet er igjen aktive. Hver dag drukner i snitt seks mennesker, og vi må spørre oss selv om ikke konvensjonen som skulle beskytte mennesker på flukt, drukner sammen med dem.
Flyktningkonvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling 28. juli 1951. Til å begynne med gjaldt konvensjonen bare for europeere som hadde flyktet før 1951, men i 1967 ble det vedtatt en tilleggsprotokoll som sa at reglene i konvensjonen skulle gjelde for alle – uansett når de flyktet, og hvor de flyktet fra.
Flyktningkonvensjonen understreker at alle mennesker har rett til å søke beskyttelse i et annet land, og at flyktninger ikke kan returneres til et land der de vil bli forfulgt. Til tross for både retten til å søke beskyttelse og prinsippet om ikke-retur, er det i dag nær umulig å ta seg til en trygg havn for mennesker på flukt, og hver eneste dag bli mennesker nettopp tvunget tilbake til det stedet de flyktet fra. Det ser fint ut på papiret, men for mennesker på flukt er det få lysglimt i sikte.
Sjøruten mellom Vest-Afrika og Kanariøyene har tatt over 2.000 menneskeliv så langt i år, ruten over Middelhavet rundet 1.000 druknede sist uke. Bare denne helgen druknet 57 mennesker, blant dem 20 kvinner og flere små barn. Hvor mange som aldri blir registrert som omkommet på havet, får vi aldri vite.
Mens vi markerer 70 år med flyktningkonvensjon, øker verdens ulikheter for hver dag som går, og når vi sitter i Nord-Europa og slår oss på brystet over lave asylsøknader, er forholdene i Syd-Europa en ganske annen. Langs hele Europas yttergrense sitter mennesker fast i overfylte leirer i uutholdelige forhold med livene sine på vent. Barna fra Syria har ikke hatt tilbud om skolegang på ti år, og i nesten hele år har de sivile redningsskipene ligget i arrest mens handelsskip har sluttet å redde liv.
Europas kystvakt overlater til libysk milits å taue mennesker tilbake til grove humanitære overgrep i Libya.
Både norske skattepenger og enorme summer med EU-midler brukes på å bidra til den såkalte libyske kystvakten, som opererer som smuglere om natten og kystvakt om dagen. Over 16.000 mennesker har så langt i år, mot sin vilje, blitt stoppet av libysk kystvakt ute på havet, ofte i internasjonalt og europeisk farvann, og er tvunget tilbake til tortur, voldtekt, slaveri og grove humanitære overgrep. Mellom Tyrkia og Hellas er situasjonen den samme.
Mennesker som har ankommet europeisk farvann, blir plassert i gummibåter av myndighetspersoner, uten redningsvester, og skjøvet ut på åpent hav igjen.
Enkeltmenneskets verdi og torturkonvensjonen
Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter, heter det i den første artikkelen i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. Er det egentlig noe hold i denne ideen om at menneskeverdet er absolutt?
Hvorfor er det så vanskelig for oss å forstå at mennesker setter seg i en båt i håp om en bedre fremtid dersom de lever et liv der deres menneskerettigheter og menneskeverd overhodet ikke blir ivaretatt? Hvorfor klarer vi ikke å forestille oss hva det gjør med et menneske å leve i konstant usikkerhet, med undertrykkelse, motstand, fattigdom, krig, tortur, avmakt, korrupsjon, voldelige politimenn, overgrep, frykt for kidnapping, organtyveri, omskjæring, systematisk massevoldtekt og slaveri?
Hvordan kan vi med åpne øyne og Flyktningkonvensjonen i hånd sende mennesker tilbake til tortur?
Torturkonvensjonen beskriver tortur som:
[..] enhver handling hvorved alvorlig smerte eller lidelse, enten fysisk eller psykisk, bevisst blir tilføyet en person i den hensikt å oppnå fra vedkommende eller en tredje person opplysninger eller en tilståelse, straffe vedkommende for en handling som denne person har begått eller mistenkes for å ha begått, eller true eller tvinge vedkommende eller en tredje person, eller av hvilken som helst årsak basert på diskriminering av noe art, når slik smerte eller lidelse påføres av eller på tilskyndelse av eller med samtykke eller aksept fra en offentlig tjenestemann eller annen person som opptrer i embets medfør.
Målet med torturkonvensjonen er å forby myndighetsgodkjent mishandling som har bestemte formål. Men hvilke handlinger skal godtas? I hvilken grad er vi, gjennom våre folkevalgte og EU, direkte medskyldig i at mennesker blir torturert, når vi samarbeider med landene som torturerte mennesker så tydelig flykter fra? Europarådets konvensjon artikkel 3 slår fast at ingen «må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff». En av FNs hovedoppgaver er å bidra til å fremme menneskerettighetene. Hvorfor gjør ikke Europarådet og FN mer for å stanse EUs samarbeid med for eksempel libysk kystvakt når vi i over ti år har fått dokumentasjon på at mennesker sendes tilbake til tortur og til og med slavehandel?
Gjelder ikke FNs torturkonvensjon for mennesker på flukt?
Det absolutte prinsippet om ikke-retur
Ikke-retur-prinsippet er selve hjørnesteinen i beskyttelsen av flyktninger. Som den eneste beskyttelsesregelen som er nedfelt i konvensjonen, betyr dette at stater skal la asylsøkere få krysse grensen og få søke om asyl. Forbudet strekker seg eksterritorialt, noe som betyr at europeiske stater ikke kan returnere noen til land utenfor Europa hvis det kan foreligge menneskerettighetsbrudd der de blir sendt til.
FNs flyktningkonvensjon er ikke forenlig med den formen for avtaler og tilbaketrekkinger som EU nå på nytt har signert med Libya. Forbudet mot tortur, nedverdigende og umenneskelig behandling, innebærer at retur til et område hvor liv og sikkerhet er i fare, er forbudt etter folkeretten.
Dette betyr i praksis at når vi skyver mennesker tilbake til internasjonalt eller libysk farvann, bryter vi det absolutte ikke-retur-prinsippet. I verdenserklæringen om menneskerettigheter fremgår det at enhver har rett til å søke asyl og søke om beskyttelse. Stater kan ikke returnere asylsøkere til et område der liv og helse står i fare, de kan ikke nekte adgang til en som befinner seg på grensen, selv ikke i en gummibåt, dersom de ber om beskyttelse.
I en resolusjon vedtatt i 1979 ble kyststatenes humanitære rolle fremhevet, og det ble presisert at alle kyststater har en humanitær forpliktelse til å la farkoster innenfor territorialfarvannet søke nødhavn og å gi beskyttelse til de som er om bord som vil søke asyl. Men redningsskip ligger i karantene, kystvakten svarer ikke på nødanrop, og libysk milits kan ikke defineres som kystvakt selv om EU gjerne vil det.
Vi får lov til å bære hverandre
I regjeringens strategi for samarbeid med EU for perioden 2014 til 2017, Norge i Europa, fremheves det at Norge som deltager i Schengen-avtalen skal arbeide for en felles løsning på utfordringene migrasjon skaper.
«Vi samarbeider med EU og EUs medlemsland fordi vi deler et felles verdigrunnlag og fordi vi trenger felles løsninger på felles utfordringer. Vi samarbeider fordi det er i vår nasjonale interesse», kan man lese på regjeringen.no. Hva da med litt solidaritetsfordeling?
Bare forrige helg kom det over 2.000 mennesker til den 20 kvadratkilometer store øya Lampedusa, til Malta, EUs minste land er ankomstene rekordhøye de siste to årene, til Kanariøyene har det kommet over 25.000 mennesker det siste året. Det samme antallet har ankommet Italia bare første halvdel i år. Solidaritet mellom medlemsstater er et av EUs nøkkelbegrep, men det er lite solidaritet å se i praksis overfor landene langs EUs yttergrenser, og mens Spania, Italia, Hellas og Malta ber om byrdefordeling, er resten av EU helt taus.
Mens vi nå markerer 70 år med Flyktningkonvensjonen, kan vi starte med å bytte ut ett ord. Byrdefordeling bør være solidaritetsfordeling, og den må utøves i praksis. Mennesker på flukt bør ikke bli sett på som en byrde, og vi bør begynne å se på oss selv som heldige som har mulighet til å hjelpe. For det å ha mulighet til å hjelpe et annet menneske er en gave.
I sangen One, av U2, skriver Bono:
We´re one but we´re not the same
We get to carry each other, carry each other
One, one
Jeg har for lengst sluttet å tro på ideen om at alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter, selv om FNs verdenserklæring om menneskerettigheter påstår det. Det jeg derimot kan tro på, er at det er vi som er de heldige som kan og har muligheten til å hjelpe andre, og at nestekjærlighet må ses på som en selvfølge og ikke som en byrde. Vi får lov til å bære hverandre, så la oss begynne med det, i stedet for å stå stille og se på at Flyktningkonvensjonen dør på vår vakt.
