Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

To gladiatorer i fransk TV-duell

KRONIKK: 20. april er klimakset i årets franske presidentvalg. De to kandidatene som ble igjen etter første valgomgang 10. april, Marine Le Pen og Emmanuel Macron, møtes i duell på fransk TV kl. 21.00.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Emmanuel Macron og Marine Le Pen skal prøve å kapre rundt 30 prosent velgere som lot være med å stemme ved første omgang eller som stemte blankt, samt andre velgere som stemte på andre kandidater ved første omgang og som fremdeles kan skifte mening. En slik debatt har primært en symbolverdi. Den kan likevel virke inn på utfallet av andre valgomgang som holdes 24. april.

TV-debatten mellom de to gjenværende kandidatene som kjemper om presidentembetet – de var tolv i starten – har nærmest vært en institusjon siden første gang den ble holdt i 1974. Den har funnet sted hvert syvende år frem til 1995 (1974, 1981, 1988, 1995), så hvert femte år siden 2007 (2007, 2012, 2017, 2022). Det skyldes at mandatperioden til presidenten ble endret fra syv år til fem år i 2000, med virkning fra og med 2002. Et viktig unntak var nettopp 2002, da den sittende konservative president Jacques Chirac som stilte opp til gjenvalg nektet å debattere med Jean-Marie Le Pen, leder for det ytre høyre partiet Nasjonal Front. For første gang siden 1958 klarte det ytre høyre å kvalifisere seg til andre valgomgang, noe som skapte en sjokkbølge over hele landet og internasjonalt.

For Chirac var det utelukket å ha en samtale med et høyreekstremistisk parti på TV foran flere millioner franskmenn. Tyve år senere ville det vært like utenkelig at Macron nektet å debattere med Le Pens datter Marine. Han gjorde allerede det for fem år siden. Det sier litt om hvor langt avdemoniseringen av det franske ytre høyre har kommet.

Tradisjonelt har debatten mellom de to omgangene kun en begrenset effekt på sluttresultatet. For fem år siden regner man at Le Pens skuffende prestasjon mot Macron kostet henne 3 prosent av stemmene. Macrons ledelse i meningsmålinger før debatten fant sted reduserte allerede dens betydning. I en setting hvor avstanden mellom to kandidater er kort, kan en god eller en dårlig prestasjon tippe lasset og gi den ekstra støtten som skal til for å vinne.

En slik bonus kommer ikke av seg selv. Det er en krevende oppgave hvor man sitter ovenfor hverandre i to til tre timer (2,50 timer i 2017), grilles av erfarne journalister og kan henvende seg direkte til hverandre. Det sistnevnte er mest ettertraktet av seerne. De vil se en retorisk blodig kamp mellom to hevnlystne gladiatorer. De vil se desperasjon i øyene når en kandidat ikke henger med eller tar grundig feil. De vil ha nådestøtet i form av den ultimate replikken som vil huskes i ettertid. Et godt eksempel er Giscard d’Estaings replikk til François Mitterrand i 1974: «Her Mitterrand, De sitter ikke med eneretten på empati» (vous n’avez pas le monopole du coeur).

Endeløse forhandlinger mellom støtteapparatet til begge kandidater og TV-kanalen som er kveldens vert, er vanlig under forberedelsene til debatten. Hvor mange kameraer som skal brukes, hvem journalistene som skal intervjue kandidatene skal være, hva som skal vises eller ikke vises når man snakker eller ikke har ordet, hvilke temaer som skal tas opp i hvilken rekkefølge og ikke minst hvem som skal begynne å snakke og hvem som skal ha siste ord, vurderes vitenskapelig. Iscenesettingen er maksimal.

Det er et gigantisk politisk show franskmennene forventer å få servert. Middelmådighet tolereres ikke. For de som virkelig elsker politikk – jeg er en av disse galningene – er det jul og bursdag samme dag. Men debatten er mer enn bare et show for galleriet. Den gir det endelige beviset på hvor «présidentiable» (president-aktig) du er som kandidat. Får du panikk som Marine Le Pen i 2017, eller mister fatning som Ségolène Royal i 2007, kan det bli fatalt. Velger du feil taktikk – for aggressiv med Marine Le Pen i 2017 eller for defensiv med Nicolas Sarkozy i 2012 – så straffer det seg med en gang. Hvordan kan man forvente at den nyvalgte presidenten skal være i stand til å forsvare landets interesser i internasjonale fora hvis hen er utålmodig, ufokusert og ikke mestrer retorikken på hjemmebane?

Til syvende og sist kan man håpe på at TV-duellen mellom de to kandidatene kan virke som et sannhetsøyeblikk. Hva er egentlig forskjellen mellom dem? Hva vil de for Frankrike? Hvor tar de landet hen i verden? Ofte sitter man igjen med en god dose med frustrasjon når TV-en slås av. Debattantene er så redde for å feile at de avslører seg minst mulig underveis og pakker inn de mer problematiske sidene ved sitt program i prefabrikkerte formler som de lærte utenat. I så fall mister debatten mye av sin relevans.

Andre ganger kan debatten derimot virke som en vekker for velgerne som nøler eller virker uinteresserte etter første omgang. Dette skjedde blant annet for fem år siden, hvor svakhetene i Marine Le Pens program ble krystallklare for mange som var fristet til å stemme på henne til andre omgang. Opp til 10% av hennes egne velgere skiftet faktisk mening etter debatten og stemte på Macron i stedet.

Hva kan vi forvente av årets reprise mellom Marine Le Pen og Emmanuel Macron? Hun ligger 10 prosent bak ham på meningsmålingene og har alt å vinne. Hun gjorde en så dårlig figur i 2017 at ingen forventer at hun kan bli like ille eller enda verre i år. For fem år siden kom hun uforberedt til debatten. Hun var uslitt etter å ha bommet på planleggingen av valgkampen, hun hadde ikke satt seg inn i temaene som ble tatt opp og valgte feil taktikk da hun gikk inn for å angripe Macron systematisk fra første sekund. Macron møtte henne med saklige motargumenter og ro. Det tok henne fem år for å komme over fiaskoen.

I år har Le Pen ryddet plass i programmet for å ha nok tid til å hvile og sette seg inn i saker. Hun har i tillegg jobbet iherdig med å polere sitt budskap for å ufarliggjøre et program som vil destabilisere Frankrike innad og utad i like stor grad som for fem år siden. Macron er på sin side i en annen posisjon enn i 2017, da han var en ukjent og frisk pust i fransk politikk med stor endringsvilje. I 2022 er han en sittende president som har opplevd en sosial krise (de gule vestene), en helsekrise (covid) og krig i Europa (Russlands invasjon av Ukraina). Disse to faktorene – en Le Pen som opptrer mer profesjonelt og en Macron som må forsvare sin politikk -, kan komme til å gjøre debatten mer spennende og usikker enn på lenge.


Franck Orban er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, leder av forskergruppen AreaS, og er medprogramleder for podkasten “Frankrike forklart“.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT