I dag 18. mai er det 78 siden massedeportasjonen av krymtatarer begynte. 18.-20. mai 1944 ble nesten hele det krymtatarske folket deportert østover til Usbekistan. Så mange som 110.000 kan ha dødd under deportasjonen, som skjedde på ordre fra Josef Stalin. Det ukrainske kulturdepartementet ber det internasjonale samfunnet anerkjenne den som folkemord.
I en uttalelse fra det ukrainske kulturdepartementet blir deportasjonen omtalt som «ett av de mest tragiske kapitlene i det 20. århundrets historie». Det internasjonale samfunnet blir også oppfordret til å anerkjenne den som et folkemord.
Deportasjonen skjedde etter at Krymhalvøya var blitt frigjort fra Nazi-Tyskland. På 1930-tallet ble 30 000–40 000 krymtatarer deportert østover. Mange døde også av sult i forbindelse med kollektiviseringen. Dette fikk en del tatarer til å samarbeide med de tyske okkupantene, selv om langt flere kjempet i Den røde armé og i partisanenheter.
Stalin erklærte imidlertid hele det krimtatarske folket for å være forrædere, og deporterte så godt som samtlige østover til Usbekistan i mai 1944, inkludert veteraner fra Den røde armé. Deportasjonen fant sted i løpet av bare tre dager, og tatarene fikk ofte bare en time på seg før de ble tvunget inn i godsvogner og sendt av gårde på en reise som tok flere uker.
Hundrevis av krymtatarer døde underveis av sykdom, sult og tørst, og enda flere døde etter at de hadde nådd bestemmelsesstedene, der lite var blitt gjort klart for å ta imot dem. Alt i alt kan så mange som 110.000 krimtatarer ha dødd under deportasjonen.
Så godt som alle spor etter krymtatarene ble også forsøkt fjernet fra halvøya. Stedsnavn ble endret, og minnesmerker, arkiver og museer ble ødelagt. Senere sovjetiske historiebøker omtalte dem stort sett som omstreifende røvere og slavehandler, og en del av «mongolåket».
Mens krymtatarene ble offisielt rehabilitert i 1967, fikk de ikke lov til å vende tilbake før i 1987, kort før Sovjetunionen ble oppløst. De utgjør i dag rundt tolv prosent av befolkningen på Krym.
Siden den russiske okkupasjonen begynte i mars 2014 har krimtatarene igjen blitt utsatt for press og undertrykkelse. Mange har opplevd vilkårlige arrestasjoner, fengsling og tortur og blitt beskyldt for terrorisme. Det representative organet Mejlis har blitt erklært som en ekstremistorganisasjon, og er i dag forbudt. De fleste setter dette i forbindelse med at Mejlis boikottet den ulovlige folkeavstemningen i mai 2014, og nektet å samarbeide med de nye makthaverne.
Det ukrainske kulturdepartementet skriver:
“De siste åtte årene har de russiske okkupantene gjennomført en militarisering av Krym, og gjort en tidligere gjestfri og fredelig halvøy til en militærbase og undergravd sikkerheten i Svartehavsregionen. For tiden bruker russiske militære halvøya til å bombardere ukrainske byer og ta territorium i Sør-Ukraina. Russlands fullskala-invasjon av Ukraina har bare forverret menneskerettssituasjonen på halvøya. Krimtatarer lider under systematisk politisk forfølgelse, etnisk og religiøs diskriminering, forsvinninger, tortur og arrestasjoner. Ikke minst fortsetter okkupantene sin ulovlige fengsling av første viseformann i Mejlis, Nariman Dzhelal, på fabrikerte anklager som ikke er noe annet enn hevn for posisjonen han har.»
LES OGSÅ:
