Bakgrunnsfoto: Louis Michel
- Annonse -
FIVH søker fundraisere

I går smalt en seilskute med minst 112 mennesker om bord rett inn i en gresk klippe.

Båten som hadde minst 21 barn om bord ble knust til pinneved på vei til Italia. Vi vet fortsatt ikke hvor mange som druknet i det forliset men vi vet at de satt i den båten fordi nesten alle andre veier til å søke asyl i Europa er stengt. 

Aldri før har forskjellen på hvem som har lov og hvem som ikke har lov til å krysse hav og landegrenser vært så tydelig. Mens titusenvis av mennesker daglig blir fraktet over Middelhavet i digre cruiseskip, er det samme havet forvandlet til verdens farligste og dødeligste grense for mennesker på flukt.

Til alle tider og over alle hav har mennesker flyttet på seg. Fedre og mødre har bundet sine minste barn fast på ryggen, tatt de mellomste i hånden og gått dit det har vært mulig å dyrke mark og hente vann. Mennesket generelt reagert likt når vi blir konfrontert med umenneskelige vilkår. Noen ganger har de trillet med seg sine eldste og noen ganger har de tatt farvel med dem de visste ikke kunne klare ferden. 

Folkevandringer hører sammen med de store vendepunktene i det som er vår felles fortid. Det er ingenting historisk unormalt ved at mennesker er på vandring. Når krigen banker på døren, når sult, avmakt, vold og overgrep ikke lenger er til å bære, når våre marker flommer over av regn og våre vannkilder tørker inn, legger vi ut på vandring, i håp om å gi våre barn en bedre fremtid. 

Årets tall fra FN er klare i sin tale. Aldri før har så mange mennesker vært fordrevne som akkurat nå. I år rundet vi 100 millioner mennesker på flukt og alt tyder på at tallene kommer til å øke drastisk de neste årene. 

- Annonse -Frontrunner.site

Jeg har dokumentert flyktningenes krise i Middelhavet i over tjue år. 

Aldri før har situasjonen ute på havet vært så vanvittig som den er nå.

Akkurat nå har det blå redningsskipet Sea-Watch 261 menneskeliv om bord, ingen havn vil la dem legge til og de seiler rundt i Middelhavet med mennesker som har anså havet som tryggere enn land. 

Mennesker som i følge menneskerettighetene er født frie og med samme menneskeverd som oss. 

Men er det egentlig noe hold i at denne påstanden om at menneskeverdet er absolutt?

Den norske poeten Hans Børli skrev dette:

Du og jeg er ikke

Rette ord å si

Verdens håp er dette

Vesle ordet vi

Hans Børli

Jeg tror aldri vi har levd i en tid der dette ordet vi har vært viktigere. 

Mer enn noen gang må vi stå samlet i vår felles overbevisning om at menneskeverdet er absolutt, at alle mennesker har samme verdi.

Parallelt med at antallet fordrevne i verden øker går et samlet Europa til drastiske tak for å hindre mennesker i den ytterste nød fra å ta seg til våre havner. 

For første gang på tjue år er nå alle fluktveiene over Middelhavet aktive. Hver dag setter det ut mennesker fra Libya mot Malta, fra Tunis mot Lampedusa, fra Marokko til de spanske øyene, fra Libanon til Kypros og fra Tyrkia til de greske øyene. 

Daglig blir de samme menneskene stanset i EUs navn, anholdt, strippet for sine eiendeler og ved hjelp av fysisk makt truet og trukket tilbake til det de rømte fra. 

Flyktningkonvensjonens absolutte prinsipp om ikke retur, selve hjørnesteinen i beskyttelse av flyktninger, brytes av Europa hver dag. Nesten hver natt får jeg meldinger av mennesker i havsnød og hver dag drukner det noen, selv de gangene vi vet nøyaktig hvor de er.

Mens alle Europeiske land og deres kystvakter stilletiende er vitner til at mennesker drukner er det nå kun små sivile redningsskip med frivillige om bord som kjemper mot klokken for å redde mennesker og for å sørge for at ikke vi selv også mister vårt menneskeverd. 

Midt ute på havet nå ligger den knall rosa redningsbåten Louise Michel. Hun er kjøpt og dekorert av kunstneren Banksy da det ikke var noen andre skip ute på havet. I går reddet hun 165 menneskeliv i tre ulike redningsoperasjoner. Ikke en eneste av kystlandene ville hjelpe. Hva sier dette om vår arv til våre barn? Hva vil historiebøkene si om oss når vi må skrive at et rosa redningsskip sponset og dekortert av en av verdens mest kjente kunstnere er det vi har å tilby mennesker som flykter fra de humanitære overgrep som er så grove at vi ikke klarer å se dem for oss. 

Vi hører ikke mye om dem i norske medier lenger, men daglig skylles lik i land i Libya og Tunis og hver dag begraves mennesker ingen vet hvem er. På Lampedusa, Malta, Lesvos og Sicilia er kirkegårdene fulle, men det er mer en mennesker vi begraver nå. Jeg føler også at vi i vesten er i ferd med å begrave vår egen medmenneskelighet.

Mer enn noen gang trenger vi å bygge sterke felleskap mellom mennesker og samlet tenke på hva som er de beste valgene både for jorden vår og for menneskene som skal leve på den. 

- Annonse -

Vi skal sette våre spor på jorda uten å etterlate oss avtrykk på den. 

Og akkurat det ansvaret tilhører oss alle sammen. 

Kristina Quintano driver Facebook-bloggen Budbringeren fra helvete, og er fast Middelhavskorrespondent for Transit magasin. Denne teksten du har lest her er appellen som Quintano holder i Oslo Domkirken, og utenfor Stortinget, i forbindelse med Verdens flyktningdag, 20. juni. 2022.

LES OGSÅ:

- Annonse -
- Annonse -
Støtt global journalistikk, tegn abonnement på Transit magasin