SPALTE OM INDIA: Denne teksten er skrevet av Kenneth Bo Nielsen og Jostein Jakobsen, forskere ved Universitetet i Oslo, som skriver jevnlig i Transit Magasin om India og det indiske samfunnet.
Om to år går indere til valgurnene for å bestemme ny statsminister. Dette valget vil bli avgjørende for landets demokratiske framtid. Siden hindunasjonalisten Narendra Modi kom til makten i 2014, har vi sett en lang rekke urovekkende endringer i retning innskrenkning av demokratiet, undertrykkelse av minoriteter og sivilsamfunn og autoritære tendenser.
Men hvem skal utfordre statsminister Modi?
Hos Modis mest kjente utfordrer på den nasjonale politiske scenen, Kongresspartiet, ble det onsdag denne uka valgt ny president, altså partileder. Vinneren ble den utenfor India lite kjente Mallikarjun Kharge. Ham skal vi vende tilbake til. For han vil uten tvil bli sentral i det kommende valget i 2024. Vi har tidligere skrevet her på Transit om India som «landet uten opposisjon». Her beskrev vi blant annet den spektakulære kollapsen som Kongresspartiet har gjennomlevd de siste ti årene, og konkluderte at partiet hadde dårlige muligheter for å utfordre Modi. Skal det endres på dette er Kongresspartiets lederskikkelse helt sentral, for han er samtidig leder for det største opposisjonspartiet.
Valget av Kharge var det første valget av president i Kongresspartiet siden år 2000. I praksis har partiet fungert som et dynasti ledet av Gandhi-familien i flere tiår, helt siden Indira Gandhi, datter av landets første statsminister Jawaharlal Nehru, tok eneveldig kontroll over partiet. Fra 2000 til 2017 var hennes svigerdatter Sonia Gandhi partipresident; fra 2017 til 2019 hadde Sonias sønn Rahul Gandhi posten; og da han trådte tilbake etter et dårlig valgresultat i 2019, ble Sonia Gandhi igjen fungerende president, om enn Rahul Gandhi nok hadde de facto lederskap.
Dette arrangementet har vært en mildt sagt mislykket politisk affære, med stadig synkende tiltro til lederskapet, til partiet som sådan, og en rekke dårlige valg både lokalt og nasjonalt. I valget i 2019 ble partiet som kjent fullstendig knust av Modis BJP. Siden den gang har partiet også mistet flertallet i en rekke delstater og sitter nå igjen med styret kun i to av landets 28 delstater.
Med så mange tiår med stor Gandhi-dominans var spørsmålet dermed om Kongresspartiet faktisk var i stand til å velge en leder utenfor Gandhi-dynastiet – en leder som potensielt kunne ta grep for å komme ut av denne hengemyren. Gandhi-familien innså trolig selv at det ville være strategisk klokt å stille seg i bakgrunnen.
Mange i partiet ønsket – på tross av de vedvarende krisene – Rahul Gandhi som president for en ny periode. Gandhi-familien holdt seg formelt sett utenfor den nylige kampen om presidentposten, noe som kan sees som et trekk beregnet på å bryte med bildet av et dynastisk parti, selv om den politiske makten fortsatt vil være sentralisert også etter valget av Kharge. Mens forberedelsene til valget foregikk, vandret Rahul Gandhi således landet rundt i et storstilt politisk fremstøt, fremstilt av hans parti som en marsj – på 3570 kilometer! – som skulle «forene India».
Valget stod mellom Mallikarjun Kharge og motkandidaten Shashi Tharoor. Tharoor er en tidligere toppdiplomat som var nær ved å bli generalsekretær i FN i 2006, og som i de seinere årene har slått seg opp som nasjonal politiker. Som internasjonalt erfaren diplomat er Tharoor talefør og skarp, med sans for ironi. Han har doktorgrad, og er dessuten forfatter av flere bøker om indisk politikk og historie.
I valgkampen forespeilet han omfattende endringer i partiet, og slik sett tilbød han et reelt brudd med Gandhi-linjen. Flere politiske kommentatorer uttrykte tiltro til at Tharoor ville kunne løfte Kongresspartiet og gi det nytt liv i kampen mot Modi. Men internt i partiets ledelse nyter han ingen stor oppslutning, og han endte med kun å få litt over 10 prosent av stemmerne.
Den nye partipresidenten Kharge – som altså vant stort – er en 80-årig sørindisk veteranpolitiker med dalit-bakgrunn og et omfattende renommé som minister i delstatsregjeringer og i de seinere årene også som medlem i det indiske parlamentet. Han har vært medlem av partiet i mer enn et halvt århundre, og er kjent som en lojal tilhenger av Gandhi-familien. Det er liten tvil om at han var familiens «uoffisielle offisielle kandidat» ved dette valget. Det var «familiens mann» som vant, og dermed formodentlig også status quo som vant frem. Taperen Tharoor var ute med kommentarer om «uregelmessigheter» i forbindelse med stemmeavgivning og stemmeopptelling, men har ellers akseptert resultatet og gratulert Kharge med valget.
Kharge har bred støtte fra partiets øvrige lederskap. Men har han lederegenskapene som trengs for å bygge opp et svakt Kongressparti med sikte på å utgjøre en reell utfordrer til Modi i 2024? Umiddelbart er det lite som tyder på det. Ikke bare er han kjent som lojal tilhenger, men desto mer en uselvstendig følger av Gandhi-familien. Slik sett representerer han langt ifra den fornyelsen som noen kanskje hadde håpet på. I tillegg har han en viss gammelmodig aura, i kraftig kontrast til Modis teknofile, twitter-vennlige tilnærming til politikken og hans verdensvante agering på den internasjonale scenen.
På den andre siden er Kharge kjent for å være en forenende skikkelse, som kanskje kan lappe over en del av den til tider voldsomme spliden som hersker innad i partiet. Han har også en ideologisk tyngde som dalit-politiker, som kan virke som motvekt til Modis hindunasjonalisme, som har en tydelig om enn ofte underspilt høykaste-orientering. Ikke minst er han et bevis på at Kongresspartiet er begynt på en form for oppgjør med sin dynastiske historikk, som de seinere årene snarere har tynget mer enn gavnet partiet. Men oppgjøret så langt skrider frem med forsiktig og moderat tempo. Valget av Kharge kan være et utmerket første skritt på veien mot fornyelse.
Utfordringen Kongresspartiet står overfor fram mot neste parlamentsvalg er formidabel. Modi dominerer indisk politikk på en måte vi ikke har sett i mange tiår, han er populær hos det store flertallet av indiske velgere, og verken økonomiske, pandemiske eller politiske kriser ser ut til å gjøre noen særlig skade på hans status.
Skal man ha håp om å beseire Modi i 2024 er små skritt neppe nok.
Denne artikkelen er skrevet av Kenneth Bo Nielsen, førsteamanuensis, Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo og Jostein Jakobsen, postdoktor, Senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo.
