Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

Murene har falt. De europeiske museenes koloniale arv

(STUTTGART / KÖLN / BERLIN / TRANSIT MAGASIN) Det pågår for tiden en rekke prosesser for tilbakeføring av kunstgjenstander som kom i europeiske museers eie gjennom utøvelse av kolonial vold.

DEKOLONIALISERING AV EUROPAS MUSEER: Hvordan vi forstår vår nåtid handler også om hvordan vi forstår vår fortid. Det kan handle om gatenavn og offentlige minnesmerker, og det kan handle om grunnlaget for Europas museer. Det pågår for tiden en rekke prosesser for tilbakeføring av kunstgjenstander som kom i museenes eie gjennom utøvelse av kolonial vold. TRANSIT MAGASIN vil gjennom en serie artikler utforske historiene bak disse prosessene.

Illustrasjon: Dekolonialisering av europeiske museer
Illustrasjon: Transit Magasin

Noen få dager før jul møttes den tyske utenriksministeren Annalena Baerbock og hennes nigerianske kollega Goeffrey Onyema i den nigerianske hovedstaden Abuja. Med i bagasjen hadde Baerbock 20 gjenstander fra den verdenskjente samlingen av såkalt «Benin-bronse».

Gjenstandene var hentet ut av magasiner og utstillingssaler i Berlin og fire andre tyske byer. Overleveringen markerte begynnelsen på slutten av samlingens 125-årig tilværelse i tysk eie. Den representerte også et vendepunkt i tidligere koloniers mer enn 50-årige kamp for tilbakeføring av kunstgjenstander som gjennom overmakt og vold hadde havnet i de tidligere kolonimaktenes hender.

En bølge av tilbakeføringer

Overrekkelsen i Abuja var en symbolsk markering av en langt større avtale om tilbakeføring (restitusjon) av hele den tyske samlingen av Benin-bronse som ble inngått mellom den tyske og nigerianske stat sommeren 2022. Kampen om Beninbronsen står også sentralt i flere av de pågående prosessene for restitusjon av kolonialt erobrede kunstgjenstander i andre europeiske land, herunder særlig England og Frankrike. Også en rekke andre avtaler om tilbakeføring de seneste år – i Tyskland bl.a. til Namibia og Kamerun, i Frankrike til republikken Benin – vitner om det epokemessige i endringene som nå pågår.

Med tilbakeføringen av 26 museumsgjenstander fra Musée du Quai Branly i Paris til republikken Benin som bakteppe, uttalte den renommerte fransk-tyske kunsthistorikeren Benedicte Savoy i november 2021 følgende om omveltningen som nå pågår foran øynene på oss: «Kampen mot de vestlige museenes løgner er vunnet, (…) murene har falt». Fra de tidligere kolonienes side beskrev den kenyanske arkeologen George Abungu en måned senere den pågående utviklingen som begynnelsen på en „restitution tsunami» – en bølge som Afrika nå må bygge ut strukturer og kompetanse for å møte.

De pågående prosessene for restitusjon av kolonialt erobrede museumsgjenstander er så vidtfavnende og konsekvensrike at det er berettiget å anse dem som et saksfelt i sin egen rett. Forbindelseslinjene til øvrige debatter om dekolonisering og om det postkoloniale samfunn er likevel åpenbare. I særlig grad gjelder dette debattene om utforming av nye «postkoloniale» utstillings- og formidlingskonsepter for Europas museer for verdenskultur (som det nye “Humboldt Forum” i Berlin). Men også i striden rundt den riktige håndtering av koloniale og rasistiske spor i det offentlige rom, gatenavn, statuer o.l, finnes det forbindelseslinjer.

I Tyskland har i tillegg det ømtålige spørsmålet om kontinuitetslinjer fra det tyske keiserrikets koloniherredømme (ca. 1880-1919) til naziherredømmet vært et jevnlig tilbakevendende tema.

Den fransk-tyske kunsthistorikeren Benedicte Savoy har vært sentral i debatten om tilbakeføring av museumsgjenstander fra europeiske museer til de tidligere koloniene hvor de har sin opprinnelse. Foto: Wikimedia / Amrei-Marie / CC BY-SA 4.0

«Kampen mot de vestlige museenes løgner er vunnet, (…) murene har falt»

Benedicte Savoy

«Benin-bronsen»

De tidligere kolonienes kamp om tilbakeføring av frarøvede kunstgjenstander er uløselig forbundet med kampen om den tidligere nevnte «Benin-bronsen». Årsaken til den prominente plassen disse samlingene har inntatt ligger både i størrelsen og mangfoldet, i den store spredningen på en rekke land og ikke minst i gjenstandenes tidløse skjønnhet og perfekte former.

I tillegg til de mange bronseavstøpningene besto samlingene også av en rekke skulpturer og masker formet av elfenbein og koraller. Da samlingene fant veien til de europeiske kunstmarkedene på slutten av 1800-tallet utløste de en regelrett innsamlingshype blant Europas museumsdirektører.

Den tyske Benin-bronsen fant, til forskjell fra en rekke andre artefakter, ikke veien til de tyske museenes utstillingssaler under den tyske kolonimaktens bajonetter. Det vestafrikanske kongeriket Benin hadde en lang og stolt historie som handels- og krigernasjon og var lenge en uavhengig stat i ellers koloniserte omgivelser. Etter lang rivalisering med den britiske kolonimakten om herredømme over bl.a. handelsrettigheter og skattleggingsmyndighet endte det i 1897 med britisk okkupasjon og etterfølgende plyndring av de ekstremt rikholdige kongelige samlingene.

Via britiske offiserer havnet store deler av samlingene hos private kunsthandlere i London, hvor de på et økende internasjonalt marked for etnografiske objekter ble videresolgt til museer og privatsamlere kloden rundt. En betydelig del ble ervervet av «Das Königlich Preussische Museum für Völkerkunde» i Berlin. I mer begrenset omfang fant deler av samlingene også veien til de relativt nyetablerte «Völkerkunde»-museene i Stuttgart, Köln, Hamburg og Dresden. Den største delen av Beninsamlingene finnes fortsatt i British Museums eie, Englands største og viktigste museum.

Fakta: Benin-bronse

  • Navn på bronseavstøpninger med motiver av kongelige og rituelle motiver fra det tidligere kongedømme Benin (nå del av Nigeria). Bronsegjenstandenes er kjent for sin tidløse skjønnhet og sine perfekte former.
  • Kongedømmet Benin kom i 1897 under britisk herredømme. Okkupasjon utløste plyndring av de kongelige samlingene fra de britiske militære styrkenes side. Samlingene innbefattet også en rekke skulpturer og masker formet av elfenbein og koraller o.a.
  • Samlingene fant veien til de europeiske kunstmarkedene på slutten av 1800-tallet, og havnet på denne måte i flere store europeiske museers eie. Det finnes i dag samlinger av Benin-bronse i bl.a. England, Tyskland, Nederland, Østerrike og Sverige. 

Kongedømmet Benin (som ikke må forveksles med Republikken Benin) er i dag en del av Nigeria, Afrikas mest folkerike stat. Til grunn for den symbolske markeringen i Abuja rett før jul lå det en felleserklæring og en rammeavtale undertegnet av den tyske og nigerianske stat 1. juli 2022. I tillegg til intensjonen om restituering av alle tyske museumsgjenstander som kan tilbakeføres til den britiske plyndringen i 1897 inneholdt avtalen flere punkter om styrket museumssamarbeid mellom Tyskland og Nigeria, herunder på områder som opplæring, kompetanseutveksling, utstillinger og arkeologiske utgravninger.

«Humboldt Forum» i Berlin

På basis av rammeavtalen og som eierorganisasjon for Berlins nye store kulturhistoriske museum, «Humboldt Forum», inngikk «Stiftung Preussischer Kulturbesitz» (SPK) senere på sommeren 2022 avtale med nigerianske museumsmyndigheter om tilbakeføring av 512 kunstgjenstander med røtter i den britiske straffeekspedisjonen i 1897.

Rundt en tredjedel av gjenstandene skal, med en foreløpig ramme på 10 år, forbli i Berlin som langtidsleie, og vises for publikum i Humboldt Forum. Lignende avtaler har blitt inngått med de andre tyske museene i såkalte «Benin Dialogue Group» – Grassimuseum i Leipzig, Lindenmuseum i Stuttgart, MARKK-museum i Hamburg og Rautenstrauch-Joest-Museum i Köln.

Benedicte Savoys bok «Afrikas kamp om sin kunst» ble en bestselger. Foto: Karsten Aase-Nilsen

Restitusjonen av de 512 gjenstandene fra Humboldt Forum er den største overføring av eiendomsrettigheter for samlingsobjekter med kolonial bakgrunn som noensinne er gjennomført i Tyskland. Overføringen er bemerkelsesverdig ikke minst sett på bakgrunn av eierorganisasjonen SPKs effektive blokkering av alle initiativer fra den nigerianske stat om å komme i dialog om oppstart av mulige prosesser for overføring i hele perioden fra 1972 til 2021.

Nigeria hadde gjennom hele 70- og 80-tallet opplevd økende støtte gjennom alt fra FN-resolusjoner, UNESCO-programmer og fagvurderinger gitt av den internasjonale museumsorganisasjonen ICOM. Det ga svært få resultater. Historien om hvordan denne blokaden ble organisert er detaljert og nådeløst dokumentert av nevnte kunsthistorieprofessor Benedicte Savoy i hennes bok Afrikas Kampf um seine Kunst (2021). Boken fikk overveldende kritikker da den kom ut, toppet i flere måneder bestselgerlistene for sakprosa og er til nå kommet i fire opplag. 

Hvordan kom så vendepunktet? Nettopp kampen om nevnte Humboldt Forums museumspolitiske profil og Benedicte Savoys rolle i denne inntar en nøkkelrolle for forståelsen av dette spørsmålet.

Et postkolonialt, selvrefleksivt verdenskulturmuseum?

Det gigantiske museumsbygget Humboldt Forum åpnet sine dører for publikum høsten 2021 etter snart 20 år med planlegging, bygging og strid om overordnet museumsprofil. Humboldt Forum er bygget som en modifisert kopi av Hohenzollernes tidligere barokkslott ved den østlige enden av Unter den Linden, og rommer bl.a. de store samlingene av ikke-europeisk kunst og etnografika som tidligere befant seg i Det etnologiske museet og i Museet for asiatisk kunst i Dahlem vest i Berlin.

Det var strid om prosjektet fra første stund – om selve gjenoppbyggingen, om rivningen av DDR-tidens Palast der Republik, om arkitektkonkurransen og ikke minst om utstillingenes innhold. I de siste fem årene før åpning vokste det fram en gradvis mer tilspisset debatt om hvordan et moderne museum som i stor grad var basert på gjenstander ervervet under koloniale herredømmeforhold bør innrette seg. Et postkolonialt, selvrefleksivt verdenskulturmuseum i Berlin i selveste maktsenteret for det keiserlige, koloniale Tyskland – er det mulig?

Humboldt Forum hadde i planleggingsperioden innrettet seg med en egen rådgivende ekspertgruppe. En av gruppens mest prominente medlemmer var i de første årene Benedicte Savoy, som i tillegg til sine to professorater i kunsthistorie ved Det tekniske universitetet i Berlin og ved College de France i Paris også lenge hadde vært en av verdens fremste eksperter på proveniensforskning (museumsgjenstanders opprinnelse og funnhistorie).

Sommeren 2017 trakk Savoy seg fra gruppen. I et intervju med Süddeutsche Zeitung 20. juli 2017 begrunnet hun sitt valg med manglende transparens og autonomi i Humboldt Forums organisasjon. I tillegg kom uenighet om de faglige prioriteringene, herunder særlig svake ambisjoner i arbeidet med restitusjon av museumsgjenstander ervervet under koloniale maktforhold.

Humboldt Forum, sett fra nordvest, over Kupfergraben, en sidearm av elven Spree. Det meste av bygningen er moderne, men på flere sider ble deler av den gamle bygningen på stedet, Berliner Schloss, som ble skadet under krigen og senere ødelagt, restaurert. Foto: Wikimedia / Dosseman / CC BY-SA 4.0

Vendepunktet – President Macron 2017

Diskursen om omgangen med Europas koloniale kulturarv fikk en ny radikal omdreining i november 2017 da Emmanuel Macron i en tale til studenter i Burkino Fasos hovedstad Ouagadougou erklærte at Frankrike innen fem år vil berede grunnen tilbakeføring av alle afrikanske museumsgjenstander til sine opprinnelsesland: «Den afrikanske kulturarven skal ikke være en fange i europeiske museer!». Som nærmeste rådgiver utnevnte han ingen ringere enn Benedicte Savoy. Som partner hadde hun med seg den senegalesiske forfatteren og økonomen Felwine Sarr. Savoy og Sarr foretok en rekke reiser i berørte afrikanske land. Resultatet av arbeidet ble en rapport om de praktiske, juridiske og institusjonelle rammene for gjennomføring av Macrons plan om restitusjon av afrikanske kulturgjenstander i franske museers eie. Rapporten ble publisert i 2018 og utkom i fransk og engelsk utgave samtidig («The Restitution of African Cultural Heritage, Towards a New Relational Ethics»).

Selv om Savoys og Sarrs rapport i utgangspunktet var innrettet mot den franske situasjonen, ble dens etikk, og dens prinsipper og metodikk, raskt tilkjent gyldighet utover den franske settingen. Rapportens prinsipper har derfor i økende grad oppnådd anerkjennelse som rettledende for den øvrige europeiske museumssektorens fremtidige policy overfor restitusjonskrav fra de tidligere koloniene. Det gir derfor mening å snakke om tiden før og etter 2018 – året 2018 som det store vannskillet i Europas forståelse av forpliktelsene som følger av den koloniale arven deres etnologiske og etnografiske museer uløselig er forbundet med.

De tidligere afrikanske kolonienes kamp for tilbakeføring av kolonialt erobrede kunstgjenstander kan spores tilbake til midten av 1960-tallet, altså for de fleste koloniene det første ti-året med nyvunnet frihet. Eksemplarisk i så henseende er en artikkel i det senegalesiske månedstidsskriftet «Bingo» i januar 1965, et mye lest magasin og en sentral plattform for det fransktalende Afrika og den fransktalende afrikanske diasporaen.

Under tittelen «Gi oss den svarte kunsten tilbake» formulerte magasinets redaktør, forfatteren og journalisten Paulin Joachim, et av de første bredt formulerte oppropene om allmenn tilbakeføring av kulturgjenstander til Afrika. «Med den tilbakeførte materielle kultur som grunnlag» skulle det, ifølge Joachim, «vinnes energi for oppbyggingen av en uavhengig demokratisk fremtid for de afrikanske nasjonene».  I sin bok «Afrikas Kampf um seine Kolonien» beskriver Benedicte Savoy hvordan Joachim på denne måte gjør «tilbakeføringen av kunsten og gjenerobringen av verdigheten til to uadskillelige momenter i sin postkoloniale visjon».

«You Hide Me»

Et enda større internasjonalt gjennomslag fikk, seks år senere, filmen «You Hide Me», produsert i London av den unge ghanesiske filmregissøren Nii Kwate Owoo. Settingen er det enorme omfanget av afrikanske kunstgjenstander lagret og utstilt i mektige British Museum. Filmen absolutte høydepunkt ligger i kameraets innfangning av regissørens gang gjennom British Museums kjellermagasiner og hans videre vandring opp til de storslåtte utstillingssalene. I kjellermagasinenes labyrintiske irrganger støter han på kister og plastikkposer fulle av treskulpturer, smykker, sverd og masker som aldri har vært utstilt, i utstillingssalene har glansstykkene med gull fra den ghanesiske «Asantekulturen» og de kongelige bronseskulpturene fra Benin blitt transformert til «kunst» av museets kuratorer og fått sin plassering i overdådig arrangerte glassvitriner.

Filmen vakte betydelig oppsikt og fikk et relativt stort publikum. En hovedoppfatning var at den leverte et svært betimelig angrep på afrikanske kunstgjenstanders nytteløse tilværelse i britiske og europeiske museers depoter.

En av de skarpeste og mest anerkjennende omtalene ble gitt av det opplagssterke, Londonbaserte magasinet «West Africa». Her ble filmen beskrevet som et «frontalangrep på legitimasjonsretorikken til vestlige institusjoner»: Den afrikanske kulturen «.. havnet som krigstrofeer i de europeiske museene», litt etter litt fikk den «..en fremstilling  som noe vesten på en eller annen måte hadde oppdaget, og på ingen måte noe den nesten hadde ødelagt».

To eksempler på Benin-bronse. Disse er plassert i British Museum i London. Foto: Wikimedia / Warofdreams / CC BY-SA 3.0

Utover 70- og 80-tallet kunne man registrere et økende antall initiativer fra de afrikanske landene om å få løftet restitusjonsspørsmålet opp og fram der det hørte hjemme: på den internasjonale politiske dagsordenen. Parallelt med dette ble det rettet en rekke bilaterale krav eller forespørsler om restitusjon for symbolsk viktige enkeltgjenstander, eller grupper av slike gjenstander, til bl.a. Tyskland og England. De endte nesten uten unntak opp med negativt resultat.

Et av de første gjennomslagene for ex-kolonienes krav om større tilgang til museumssamlinger med opprinnelse i egne land ble oppnådd gjennom en resolusjon vedtatt av Den internasjonale museumskomiteens råd (ICOM) i Grenoble 1971. Resolusjonen hadde mye fokus på gaver, lån, bytter, forskningsstipender og utdanning,  og var fortsatt noe vag i spørsmålet om restitusjon. Men den pekte vei mot hva som skulle komme.

En av de viktigste pådriverne bak resolusjonen var den unge nigerianske arkeologiprofessoren og museumsdirektøren Ekpo Eyo, en Cambridgeutdannet akademiker og museumsmann med bredt nettverk og høy internasjonal anerkjennelse. Eyo ble etterhvert en av de mest markante skikkelsene i 70- og 80-tallets restitusjonsdebatter.

«Hour Zero» – President Mobutu 1973

Det egentlige startskuddet for de tidligere kolonienes kamp for restitusjon er det enighet om å knytte til talen Zaires president, Mobutu Sese Seko, holdt for FNs plenum i New York 4. oktober 1973. I sin 90 minutters lange tale gikk den karismatiske statslederen (og politiske diktatoren) Mobutu til frontalangrep på vestens «plyndringer» og på ex-kolonienes «hjelpeløshet» i forsøkene på gjenoppretting av dette: «Vi måtte i kolonitiden ikke kun lide under kolonialisme, slaveri og økonomisk utbytting, vi måtte også lide under en vill og systematisk utplyndring av våre kunstskatter».

Mobutus tale er regnet som en type «Hour Zero» i den internasjonale restitusjonsdebatten. Den bidro sterkt til at FNs generalforsamling kun to måneder senere, 18. desember 1973, vedtok sin første ordinære resolusjon om restitusjon av kunstgjenstander: «Restitution of works of art to countries victims of expropriation» (resolusjon 3187). Resolusjonen ble vedtatt med 113 stemmer, 17 avholdende og null motstemmer. Blant de avholdende var Frankrike, England, Vest-Tyskland, Belgia – og Norge.

Perioden fra desember 1973 til langt inn i det nye årtusen er på mange måter en historie om stillstand. FN vedtar stadig nye versjoner av sine resolusjoner, den internasjonale museumsorganisasjonen ICOM presser på, FNs organisasjon for utdanning og kultur, UNESCO, løfter saken fram som topprioritert på generalkonferanse etter generalkonferanse. Samarbeid og «shared heritage» løftes fram og gjennomslag i enkeltsaker oppnås, men i det avgjørende spørsmålet om de tidligere kolonienes fundamentale rett til å eie, forvalte, utstille og kontekstualisere kunst- og kulturgjenstandene deres egne forfedre har frembrakt, og gitt liv og mening til, må man helt opp til gjennombruddet vi kan oppleve i vår tid før noe reelt nytt skjer.  

UNESCO presset på

Et eksempel på hvor langt ut i det defensive og forsiktige organisasjoner som UNESCO ble presset på slutten av 70-tallet kan man lese ut av en tale organisasjonens generalsekretær, senegalesiske Amadou Mahtar M’Bow, holdt for en UNESCO-forsamling 8. juni 1978. I sin humanistisk funderte appell unnlot han bevisst å løfte fram de tidligere kolonienes prinsipielle krav om full restitusjon.

Til gjengjeld leverte han en innstendig bønn til de vestlige landenes representanter om å forstå hvordan flere av kunstskattene som ønskes tilbakeført «av de kvinner og menn som bor der» opplever dem som «en del av deres væren». Derfor vil en tilbakeføring av «i det minste et representativt utvalg» av de tapte gjenstandene, og av de gjenstander «hvor fraværet er psykologisk tyngst å bære», være et legitimt krav.

Amadou Mahtar M’Bow, UNESCOs generaldirektør fra 1974 til 1987 Foto: Wikimedia / UNESCO / Dominique Roger / CC BY-SA 3.0 igo

Et annet, og for ettertiden mye omtalt, eksempel er den ydmykende behandlingen tidligere nevnte Ekpo Eyo opplevde da British Museum i 1977 etter lange forhandlinger nektet enhver imøtekommelse av nigerianske myndigheters krav om tilbakeføring av den såkalte «Queen Idia»-masken.

Opprinnelsen til masken kan føres tilbake til kongeriket Benins hoffliv på 1600-tallet og er en av de mest verdifulle gjenstandene som forsvant under britiske troppers plyndring i 1897. Et bilde av masken utgjorde logoen for kulturfestivalen «Festac» i Lagos vinteren 1977, den største festivalen av sitt slag på det afrikanske kontinent i det 20 århundre. For nigerianske myndigheter var det av stor symbolsk betydning om masken kunne tilbakeføres for nettopp denne store anledningen.

Som sjefsforhandler for de nigerianske myndighetene opplevde Ekpo Eyo British Museums arrogante nei som et hardt slag. Museets forsøk på å plastre såret med et tilbud om en egenprodusert kopi av masken, ble av Eyo oppfattet som en dyp fornærmelse og blankt avvist. Masken av Queen Idia er fortsatt i British Museums eie. 

En nærmere forståelse av årsakene til de steile og blokkerende holdningene til restitusjon som preget hoveddelen av den vestlige museumssektoren på 70- og 80-tallet kan man få om man tar seg møyen med å gå inn i den ekstremt omfattende korrespondansen (brev, notater, møtereferater m.v.) som kan spores opp i museumsbyråkratienes rikholdige arkiver.

I sin bok «Afrikas Kampf um seine Kunst» foretar Benedicte Savoy et slikt dypdykk inn i de spesifikt tyske diskusjonene. Hovedaktører er direktørene ved Stiftung Preussischer Kulturbesitz i Berlin, sjefene for de største «Völkerkundemuseen» utenom Berlin, herunder særlig Stuttgart og Hamburg, utvalgte skikkelser i departementsbyråkratiene på sentralt nivå og i delstatene, medlemmer i sekretariatet for den tyske UNESCO-delegasjonen osv. 

En lukket og autoritær embedsmannskultur

Det Savoy viser oss er en lukket og autoritær embedsmannskultur som bevisst spiller på uthaling av tid, på isolering av kritiske stemmer innad i sektoren, på omskrivninger og eufemismer. Savoy dokumenter også at direkte løgn kunne anvendes, «hvis det måtte til».

Typisk er et posisjonspapir med hele 50 underpunkter som ble utarbeidet før UNESCOs generalkonferanse i slutten av 1978. Man visste at det ville bli fornyet press for et mer forpliktende restitusjonsregelverk, og det gjaldt å være forberedt. I tillegg til en systematisk gjennomgang av hele arsenalet av argumenter mot restitusjonskravene inneholdt det også en rekke praktiske og taktiske råd. Sentralt i posisjonspapiret, og en gjenganger i listen over avvergingstiltak, er avvisningen av offentliggjøring av aksesjonsprotokoller og gjenstandskataloger for å dempe grunnlaget for nye krav om restitusjon.

Benedicte Savoy beskriver dokumentet som et vitnemål over «en kompromissløs besittelsestrang (…), som det dypt inn i språket gjaldt å forsvare». Med sikte på det som skulle komme i de etterfølgende 40-årene beskriver hun det også som en type «matrix over alle blokader som har preget diskusjonene opp til denne dag».

De tidligere kolonienes krav om tilbakeføring av urettmessig tilranede kunstgjenstander har fra første stund vært moralsk og politisk velbegrunnede. Etterhvert har de også fått solid forankring i en rekke resolusjoner og guidelines fra bl.a. FN, UNESCO og den internasjonale museumsverdenens egen hovedorganisasjon (ICOM).

Hvorfor har motstanden mot oppfølging av det som i dag er omforent internasjonal politikk vært så seiglivet, og hvorfor har presset fra politiske myndigheter og ansvarlige ministerier om omsetting disse prinsippene ved de berørte museene vært så svakt som det har vært? En gjennomgang av de viktigste argumentene i den store menyen av fortellinger som restitusjonsmotstanderne ved vestens etnologiske og etnografiske museer har satt i spill kan sette oss på sporet. 

Europeiske museer som beskyttere av «universell arv»

Øverst i hierarkiet av fortellinger ligger ideen om vestens museer som forvaltere og beskyttere av en «universell arv» for menneskeheten. I forlengelsen av dette ligger en forestilling om museene som en type «kunnskapsarkiver», en bank av viten for alle verdens folk.

Disse ideene uttrykker i utgangspunktet reelle og viktige funksjoner. De europeiske samlingenes bredde og størrelse, deres gode bevaringsmessige standarder og kompetansen rundt utforskingen av dem er her kjensgjerninger som taler sitt eget språk. Det er f.eks. umulig å forstå British Museums vedvarende motstand mot de fleste restitusjonskrav uten forestillingen om museet som forvalter av «menneskehetens rikdommer».

Når det fra denne forestillingen foretas en direkte slutning til det rettmessige i bibehold av eiendomsrettighetene for et gjenstandsmateriale med opprinnelse et helt annet sted på kloden, bryter imidlertid fortellingen sammen. Det gjelder i særlig grad i de tilfeller hvor proveniensforskningen kan dokumentere at ervervet av gjenstandene har vært forbundet med overgrep og/eller har involvert andre former for uetisk framferd. Det vil gjelde for en betydelig andel av det ikke-europeiske gjenstandsmaterialet i vestens museer.

Et gjentagende argument fra tradisjonelle etnologiske miljøer har gjennom flere tiår vært forestillingen om at lokale kunstgjenstanders overføring fra funnstedene i Afrika, Asia eller Oceania til europeiske museumsmagasiner bidro til å «redde» dem for menneskeheten – fra krigens og fattigdommens ødeleggelser, fra tidens tann, fra «primitive» folkegrupper uten forståelse av hvilke rikdommer de hadde mellom hendene og dermed uten evne til å ta vare på dem.

Den tyske historikeren Götz Aly har vært sentral i dokumentasjonen av den tyske kolonialismens brutale framferd i det tidligere Tyske Ny-Guinea. Foto: Wikimedia / Dontworry / CC BY-SA 3.0

Ofte har også paternalistiske fortellinger som dette vært forbundet med forestillingen om at tilegnelsen av gjenstanden har skjedd «i forståelse med» lokalbefolkningen eller som ordinære kjøp. Selv om det finnes tilfeller hvor transaksjonene har oppfylt noen betingelser for fairness, er det gjennomgående bildet at rettmessige ervervelser under koloniale herredømmeforhold må være å regne som unntak.

Tar man den tidligere tyske Stillehavskolonien «Tysk-Ny-Guinea» som eksempel, fastholder den renommerte tyske historikeren Götz Aly (Die Zeit 14. mai 2021) at hoveddelen av de ca. 65.000 gjenstandene som i dag befinner seg i magasiner og utstillingslokaler i Berlins museer ble tilegnet under utøvelsen av vold og røveri.

I den grad en utarmet, sykdomspreget og delvis fordrevet lokalbefolkning ble invitert inn til noe som lignet på en «handel» skjedde det ifølge Aly gjennom «..uredelig bytte mot glassperler og miserabel tobakk av typen «Niggerhead»». Med Aly kan man brutalt og tilspisset si at prisen for å «redde» gjenstandene ble «utryddingen av folket som hadde skapt dem».

Illegal handel med kunstgjenstander som avledningsmanøver

En type avledningsmanøver som både Stiftung Preussischer Kulturbesitz og allierte museumsaktører benyttet seg av alt fra tidlig 70-tall var forsøkene på å flytte fokuset over til den internasjonale illegale handelen med kunstgjenstander: «Før man har fått rettet opp i problemet med den illegale handelen, bør det ikke brukes tid og krefter på uberettigede krav om restitusjon».

Nær forbundet med denne argumentasjonen var det å peke på alt det rike gjenstandsmaterialet som «fortsatt befinner seg i opprinnelseslandene» og på handelen med dette som har pågått i regi av lokale kunsthandlere helt fra kolonienes uavhengighet på begynnelsen av 60-tallet. Budskapet i dette var enkelt nok: «Fint at dere vil bygge opp egne museer, men dere har nok av verdifulle gjenstander i egne land, dere trenger ikke «våre» gjenstander for å få det til!»

De best funderte argumentene mot krav om restitusjon har museene hatt i påpekningen av uforsvarlige oppbevaringsforhold og mangelen på kompetent personale i de aktuelle mottakerlandene. Men problemene har ofte blitt gjort større enn de reelt har vært. Noen ganger har også den manglende viljen til å finne kompromisser og gangbare praktiske løsninger skapt inntrykk av at det viktigste har vært å finne påskudd for å unndra seg ansvar og å skyve mulig oppfølging fram i tid.

I nyere tid har det innad i den vestlige museumssektoren vokst fram mer positive holdninger til mer utstrakt museumssamarbeid mellom sør og nord – fellesprosjekter for kompetanseutvikling, gjenstandsbytte,  langtidsutlån o.l. Mye av det som beskrives under termer som «Shared Heritage» og «Global kulturarv» er selvsagt positivt. Som det fremholdes av bl.a. Benedicte Savoy, er spørsmålet likevel om ikke denne nye og «mykere» tilnærmingen også kan forstås som nok en defensiv manøver fra en presset museumssektor. Den kan nemlig også være en måte å undra seg de mer krevende og konkrete og spørsmålene om restitusjon.

Fakta: «Restitusjon»

  • Fagbetegnelse for tilbakeføring av museumsgjenstander til sine opprinnelsesland. Betegnelsen er i særlig grad benyttet om gjenstandsmateriale med kolonial opprinnelse som havnet i europeiske museers eie på urettmessig vis, og som nå kreves tilbakeført av myndigheter og museer i de tidligere koloniene.
  • Kravet har støtte i FN- og UNESCO-resolusjoner, og i den internasjonale museumsorganisasjon ICOMs etiske standarder.
  • Bevegelsene for restitusjon fikk ny giv etter at den franske presidenten, Emanuelle Macron, i 2017 erklærte at Frankrike innen fem år vil berede grunnen tilbakeføring av alle afrikanske museumsgjenstander til sine opprinnelsesland.

Nytt moderne museum i Benin City

I dag er mye av argumentasjonen om manglende fysiske rammebetingelser i ferd med å falle. En rekke av de større og dominerende statene i Afrika har etterhvert fått bygget opp en moderne og godt utrustet museumssektor. Når samlingene av Benin-bronse nå gradvis ankommer Nigeria, vil det i Benin City, delstaten Edo stå klart et nybygget og velutstyrt museumsbygg med kompetent personale som både kan sikre samlingen gode oppbevaringsforhold og en verdig og representativ visning.

Det tyske keiserriket hadde en 30-40-årig historie som kolonimakt. Den varte fra 1880-årene til 1917 og var brutal, kostbar og unyttig. De mest kjente erobringene var tysk Südwestafrika (Namibia), områder i Vest-Afrika som i dag utgjør Togo og Kamerun, deler av dagens Tanzania, Burundi og Rwanda i Øst-Afrika og Stillehavskolonien tysk Ny-Guinea.

Svært mange av museumsgjenstandene som i dag fyller opp magasiner og utstillingsrom i Tysklands museer for etnologi og «Völkerkunde» ble ervervet innenfor rammene av koloniherredømmet. 

Folkemordet på Herero- og Namafolket

Alle de større museene av denne type – Berlin, Köln, Hamburg, Stuttgart, Dresden/Leipzig – har betydelige mengder av gjenstandsmateriale fra de tidligere tyske koloniene. Det løper i dag en rekke større og mindre saker om restitusjon mellom disse og de tidligere koloniene.

Sommeren 2022 inngikk Stiftung Preussiscer Kulturbesitz avtale om tilbakeføring av en statue av mødregudinnen Ngonnso til Nso-folket nordvest i Kamerun. Nylig inngikk samme institusjon avtale om tilbakeføring av 23 gjenstander til Namibia, herunder smykker, verktøy, spyd og en dukke i tradisjonell folkedrakt. Tilbakeføringen gjennomføres i første omgang innen rammene av en avtale om langtidslån. 

For den tidligere kolonien tysk Südwestafrika har det forøvrig over en lengre periode pågått en tung og krevende stat-til-stat-prosess mellom Tyskland og Namibia om erstatningsutbetalinger for folkemordet som tyske militære styrker begikk mot Herero- og Namafolket i perioden 1904-08. I 2021 inngikk Tyskland og Namibia en såkalt «forsoningsavtale», der Tyskland tar på seg et moralsk og politisk ansvar for det som skjedde.

Avtalen innebærer at Tyskland vil overføre 1,1 milliarder Euro – 11 milliarder kr. – til ulike typer av utviklingstiltak i Namibia i de kommende 30 år. Flere av punktene i avtalen anses som utilfredsstillende av representantene for de to folkegruppenes etterkommere.

Etnologien – et barn den europeiske kolonialismen

«Vitenskapshistorisk sett er etnologien en universitær og museologisk følgevirkning av den europeiske kolonialismen», skriver Götz Aly i sin bok «Das Prachtboot – Wie Deutsche die Kunstschätze der Südseee raubten“ («Praktbåten – hvordan tyskere røvet kunstskatter i Stillehavet»).

Götz Aly’s bok om praktbåten «Luf» forteller historien om røveri og brutalitet i den tidligere tyske Stillehavskolonien Tysk Ny-Guinea. Foto: Karsten Aase-Nilsen

Bokens rammefortelling er historien om praktbåten «Luf»s reise fra en liten øy i daværende tysk Ny-Guinea til Berlins keiserlige etnologiske samlinger, men mer enn noe annet handler den om vilkårlig vold og utstudert grusomhet i den tyske keiserlige marinens utøvelse av sitt koloniherredømme på øyriket i det såkalte «Bismarck-Arcipelet», og om hvordan dette gjennomføres i tett samspill med alkoholiserte og avstumpede settlere og  ekspanderende handelshus i Hamburg og Bremen.

Kolonistene skrev brev og rapporter. De gjorde det både privat og i en rikholdig tjenestemessig korrespondanse. Vi vet derfor veldig mye om både omfanget av og metodene i overgrepene mot lokalbefolkningen – en vold utøvd med en slik intensitet at den i løpet av 3 korte tiår resulterte i noe nær en totalutrydding av øyenes befolkninger. Aly beskriver det slik: «straffeekspedisjoner, deportasjoner til tvangsarbeid, tvangsinnføring av plantasjedrift som fjernet grunnlaget for lokalbefolkningens tradisjonelle, selvforsynende næringer, innføringen av en rekke ukjente vestlige infeksjonssykdommer (syfilis, gonore, tuberkulose, influensa osv).»

Nesten hele gründergenerasjonen av tyske etnologer hadde fått sine første møter med kolonienes urbefolkninger i rollen som skipsleger på militærfaretøy og handelsskip. Ut fra dette utviklet mange av dem raskt en interesse for innsamling og typologisering av det store og «eksotiske» omfanget av bruksredskaper, våpen, kultisk-rituelle gjenstander m.m. de kom over i møtene med lokalbefolkningen. Innsamlingen slo etterhvert om i den reneste samlemani og i et kappløp mellom Tysklands og Europas mange (ofte nyopprettede) museer for etnologi og Völkerkunde om å få sikret så mye som mulig av materialet til egne samlinger. 

Fakta: «Völkerkundemuseen – Ethnologie»

  • Navn på en type tyske museer som ble etablert på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Museene var tradisjonelt orientert mot fremvisningen av ikke-europeiske kulturer – Afrika, Asia, Oceania, Amerika – og samlingene ble i stor grad bygget opp av gjenstandsmateriale ervervet under kolonialt herredømme.
  • Völkerkunde-museene er tett forbundet med universitetsfaget Ethnologie, som oppsto på samme tid og under lignende betingelser, og som har sammenlignende studier av museenes samlinger som studiegjenstand.
  • Det er museer for Völkerkunde i alle de store tyske byene. De viktigste ligger i Berlin, Hamburg, Köln, Stuttgart og Leipzig.

Tysk Ny-Guinea – systematisk tyveri og rovmord

Ny-Guineas stedfortredende guvernør, Dr. Schnee, forteller i sine memoarer om en straffeekspedisjon som i 1899 ble gjennomført mot befolkningen på den lille øya Pak. Aksjonen ble gjennomført av marinesoldatene på den keiserlige kanonbåten «Möwe».

Dr. Schnees utilslørte språk sier mye om den avstumpede menneskeforakten som lå i bunnen av det koloniale frontpersonalets utøvelse av sitt oppdrag, men det sier også mye om etnologiens rolle som medløper i ugjerningene: «For å gi befolkningen en skikkelig lærepenge, (…) ble landsbyene brent ned og kanoene på begge sider av øya ødelagt». Før ødeleggelsene hadde imidlertid Dr. Schnee sørget for at «..særlig verdifulle gjenstander fra de innfødtes rike bestand hadde blitt sikret for overføring til Museum für Völkerkunde i Berlin».

Linden-Museum i Stuttgart foretok i 2018 en gjennomgang av sin Stillehavssamling; den viste at 95% av gjenstandsmaterialet var ervervet under kolonialt herredømme. I sin bok beskriver Götz Aly hva slags dilemmaer og utfordringer dagens etnologiske kuratorer står overfor i forvaltningen av dette gjenstandsmaterialet. De er nemlig alle som en fullt innforstått med at «de vidunderlige utstillingsgjenstandene» som er i deres hender har kommet dit fordi det for 130 år siden ble utøvd «…bedragersk erverv, massivt heleri, systematisk tyveri og rovmord». 

Linden-Museum i Stuttgart. Foto: Karsten Aase-Nilsen

Götz Alys historie om «Luf»-båtens skjebne er på den ene side en eksemplarisk dokumentasjon av kolonialismens virkemåte, men den illustrerer også hva slags type usikkerhet og hva slags type framtidshorisonter nåtidens museer er dømt til å måtte leve med i den videre forvaltningen av gjenstander som dette.

Luf-båten er den eneste gjenværende av sitt slag. For flere tusen år siden, mens «vi europeere levde i huler» (Götz Aly til Die Zeit 14. mai 2022), krysset disse båtene store havstrekninger. Båten ble fralurt en nedkjempet og desimert øybefolkning, videresolgt av handelshuset «Hersheim» til det kongelige museet for «Völkerkunde» i Berlin for 6000 Reichsmark og i 1902/03 fraktet som skipslast til Tyskland.

Båten har de siste årene blitt totalrehabilitert av dyktige tyske konservatorer i samspill med båtbyggere fra Ny-Guinea, og har nå fått en fremtredende plassering i det nye Humboldt Forum i Berlin. For å få båten inn i huset var det nødvendig å utsette byggingen av en stor vegg. Den er nå på plass.

Ødeleggelsen av øysamfunnene hvor båten hadde sin opprinnelse, og manglende museumsinfrastruktur i dagens Papua-Ny-Guinea gjør at det pr. i dag ikke finnes aktuelle mottakere som gjør tilbakeføring mulig. Båten bør derfor inntil videre fortsette å bli framvist i Berlin der den nå står, og bli løftet fram som det stykke verdenskulturarv den er. Samtidig må historien om hvordan den havnet der fortelles uten enhver forskjønnelse.

Götz Alys bok slutter med en visjon om at veggen i Humboldt Forum en gang i fremtiden kan bli revet ned. I nevnte intervju med Die Zeit presiserer Aly at det kan gå 30 eller 50 år før det skjer, men «muligheten bør vi absolutt holde åpen».

«Benin Dialogue Group»

Det prinsipielle signalet om tilbakeføring av kolonialt erobret gjenstandsmateriale som ble gitt av president Macron i 2017 og den oppfølgende rapporten fra Benedicte Savoy og Felwine Sarr et år senere, satte fart på en utvikling som hadde preget museene for «Völkerkunde» og «Verdenskultur» over flere år allerede.

Spørsmålene var og er: Hvordan innrette museene for en fremtid med betydelig reduserte samlinger fra de ikke-europeiske landene, hvordan kommunisere til publikum i et stadig mer diversifisert og mangfoldig samfunn? Hvordan kompensere tapet av gjenstander gjennom nye samarbeidsformer mellom de «gamle» museene og nye partnermuseer utenfor Europa, hvordan gjøre det attraktivt for de nye generasjonene i den europeiske diasporaen å oppsøke museene? Spørsmålene var i særlig grad blitt kritiske for museene med samlinger av Benin-bronse.

Samarbeidsforumet «Benin Dialogue Group» hadde blitt etablert allerede i 2007. Foruten representanter fra Nigeria (inkl. kongehuset Benin) og de tyske Völkerkundemuseene har forumet hatt medlemmer fra England (herunder British Museum), Østerrike, Nederland og Sverige.

For Benin-bronsen betød vendepunktet i 2017/18 at arbeidet i gruppen måtte flytte mye av fokuset bort fra leieavtaler og utviklingssamarbeid og over mot forberedelser for full restitusjon, noe som fra første begynnelse hadde vært Nigerias primære krav.  I Tyskland hadde presset mot full restitusjon blitt ytterligere styrket etter at det primo 2021 var blitt oppnådd enighet mellom ansvarlige og museumseiere nasjonalt og i delstatene om å arbeide videre etter en plan om full restitusjon.

Med utnevningen Claudia Roth (De Grønne) som den nye tyske regjeringens kulturminister høsten 2021 var det bare et tidsspørsmål før den tyske beslutningen om full restitusjon skulle komme. Den kom som kjent 1. juli 2022. Men motstanden satt lenge i. Ikke minst var dette sporbart i Stiftung Preussischer Kulturbesitz og i det nye Humboldt Forum i Berlin. Så sent som i desember 2020 fremhevet Humboldt Forums nye genaralintendant, Hartmut Dogerloh, hvordan den rikholdige samlingen av Benin-bronse ville innta en posisjon som «publikumsmagnet» i det nye museet. Det ble den siste krampetrekning.

Museene rolle i den postkoloniale tilstand

Alle de tyske medlemmene av Benin Dialogue Group – museene i Stuttgart, Köln, Hamburg, Berlin og Leipzig/Dresden – har i disse dager ulike varianter av utstillinger som dokumenterer de pågående prosessene rundt restitusjon av de lokale samlingene av Benin-bronse. I forlengelsen av disse har museene også arbeidet fram spesialutstillinger som graver dypere i spørsmålene om museenes identitet i en ny tid:

Hvordan kan museene finne sin nye rolle i den postkoloniale tilstand, hvordan ser fremtidens museer ut? Spørsmålene er stilt under overskrifter som «Vanskelig Arv» (Stuttgart), «I miss you“ (Köln) og «Røvet Historie» (Hamburg). Utstillingene viser at viktige prosesser har kommet i gang, men de synliggjør også at det fortsatt er en lang vei å gå.

Fra Rautenstrauch-Joest-Museum i Köln. Plakat med annonsering av «rasismekritiske omvisninger». Det er omvisninger i museets egen regi hvor en «går på leting» i de gamle utstillingene etter spor av rasisme i språk, bildeutvalg osv. Foto: Karsten Aase-Nilsen

«Kunstverkene må befris fra diskursene kolonialismen har sperret dem inne i», uttalte Felwine Sarr i et intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung 24. juli 2022. «Man har degradert dem til etnografiske objekter (…), puttet dem i vitriner (…) og tilvist dem en estetisk form».

Sarrs diagnose er tilspisset, men på mange måter oppsummerer den to av kjernepunktene i den nyere kritikken mot etnologien (og etnografien) som fag og «Völkerkunde»-museene som institusjonstype: På den ene side, som i tilfellet med Benin-bronsen, et fag og en museumspraksis som har dyrket og beundret gjenstandene som kunst og tidløs skjønnet; på den annen side et strengt ordnende, hierarkiserende og objektiverende blikk på gjenstanden som gjenstand.

En fagkritisk rekonstruksjon av temaer og fokus i den tradisjonelle etnologiens utstillingstekster og samlingskataloger illustrerer det siste poenget godt: Innsamlerens navn og vita, type gjenstand, type materiale, funnsted og datering, brukernes etniske tilordning. That’s it.

«Prosesser som selekterer, sletter og konstruerer»

Et fellestrekk ved de nevnte spesialutstillingene er at de, hver på sin måte, stiller spørsmål ved de tradisjonelle utstillingenes øredøvende stillhet når det gjelder den dypereliggende sammenhengen de «innsamlede» gjenstandene inngikk i: ‘hvem var menneskene som brukte dem’, ‘hva slags liv levde de’, ‘hva trodde de på’, ‘hva fryktet de’, ‘hva håpet de på’, ‘hva kan vi lære av dem’, ‘hvordan kan man få kunnskap om dette? På en monter i utstillingen «Vanskelig arv» i Stuttgarts Linden-Museum heter det: «Det som fremstiller seg som nøytrale, objektive dokumentasjonsprosesser er i prinsippet prosesser som selekterer, sletter og konstruerer – fraværet av menneskene og historiene deres hadde de-humaniserende virkning»

Opplevelsen av savn og tomhet kan møtes på flere måter. I både Stuttgart og Köln har man valgt å løse dette ved å la de utstilte Benin-gjenstandene stå helt uten tekstlig beskrivelse, altså la dem tale for seg. Løsningen Humboldt Forum har valgt synes mindre vellykket. Riktignok blir en ved inngangen til de nye utstillingsrommene møtt med utsagnet «I have a white frame of reference and a white world view».

Når oppfølgingen av dette i utstillingstekster og montre, f.eks. i delen som omfatter den tidligere tyske kolonien Kamerun, gir seg utslag i det Frankfurter Allgemeine Zeitungs (FAZ) kritiker Mark Siemons (26. september 2021) omtaler som «sjablonger og eksotisk tåke», ser man likevel at postulater og gode intensjoner alene ikke rekker så langt og at det fortsatt er en lang vei å gå.

Tall på gjenstander fra tidligere tyske kolonier i Rautenstrauch-Joest-Museum i Köln. Foto: Karsten Aase-Nilsen

Møteplasser mellom verdenskulturene

En nyttig vei videre kan være å utvide forsøkene med såkalte vitenslaboratorier. Dette er prøvd ut ved bl.a. Linden-Museum i Stuttgart. Det sentrale i forsøkene er utvikling av nytt språk og nye fortellinger ved prøving og feiling og ved aktiv inndragning av de museumsbesøkende, herunder ikke minst borgere med røtter fra de aktuelle ikke-europeiske kulturene. Det synes også åpenbart at mye av kunnskapen som er frembrakt gjennom den «angloamerikanske, sosialantropologiske» tradisjonen – en mer sosial- og kulturvitenskapelig orientert søsterdisiplin til etnologien – burde finne sin plass i arbeidet med å reetablere grunnlaget for fremtidens nye verdenskulturmuseer.

Fremfor alt må disse museene vel så mye bli møteplasser mellom verdenskulturene som nye varianter av vestlige utsiktspunkt for opplevelsen av dem. Her må selvsagt også de vestlige kulturene, og de vestlige samfunnene, være villig til å sette seg selv på prøve. 

Den tyske og europeiske debatten om tilbakeføringen av Benin-bronsen, og striden om restitusjon av museumssamlinger i bredere forstand, har selvsagt ikke vært uten kontroverser. Således har flere stemmer også innenfor leiren av restitusjonstilhengere vært tydelige på at sakskompleksets «ubehagelige» sider ikke kan skyves under teppet, som f.eks. at mye av rikdommen til kongedømmet Benin hadde sin årsak i rollen som aktiv deltaker i den vest-afrikanske slavehandelen. I tillegg kommer problemstillingen rundt mottakerlandenes nasjonale status.

De fleste afrikanske nasjonalstater er koloniale konstruksjoner. Ofte kan derfor forestillingen om nasjonal kulturarv, som mange av restitusjonskravene bygger på, være problematiske å anvende på mange av disse statene, herunder ikke minst Nigeria. Ved restitusjoner av kolonialt erobret gjenstandsmateriale vil det alltid primært være den berørte folkegruppen som opplever at gjenstandene «kommer hjem», kun sekundært den aktuelle nasjonalstaten.

Tyskland og Frankrike er på vei – England holder igjen

Men Afrika har de stater det har. Det uavvendelige ved prinsippet om restitusjon kan det i dag ikke rokkes ved. Klimaskiftet som ble innledet av president Macron i 2017 har de siste to årene materialisert seg i substansielt viktige beslutninger.

Tyskland og Frankrike er på vei, mens England og verdenskulturmuseet over alle, British Museum, fortsatt holder igjen.

I stater som USA, Canada, Australia og New Zeeland er situasjonen noe annerledes. Der har forholdet til egne urbefolkninger over flere tiår gjort det nødvendig for de store nasjonale museene å innta langt mer imøtekommende holdninger til ofrene for egen undertrykking enn det som helt opp til denne tid har vært tilfelle for Europas forhold til sine tidligere kolonier. 

Det kan ennå ta noen år før bevegelsene for restitusjon kommer i gang med full tyngde. Men de vil komme. Inntil da kan vi være tjent med nok en gang å låne ord fra Macron-rådgiveren Felwine Sarr (i intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung 24. juli 2022).

Tonen har et snev av det uforsonlige, men ordene peker også framover:

«Europa må ned fra sokkelen»

«For Europa er Afrika fortsatt et sted som mottar, (…) en tigger blant kontinentene. Men det motsatte er tilfelle: Afrika har gjennom årtusenene utviklet en viten og en kulturarv som har ettervirkninger opp til denne dag (…). Europa må ned fra sokkelen og forstå at vi lever i én verden».

Aktsomhet og retningsbevissthet vil måtte forventes av Europas statsledere og museumsdirektører i årene som ligger foran oss. Sarrs ord etablerer den overordnede rammen det må handles innenfor.

Karsten Aase-Nilsen er skribent med tysk kultur, politikk og historie som spesialfelt. Han er ansvarlig for bloggen «Tysktime». Aase-Nilsen arbeidet i perioden 2000-2018 som avdelingsdirektør ved Kulturhistorsk Museum, Universitetet i Oslo.

Denne artikkelen er støttet av Fritt Ord.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT