Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

Hvor vi kommer fra. De europeiske museenes koloniale arv

Det pågår en rekke prosesser for tilbakeføring av kunstgjenstander som kom i europeiske museers eie gjennom utøvelse av kolonial vold. Mohamed Abdi tar for seg kravene fra greske og nigerianske myndigheter, som begge har gjenstander ved British Museum i London.

DEKOLONIALISERING AV EUROPAS MUSEER: Hvordan vi forstår vår nåtid handler også om hvordan vi forstår vår fortid. Det kan handle om gatenavn og offentlige minnesmerker, og det kan handle om grunnlaget for Europas museer. Det pågår for tiden en rekke prosesser for tilbakeføring av kunstgjenstander som kom i museenes eie gjennom utøvelse av kolonial vold. TRANSIT MAGASIN vil gjennom en serie artikler utforske historiene bak disse prosessene.

FØRSTE ARTIKKEL I SERIEN: Murene har falt. De europeiske museenes koloniale arv, av Karsten Aase-Nilsen (26. mars)

Illustrasjon: Dekolonialisering av europeiske museer
Illustrasjon: Transit Magasin

Den amerikanske forfatteren James Baldwin forteller i et av sine foredrag om en gang han besøkte British Museum. Han kom i samtale med en av de som jobbet på museet – en brite med karibisk familiebakgrunn. Den ansatte spurte Baldwin: Hvor kommer du fra? Da Baldwin svarte: Jeg kommer fra Harlem (New York), var vedkommende fortsatt ikke fornøyd med svaret. Da ble Baldwin spurt: Hvor ble dine foreldre født? Da Baldwin svarte: De ble født i Maryland og New Orleans og han selv ble født i New York, ble han stilt spørsmålet: Men hvor ble du født før det? Hvorpå Baldwin svarte: Det vet jeg ikke. Dette er et uendelig spørsmål som kanskje ikke har noe slutt? Fordi hvordan skal du svare på et slikt spørsmål, du som leser denne teksten?

James Baldwin kalte dette for “Baldwins Nigger”. Fordi han mente en gang i historien tilhørte hans forfedre en som het Baldwin og som de fikk navnet fra. Dermed er svaret: De var Baldwins slaver. Så spørsmålet: Hvor kommer du egentlig fra? Det var for mennesker som James Baldwin – det vil si. afrikansk-amerikanere et spørsmål som de ikke nødvendigvis hadde et tydelig og klart svar på.  For alle oss andre er kanskje det spørsmålet enklere å svare på? Hvor ble du født før det?

Jeg kommer på denne historien hver gang jeg besøker The British Museum. Et museum som ble dels grunnlagt av samlingen til en mann som tjente på den transatlantiske slavevirksomheten; Hans Sloane (1660-1753). En del av formuen til Sloane kom fra plantasjene i Jamaica. Denne formuen kom til via kona Elizabeth Langley Rose. Mindre kjent er det kanskje at det var slaver som jobbet på disse plantasjene. Eller det var i alle fall det man skulle tro da British Museum helt stille og rolig fjernet en byste av Sloane fra et av rommene i museet.

Innsiden av British Museum. Med over 8 millioner gjenstander i den permanente utstillingen er BM det største museet i verden. Foto: Transit Magasin / Terje Karlsen

Dette skjedde midt under de store Black Lives Matter-demonstrasjonene sommeren 2020. Museet fjernet bysten mens alle var opptatt med demonstrasjoner og pandemiens ødeleggelser.

Det betyr ikke at navnet til Sloane er fjernet fra hans samling eller sentrale gater i London (Sloane Street). Men museet prøvde å følge sin egen samtid – eller kanskje ikke? Kanskje de ikke ønsket å få debatten inn i museet? I ettertid har museet sagt at de ønsker å bruke bysten i en samlingsutstilling som skal forklare Sloanes rolle i det britiske imperiet.

Fjern den statuen!? Gi oss gjenstanden tilbake!?

Avkoloniseringsdebatten som har funnet sted de siste årene har flere perspektiver. Et har vært tilbakelevering av det som er stjålne gjenstander i europeiske museer tilbake til dets «rettmessige» eiere, uavhengig om disse rettmessige eierne er tidligere kolonier i Afrika eller Asia eller Latin-Amerika. Et annet aspekt har vært rivningen eller fjerningen av statuer, byster, eller hyllester av fortidens menn (det er nesten alltid menn det er snakk om). Noe altså British Museum gjorde da de bestemte å fjerne bysten av Sloane.

Men dette er ikke noe nytt ifølge den britiske historikeren Alex von Tunzelmann. I sin bok Fallen Idols: Twelve Statues That Made History (2022) skriver hun om 12 statuer som ble fjernet av ulike krefter og aktører i historien. Fra fjerningen av statuen av kong George III av amerikanere i 1776 til fjerningen av statuer av den irakiske diktatoren Saddam Hussein i 2003. Ifølge von Tunzelmann hadde «statuevelterne» ulike politiske og ideologiske overbevisninger og standpunkter. Da Sovjetunionen falt så var det ifølge von Tunzelmann vanlig at konservative – altså de som skriker om at woke er en trussel i dag – var de som sto bak eller støttet fjerningen av statuer av Lenin, Marx, Stalin og andre kommunistiske idoler. Du kan jo prøve å finne statuer av disse tre i vestlige land eller i Øst-Europa i dag. Prøv gjerne!

Hvorfor nevne von Tunzelmanns bok? Jo, fordi hun bringer inn nyanser som er fraværende i avkoloniseringsdebatten. Dette er ikke bare en kulturkrig-debatt – men også en debatt om historiske myter og historiske fakta. Det er en drakamp mellom de som vil opprettholde status quo, fordi de dyrker en rekke nasjonale myter, og de som vil utfordre de nasjonale mytene. 

I debatter om tilbakelevering av kulturgjenstander er nyansene fraværende. Senere i denne teksten skal jeg bruke to eksempler fra British Museum – men også en mer «broderlig» og «morsom» versjon fra våre skandinaviske kanter. 

Men først – hvem var Hans Sloane og hvorfor ble hans byste fjernet i British Museum?

Hvem var Hans Sloane?

Sloane var en vitenskapsmann, lege og viktigst av alt: en samler. Det siste forklarer hvorfor han regnes som en viktig del av historien til The British Museum. Sloane var en belest og bereist mann av nord-irsk opprinnelse. Helt siden barndommen var han drevet av kunnskapshunger og nysgjerrighet. En kuriositet til alle oss som elsker sjokoladedrikke er at vi sannsynligvis kan takke Sloane for å ha vært en av de første som tok dette tilbake til Europa. Han lærte dette sannsynligvis fra menneskene som bodde i Jamaica. Husk det neste gang du koser deg med sjokolademelk!

Nysgjerrigheten og kunnskapstørsten tok han til mange reiser. En periode av sitt liv var han plantasjelege i Jamaica. I sine reiser i Karibia samlet han med hjelp av slaver tusenvis av planter, dyr, insekter og steiner. Han skrev også mye om lokalt naturlandskap og kultur fra de stedene han besøkte. En betydelig andel av denne samlingen kan man fortsatt se i British Museum eller naturhistorisk museum i London den dag i dag. Det var Sloanes samling, som han ga til fellesskapet for en sum penger, som førte til grunnleggingen av British Museum i 1753.

Hans Sloane (1660-1753) og hans samling dannet grunnlaget for British Museum. Foto: Wikimedia / Public Domain

Med dette som bakteppe er det viktig å forstå at alle diskusjoner om avkolonisering i dag ikke bare handler om tilbakelevering av gjenstander, uansett hva slags gjenstander, men også om å forstå historien og hvordan institusjoner som f.eks. The British Museum ble skapt eller grunnlagt. 

Da er spørsmålet «hvor kommer disse gjenstandene fra» ikke det eneste spørsmålet. Men også: Hvem grunnla museet? Hvorfor har mange mennesker som var med på å hjelpe for eksempel Sloane forsvunnet i historien? De er bortgjemte, navnløse og forsvunnet i historien. Eller for å parafrasere de siste linjene fra George Eliots roman Middlemarch (1871): Dette er mennesker som har påvirket våre liv i dag, men som levde «bortgjemte liv» og «hviler i glemte graver». Å forstå dagens avkoloniseringsdebatt uten å ta med slike historiske faktorer er for å si det mildt historieløst.

Grekernes krav vs. nigerianeres krav

Det vil ta mye tid å gå systematisk gjennom alle de millioner av gjenstander som fins i The British Museums samling. Det er snakk om 8 millioner gjenstander! Så det skal vi ikke gjøre i denne artikkelen. Det vi skal gjøre er å forholde oss til to veldig kjente krav. Det ene er gjort av Hellas – et europeisk land. Det andre har blitt fremmet av Nigeria – et afrikansk land.

For 40 år siden, i 1983, kom greske myndigheter med et krav til britiske myndigheter; De ville ha det man kaller for Parthenon-skulpturene, eller «Parthenon marbles», tilbake. Disse gjenstandene er viktig for den gresk kulturarv og hører til i Aten. Samtidig som greske myndigheter kom med kravet så tok de saken til UNESCO, FNs organ for vitenskap og kultur. Sistnevnte har pålagt greske og britiske myndigheter å finne en løsning, noe som skjedde så sent som i 2021.

I mars 2023 kom nåværende statsminister Rishi Sunak ut med en uttalelse om at disse kulturgjenstandene skal fortsette å være der de er. Med andre ord Sunak repeterte det samme som tidligere britiske statsministre som Boris Johnson og Liz Truss: Ingen tilbakelevering til Hellas med det første.

Parthenon-skulpturer ved British Museum. Foto: Wikimedia / Carole Raddato / CC BY-SA 2.0

Fakta: Parthenonskulpturene

  • En stor samling marmorskulpturer som ble skipet til Storbritannia mellom 1801 og 1805 av Thomas Bruce, 7. jarl av Elgin, britisk ambassadør i det osmanske Aten, etter at han hadde tatt dem fra Parthenon. 
  • Siden 1939 har skulpturene vært plassert i det spesialbygde Duveen Gallery i British Museum.
  • Selv om om Elgins motiv for å flytte dem fra et risikofylt miljø kan ha vært velment, mener særlig den greske staten at de bør leveres tilbake til Athen og stilles ut i Akropolismuseet. Enn så lenge forsvarer British Museum sin rett til å eie og stille ut marmorskulpturene.

    Kilde: Wikipedia

I skrivende stund har partene ikke kommet fram noe løsning, og man kan fortsatt se Parthenon-skulpturene i British Museum. Kanskje en fordel for oss nordboere (som undertegnede) som slipper å reise hele veien til Aten, men kan heller dra til London for å se dem. Men for grekere så er situasjonen utålelig og har skapt et tomrom i deres kulturarv.

Lenge så ble marmorstatuene kalt for «Elgin Marbles» i museets samling. De var oppkalt etter den britiske aristokraten Thomas Bruce som var jarlen av Elgin i 1800-tallet. Men viktigst av alt: Han var Storbritannias ambassadør i det Osmanske riket. Det var han som tok marmorstatuene til Storbritannia og etter en stund havnet de i samlingen til The British Museum.

Kravet fra grekerne handler også om at da statuene ble fjernet fra Parthenon så var Hellas okkupert og en del av det osmanske riket. Dette er kanskje med på å styrke kravet? Hellas var aldri en britisk koloni sammenlignet med det neste landet vi skal nevne.

Benin-bronsene er sannsynligvis mest kjente afrikanske eksempelet på krav om tilbakelevering i avkoloniseringsdebatten. I første artikkelen av denne serien skrev Karsten Aase-Nilsen utførlig om debatten i Tyskland (en del av gjenstandene fins i tyske museer). Han tar for seg den tyske debatten om Benin-bronsene siden 70-tallet og viser at tyske myndigheter har kanskje med årene blitt mer kompromissvillig enn britiske.

To eksempler på Benin-bronse. Disse er plassert i British Museum i London. Foto: Wikimedia / Warofdreams / CC BY-SA 3.0

Benin-bronsene besto av flere tusen metallplater og skulpturer. Disse metallplatene og skulpturene ble brukt til å dekorere kongen av Benins palass fra 1600-tallet. En stor andel av gjenstandene – cirka 900 – befinner seg i samlingen til The British Museum. Dermed har British Museum den største samlingen fra Benin-riket av alle verdens museer.

Hvordan kom de dit? Det er ikke godt å si. Men de ble sannsynligvis stjålet av britiske kolonister og soldater i 1897. Dette var midt under britiske kolonistyrkers fremrykninger i det som er nåværende Nigeria. I senere tid havnet en del av gjenstandene i privat eie og ikke bare i en rekke europeiske museer.

Det området som kongeriket Benin lå er i dag en del av Nigeria og var en britisk koloni fra 1897 til 1960. Nigerianske myndigheter har helt siden 60-tallet fremmet krav om å få benin-bronsene tilbake – uten noe som hell. Det har også hendt at britiske myndigheter har solgt noen få gjenstander tilbake til Nigeria. Noen vil kalle dette for toppen av frekkhet. 

Benin-Bronse på vei fra Linden-Museum i Stuttgart til Benin City, Nigeria. Foto: Karsten Aase-Nilsen

Det er en del lokale og politiske dragkamper i denne debatten. Tidligere i mai kom det en nyhet som sendte sjokkbølger i debatten. Før han gikk av kom president Muhammadu Buhari med en presidenterklæring om at Benin-bronsenes rettmessige eier er den nålevende etterkommeren av Benin-kongen og ikke først og fremst det nigerianske folket.

Man frykter at dette påfunnet av Buhari kan gjøre det vanskeligere å få Benin-bronsene tilbake til Nigeria. For nå må kanskje britiske eller tyske myndigheter forhandle med en privatperson eller et kongehus og ikke nigerianske myndigheter. I Tysklands tilfelle er det lite som tilsier at erklæringen vil ha noe å si i praksis, for den pågående forhandlingsprosessen. Ifølge den tyske avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung (19.mai) vil hovedtrekkene for avtalen som ble inngått i 2022 mellom Tyskland og Nigeria om Benin-bronsene bli fulgt opp som avtalt.

Det er per dags dato ikke noe løsning på hva som skal skje med Benin-bronsene – akkurat som den manglende løsning på Parthenon-statuene.

FaktaBenin-bronse

  • Navn på bronseavstøpninger med motiver av kongelige og rituelle motiver fra det tidligere kongedømme Benin (nå del av Nigeria). Bronsegjenstandenes er kjent for sin tidløse skjønnhet og sine perfekte former.
  • Kongedømmet Benin kom i 1897 under britisk herredømme. Okkupasjon utløste plyndring av de kongelige samlingene fra de britiske militære styrkenes side. Samlingene innbefattet også en rekke skulpturer og masker formet av elfenbein og koraller o.a.
  • Samlingene fant veien til de europeiske kunstmarkedene på slutten av 1800-tallet, og havnet på denne måte i flere store europeiske museers eie. Det finnes i dag samlinger av Benin-bronse i bl.a. England, Tyskland, Nederland, Østerrike og Sverige. 

Det siste eksempelet jeg ønsker å løfte fram er ikke et offisielt krav fra myndighetshold men fra privatpersoner. I vinteren 2018 skrev statsviter og forfatter Asle Toje en kronikk i Morgenbladet om at Danmark burde levere tilbake det norske kongshornet tilbake til Norge. Dette kongshornet, som er et drikkehorn fra 1300-tallet, kan man se i Nasjonalmuseet i København. 

Det norske kongehorn, plassert i Nasjonalmuseet i København. Foto: Wikimedia / Lennart Larsen – National Museum of Denmark / CC BY-SA 4.0

Noen måneder etter kronikken befant jeg meg i en situasjon at jeg var enig med en aktør i norsk offentlighet som jeg vanligvis er dypt uenig med – nemlig den samme Asle Toje. I en debatt på Litteraturfestivalen i Lillehammer hadde vi en slags front eller allianse; I samme panelsamtale var en dansk arkeolog. Kongshornet er ukjent for de fleste av oss nordmenn, og som nevnt så er ikke den norske regjeringen offisielt interessert i å få det tilbake. 

Men eksempelet viser at disse «kravene» trenger ikke bare komme fra tidligere kolonier i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Nå skal det sies, og det trenger man et eget essay for å forklare, at i norsk kontekst så er det samiske kulturgjenstander som er mest relevant å bruke som eksempel i en eventuell norsk avkoloniseringsdebatt. Hvor mange samiske kulturgjenstander, inkludert hellige gjenstander, har blitt fratatt den samiske befolkningen mens den norske staten har kolonisert Sápmi?

Dette er fortsatt en verkebyll i norsk samtid. Vi får se om Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport som kommer ut i juni i år går inn på akkurat dette. 

Veien videre – en slags løsning?

Jeg begynte med «Baldwins Nigger» – ikke fordi historien fant sted på The British Museum – men fordi alt dette først og fremst handler om identitet. Eller søken etter identitet. Det handler om hvor vi kommer fra – men også hvor vi er på vei. 

Når land som Hellas og Nigeria etterspør gjenstander som på alle måter — historisk, politisk og etisk sett — tilhører dem og befolkningen i de respektive landene, så handler det om nasjonal identitet, det handler om kulturarv. Det handler om noe så banalt som å forstå hvor man kommer fra. Denne trangen som vi alle mennesker har.

Jeg tviler sterkt at det vil komme noen varig løsning – fordi mange europeiske og amerikanske museer har tusenvis, kanskje hundretusener av gjenstander som kan bli levert tilbake til andre land og folkeslag. Og hvis man skulle akseptere alle kravene så ville det sannsynligvis bli mange tomme utstillingssaler i museer i Nord-Amerika og Europa. 

Kanskje det er den riktige måten å gjøre det på? Kanskje det er den typen av avkolonisering som trengs? Det er vel slik man oppnår rettferdighet? Eller kanskje det ikke er det? Fordi det er andre måter å se det på — og det er å forstå at Benin-bronsene, Parthenon-statuene, og til og med det norske kongshornet — tilhører ikke bare nigerianere eller grekere eller nordmenn, men alle oss mennesker. Det er en del av menneskehetens kulturarv. 

Kanskje en smule naivt og idealistisk vil noen si. Men jeg tror det kan være en måte å se dette på, samtidig som man bør være rettferdig. Kanskje kan disse museene betale «leie» for de gjenstandene som ikke kom til museene på riktig måte, men gjennom tyveri og ran under imperialismen og kolonialismens æra. Kanskje dette er en løsning på problemet? Eller kanskje det ikke er det. 

Kanskje rettferdighet for historiske synder kan oppnås først når tidligere kolonimakter leverer tilbake andre folkeslags kulturarv? For de gamle kolonimaktene ville jo aldri akseptert at britisk eller fransk eller tysk kulturarv ble stjålet og puttet i museer i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Mohamed Abdi er lærer og skribent. Han har vært spaltist i Klassekampen, Morgenbladet og Dagsavisen. Han har vært medforfatter i antologiene «Islamsk Humanisme» (2016), Kjære bror (2018), Ways of Seeing (2022) og har i tillegg publisert tekster om rasisme, integrering, likestilling og religion i blant annet Samora, Vinduet og Morgenbladet.

Denne artikkelen er støttet av Fritt Ord.

LES OGSÅ

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT