Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Jeg klarer ikke snakke
men jeg kan ikke være stille
Det dør et barn i Gaza hvert kvarter
Kjære Gaza, du som er ei smal stripe land ved Middelhavet der 2,3 millioner mennesker bor. Halvparten er barn under 15 år. Jeg jobbet der i 2017 og leste en rapport fra FN som viste at Gaza ville være ubeboelig om tre år. I 2020. Ikke med tanke på krig. Eller pandemi. Det handlet om tilgang på vann og mat, fattigdom, avhengighet av nødhjelp, arbeidsledighet, og økende konsekvenser av Israels kontroll over landegrenser, luftrom og hav.
Den 7. oktober var et brutalt angrep på barn og på voksne, sivile og militære. Over 1100 drept, mange hundre skadet, og flere sitter fortsatt som gissel med ukjent skjebne. Jeg fordømmer terror, vold og drap, uansett hvem som utfører det. Det kan forklares, ikke forsvares.
Bildene og historiene fra 7. oktober slo meg i mellomgulvet. Jeg tenkte på Utøya. Alle jeg kjenner som opplevde det. Jeg tenkte på omsorgen jeg fikk som norsk da jeg jobbet i Palestina/Israel høsten 2011, fra palestinere og israelere. Bomben og drapene i Oslo og på Utøya sjokkerte dem. De viste beundring for vårt politi som ikke drepte massedrapsmannen på stedet, og at Norge ga ham en rettferdig rettssak.
Jeg klarer ikke snakke
men jeg vil ikke være stille
Det dør et barn i Gaza hvert kvarter
det klarer jeg ikke tenke på
men den som sover synder nå
Befolkningen fikk beskjed om å dra sørover. Der vil det være trygt, sa de. I nord og i Gaza by skal det kriges mot terrorister. Halvannen million mennesker der halvparten er barn fordrives fra sine hjem. Hvor? Til hva? Den som blir igjen i nord vil ses på som skyldig, sa de. Det gir ingen mening.
(Artikkel fortsetter etter bildet.)
Krig bestemmes og utføres av voksne. Barn er uskyldige, men må bære konsekvensene på alle områder i livet. Ikke alle voksne er ansvarlige, de fratas også grunnleggende rettigheter og lider. Behovet for hjelp er enormt og vil være i lang tid framover. Barn er vår felles framtid. Fiendens barn er også barn. Det burde flere tenke på.
Situasjonen nå er hjerteskjærende. Ubeskrivelig. Antallet drepte, skadde og savnede barn og voksne øker dag for dag. Fordrivelse av mennesker. Akutt mangel på vann, mat, medisiner, helsehjelp, varme, tak over hodet. Brutal ødeleggelse av boliger, skoler, sykehus, universiteter, bakerier, moskeer, kirker, veger, ambulanser, leger, journalister, FN-ansatte, husdyr … Alt og alle. Ingen steder er trygge.
Det dør et barn i Gaza hvert kvarter
det er umulig å forstå
men den som sover synder nå
Etter mer enn fire måneder med krig er over 28 000 drept, av dem minst 12 000 barn. 50 000 damer er gravide. Over 7000 er savnet i ruinene, mange er barn. Tallene og bildene slår meg i ansiktet. Nå er 70 % av all infrastruktur i Gaza ødelagt. Jeg tenker på den vakre moskeen ved havna, den er knust. Kontoret, menneskene jeg møtte, vet ikke. Den gamle kirka, veien langs havet, den fine strandpromenaden – ødelagt. Og sykehusene. Total krise! Over 67 000 mennesker skadet. Lemlestet. Det er innført ei ny kode på sykehus i Gaza; ‘skadet barn uten overlevende familie’.
Over 2 millioner mennesker er på flukt nå, men har ikke noe sted å flykte! Det er ikke mer plass. Angrepene fortsetter. Ingen steder er trygge. Det gir ingen mening.
Det dør et barn i Gaza hvert kvarter
det er for vondt, men det er for viktig
Beklager, men takk for at du leste
Denne kronikken er skrevet av Lene Espelund, samfunnsviter og humanitærarbeider, Lillehammer.
Lene Espelund
Samfunnsviter og humanitærarbeider, fra Lillehammer
