– Jeg finnes ikke religiøs, men i alle mine bøker har jeg skrevet om paven

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

(KOMMENTAR) Jeg finnes ikke religiøs, likevel har Pave Frans vært en av mine store klipper i de siste årenes globaliserte likegyldighet.

Han har sett tvers igjennom menneskers ondskap mot våre brødre og søstre på flukt og han har tryglet oss om å ta oss sammen.

I alle mine bøker har jeg skrevet om Paven.

Jeg glemmer aldri hans besøk til både Lampedusa, Lesvos og Malta.

I 2013 valgte Pave Frans å legge sitt aller første offisielle besøk utenfor Roma til øya Lampedusa for å minnes de mange som hadde omkommet på havet, og for å takke øyboerne og hjelpemannskap.

Dette har i ettertid blitt omtalt som en tung symbolsk handling av en pave som egentlig hadde bestemt seg for ikke å bruke mye av sitt virke på reisevirksomhet, og som har bedt alle verdens kirkesamfunn om å finne tilbake til sitt opprinnelige budskap som han mener er å hjelpe de fattige og trengende.

I sin minnetale på Lampedusa understreker pave Frans det han mener er likegyldighetens globalisering, og han sier at blodet og skrikene fra menneskene som drukner på havet, stiger opp til Gud som undrer seg over hvordan vi mennesker kan overse lidelsen til våre brødre og søstre på flukt. Pavens reise til Lampedusa i juli 2013 var ikke planlagt, og det forelå ingen offisiell invitasjon, men pave Frans sa selv til journalistene som fulgte ham på denne reisen, at tragedien på Lampedusa fikk ham til å kjenne på at han som pave likevel har en plikt til å dra rundt i verden for å rette fokus og så spirer av håp.

Pave Frans har gang på gang rettet skarp kritikk mot Europas ledere for deres ansvar i en situasjon der mennesker på flukt er avhengige av farlige smuglerruter for å søke asyl, og for EUs samlede motvilje mot å bistå landene i EUs yttergrenser.

Reisen til Lampedusa ble begynnelsen på en omfattende reisevirksomhet der pave Frans oppsøker glemte kriser, små landsbyer og fattige områder for å rette lys mot verdens urettferdighet.

Han har besøkt både Lampedusa, Lesvos og Malta og har alltid bedt om å få møte flyktningene og hjelpearbeiderne. Politikerne er han mindre imponert over.

Jeg glemmer aldri hans nærvær både på Lesvos og Malta. I Morialeiren gjennomskuet han tvert leirledelsen som nivasket leiren noen timer før Paven kom, som stuet bort halvparten av flyktningene og presenterte en skinnende visningsleir. Vi frivillige sto fortvilet og så på at verden trodde på at leiren fungerte. Men Paven lot seg ikke lure av politikerne, han hadde hatt speidere på plass rundt leiren lenge før den ble ryddet og vasket og han var svært skuffet over forholdene i Moria. Dette sa han tydelig fra om i sin tale til europeiske ledere da han understreket at leiren minnet om en konsentrasjonsleir:

«Vi kan bedre enn dette!»

Paven var smertelig klar over at det var glansbildet av en leir han ble presentert for, og da han forlot øya, hadde han valgt ut tolv syriske barnefamilier som skulle reise sammen med ham. Disse ble først relokalisert til Vatikanet før de ble integrert videre i det italienske samfunnet.

Under pandemien fortsatte paven å be om at verden må avlaste landene rundt Middelhavet, og han understreket at politikere ikke kan velge å se bort fra det som skjer ute på havet.

Pavens besøk på de ulike øyene i Middelhavet hadde enorm symbolverdi for oss solidaritetsarbeidere. Hans besøk var med på å rette fokuset mot den pågående krisen. Paven omtalte det som skjer i Middelhavet som «en torn i hjertet.»

Mennesket og Paven Frans har vært en rød tråd i alt jeg skriver. På stuebordet hjemme har vi en trebit fra en båt fra Lampedusa. Fra den samme båten har paven et trekors i Vatikanet.

I Smugler eller grenselos skriver jeg om da Paven besøkte oss på Malta:

«Jeg er her for å vise dere at jeg alltid er naer. Jeg er her for å se ansiktene deres, for å se dere i øynene», sa den åttifem år gamle paven da han besøkte flyktningleiren Peace Lab, som er en av fire leirer i regionen Hal Far like ved flyplassen på Malta. En tydelig rørt pave lyttet mens flyktningene som hadde ankommet sjøveien fra ulike land snakket og holdt appeller for ham. De fortalte om farefulle fluktruter gjennom Sahara og om pushbacks til Libya. Pave Frans minnet oss på at dette ikke bare er fortellinger og tall, men at de er mennesker av kjøtt og blod, at de kunne ha vaert oss. «Det er mitt ønske og håp at Malta alltid vil ta imot dem som ankommer deres klipper, og vaere en ekte trygg havn. La oss hjelpe dem som er langt ute i bølgene, og som smeller mot ukjente klipper», sa paven da han allerede i sin første tale til vertslandet trakk paralleller til apostelen Paulus, som sammen med Lukas overlevde et skipbrudd utenfor Malta. I år 60 etter Kristus var en trebåt på vei over Middelhavet da de kom ut for et forferdelig uvaer. Båten ble knust av bølgene, og mennene klamret seg fast til treplanker. På utrolig vis overlevde alle de to hundre og syttiseks skipbrudne. Paulus ble på Malta i tre måneder før han reiste videre til Roma, noe som førte til at Malta var en av de første romerske koloniene som ble kristnet. I sine taler og høymesser denne helgen har pave Frans belyst øyas geografiske plassering og understreket at de må fortsette å vaere en trygg havn for mennesker i nød: «De som reddet Paulus, kjente ikke til navnene på de skipbrudne som var i ferd med å drukne, det var ingen som visste hvor de var født, eller kjente deres sosiale status. De visste bare dette ene – at de var mennesker i nød som trengte deres hjelp. Det var ikke tid for diskusjoner eller fordommer, analyser og beregninger, det var bare tid til å strekke ut en hjelpende hånd.»

Også i min kommende bok, Fisker eller liksvøper, skriver jeg om Paven.

Jeg tror ikke vi møtes igjen, for jeg tror ikke på noe «etterpå», men mine møter med mennesket Paven har gitt meg mer styrke enn nesten noen andre.

Du kan hvile nå Pave Frans.

Takk for felles kamp, for å ha gitt meg av din menneskelige kraft og for å ha stått stødig i kampen mot den globaliserte likegyldigheten.

Questi sono i nostri morti.

Denne teksten ble først publisert på forfatterens Facebook-side.