«Kjære Jan Tore! Skal hilse så mye fra DC og marsjen mot skoleskytinger. Her er vi med elever fra Arlington. De er ganske misunnelige på elevdemokratiet i Norge (og ikke minst, et samarbeidsvillig Kunnskapsdepartement). Håper alt står bra til i Norge, god påske!»
Jeg sendte tekstmeldinga til kunnskapsministeren i 9-tiden på morgenen, men telefonnettet var overbelastet av folkemengdene i Washington D.C., så jeg tror ikke han fikk meldinga før nærmere 17. En elev jeg ble kjent med i marsjen spurte hvem jeg tekstet.
– Jan Tore Sanner! Han er kunnskapsminister i Norge, jeg tenkte jeg skulle tekste ham og si hei fra USA.
– Har du nummeret til kunnskapsministeren deres? Er det normalt?
– Tja, nei. Men jeg er talsperson for norske elever, så vi prater jo en del.
Hun tenkte seg om et sekund før hun svarte meg.
– Jeg tror ikke Betsy DeVos har tatt seg tiden til å prate med en eneste elev.
Amerikanske medier melder at over 800 000 mennesker tok til gatene i Washington D.C. 24. mars. Elevene og aktivistene vi møtte sa at tallet var nærmere én million. Likevel var ikke det mest slående med marsjen for strengere våpenlover antallet i seg selv. Det som gjorde størst inntrykk var at det var elever fra Parkland i Florida som tok ansvar og arrangerte sin egen demonstrasjon – og at det var medelevene deres fra hele landet som møtte opp. Elevene jeg har prata med denne helga har fortalt meg at de tror dette er et vendepunkt – en oppvåkning – for amerikanske elever og ungdommer. De er klare for å kreve sin rett.
Det største kultursjokket på min første USA-reise har ikke vært høylytte trafikanter eller mangelen på jantelov. Det har vært fraværet av ungdomsmakt. Det er en lang vei fra måten norske elever har organisert seg siden 60-tallet, og i dag har en profesjonell organisasjon som representerer deres interesser overfor regjering og Storting, til elevene i USA, som strengt tatt ikke har noe de skulle ha sagt i sin egen skolehverdag. Det var en av grunnene til at Elevorganisasjonen reiste til DC på vegne av elevene i Norge, Danmark, Sverige og Island.
Vi tror og håper, i likhet med mange av elevene vi har møtt i DC, at denne marsjen kan være springbrettet til noe større. Om elevene i USA kan bruke energien de samlet i Pennsylvania Avenue i går til å ikke bare mobilisere, men organisere seg, håper jeg en elevorganisasjon i USA kan blomstre fram. Og ut i fra det amerikanske elever har fortalt meg, trengs det.
Ungdom blir ikke hørt i politikken i USA. For å stille til valg til Representantenes hus må man være over 25 år, dermed nektes ungdom muligheten til å kunne stille til valg til landets nasjonalforsamling. Kongressmedlemmer føler ikke en forpliktelse til å lytte til ungdommene i valgkretsen sin. Da jeg prata med Karina, en 17 år gammel elev på HB Woodlawn Secondary Program i Arlington, sa hun det rett som det var:
– Politikerne driter i oss, fordi de kan drite i oss og fortsatt bli gjenvalgt. Det finnes ikke town halls for 16-åringer, og de vet at 18-åringene ikke har tenkt å stemme uansett. Så hva er poenget i å sløse bort ressurser på å lytte til oss?
Karina har et godt poeng. De folkevalgte har mye av skylda for at amerikanske ungdom ikke blir hørt, men også ungdommene selv. Valgdeltagelsen i presidentvalget for amerikanere mellom 18 og 25 var på omtrent 40 prosent. I mellomvalget i 2014 var valgdeltagelsen på 18 prosent. For alt vi vet, kan det hende deltagelsen i høstens mellomvalg blir like skuffende. Men skal vi tro ungdommene selv, kommer ikke det til å være tilfelle.
Da dagen for marsjen endelig kom, sto vi opp klokka 7 på ungdomsherberget vårt i Shaw-distriktet i D.C., fikk i oss to donuts hver til frokost, og begynte å gå mot sentrum. Dagen før hadde vi blitt invitert til bannermaling med National Education Association, og mekket oss vår egen plakat til marsjen. Budskapet var enkelt: Nordiske elever støtter medelevene våre i USA, og har en klar beskjed til amerikanske politikere. We call BS.
Med plakaten under armen møtte vår lille norske delegasjon på tre stykker opp klokka 8 ved en metrostasjon og slo følge med elever fra Virginia, som vi ble kjent med dagen før. Marsjen var planlagt å vare i tre timer, og skulle gå ned Pennsylvania Avenue, mot Capitol Hill. Noen marsjering ble det ikke – demonstranter fylte opp Pennsylvania Avenue fra side til side, og det ble i stedet 6 timer på stedet hvil. I pausene mellom talerne og artistene slynget det samme kampropet seg gjennom folkemengden, gang på gang:
“Vote them out.”
Med valgdeltagelsen til amerikansk ungdom i bakhodet, spurte jeg 16 år gamle Hannah, en av elevene vi ble kjent med under besøket vårt, om ungdom faktisk kom til å stemme ved dette valget. Historien har vist at halvparten av amerikansk ungdom ikke en gang reiste seg fra sofaen da det sto mellom Donald Trump og Hillary Clinton.
– Det er annerledes denne gangen, sa Hannah.
– Vi stemmer ikke over skatter, avgifter, handelskriger og grensemurer. Vi stemmer for å redde våre egne liv.
Det var det gjennomgående budskapet som ble ropt – først fra folkemengden da vi kom til marsjen klokka 9 – og så fra scenen fra klokka 12. Dette handler ikke om demokrater og republikanere, det handler om liv og død. Og når deres egne liv står på spill, kommer amerikanske elever til å gjøre alt som trengs for å berge seg selv, også å ta til stemmelokalene i høst. David Hogg, en av de overlevende fra skoleskytingen i Parkland, og talsperson for USAs nye elevbevegelse, pekte på Kongressen fra talerstolen i Pennsylvania Avenue og ropte, til jubel fra hundretusenvis av ungdommer:
«This won’t cut it.»
Han sto ikke alene på scenen. Av alle menneskene som talte til folkemengdene i går, var ikke en eneste av dem over 20. Elever som har startet ungdomsklubber i lokalmiljøene sine, elever som har mistet brødre og søstre til skytevold, elever som har fått nok og krever endring.
Det spørs om ropene fra 800.000 mennesker klarer å bore seg gjennom marmoren og inn i Kongressen og Det Hvite Hus. Om amerikanske politikere ikke tar til seg elevbevegelsens tydelige krav, som aldersgrense på 21 år for kjøp av våpen, forbud mot maskingeværet AR-15 og obligatorisk bakgrunnssjekk for alle som vil kjøpe et våpen, er jeg sikker på at disse ungdommene ikke kommer til å gi seg.
Etter å ha stått i 6 lange timer måtte tre slitne nordmenn ta hyppige sittepauser i mengden. Etter et par pauser på bakken spurte jeg Karina hvorfor de ikke tok et par pauser etter å stå stille i så mange timer.
– Vi kan ikke sitte før de gjør noe med dette problemet. Livene våre står på spill.
Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen, 28. mars.
