Lørdag var 90.000 mennesker samlet i Oslo sentrum til en fantastisk og storslått pride-feiring. Nå må vi fortsette å gå for alle som har gått før oss, for alle som aldri fikk gå og for alle som ikke turde. Nå må vi fortsette å gå for alle som ikke kan.
Vi må gå for Uganda, hvor president Museveni har signert en av de strengeste anti-homofililovene i verden. Dødstraff for «grov homofil handling og sju års fengsel for å leie ut lokaler til skeive».
Vi må gå for Kenya der det er lagt frem ny innstrammingslov.
Vi må gå for Ghana som er i ferd med å gjøre det samme.
Vi må gå for Sudan, der situasjonen for skeive har blitt enda verre etter krigen.
Vi må gå for skeive i Iran der det er dødsstraff for homofile.
Homofili er fortsatt kriminalisert i 64 land.
I 11 land kan man bli dømt til døden for å elske.
I mange er land er det ulovlig å snakke positivt om lhbt+ eller å bære regnbuemerker og annet som uttrykker støtte til lhbt+-personers rettigheter.
Vi må fortsette å gå med regnbuebånd slik at vi kan vise våre nye landsvenner at de er trygge hos oss. Mange av dem har aldri kunnet senke skuldrene i hele sitt liv.
Når det hver eneste dag er tusenvis av mennesker som forsøker å krysse Middelhavet, vet vi også at det er både skeive og forfulgte mennesker blant dem.
Når vi bruker våre skattepenger på å skyve dem tilbake, eller drepe dem, er vi også medskyldige i overtramp mot skeive på flukt.
En del av den kolonialistiske arven er nettopp at konservative vestlige samfunn i afrikanske land har bidratt til negativ utvikling av skeives rettigheter.
Vi skylder dem at vi fortsetter å gå like langt og like lenge som de må gå for å komme seg i trygghet.
Ingen er fri før alle er fri.
Denne teksten er skrevet av Kristina Quintano, fast middelhavskorrespondent og kulturkommentator for Transit Magasin.
