Denne kronikken er skrevet av Kjerstin Aukrust, Franck Orban og Idar Helle.
Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Den sterke motstanden mot den franske pensjonsreformen gjenspeiler det faktum at et flertall av franskmenn ikke ønsker å jobbe to år til før de kan gå av med pensjon, slik den foreslåtte reformen legger opp til. Har franskmennene blitt late eller har de skjønt noe som man i Norge helst ikke vil snakke høyt om?
De siste årene, særlig under Covid-krisen, har mange franskmenn endret syn på arbeidslivet og ikke minst på hvor stor plass jobben skal ha i livet til den enkelte. Dette førte til at motivasjonen for å jobbe sank drastisk under pandemien. En studie utført av stiftelsen Jean-Jaurès og Gallup-instituttet IFOP i november 2022 viste at Frankrike opplevde en bølge av “Big Quit”, ikke ulikt det man har sett i USA. Mellom slutten av 2021 og første delen av 2022 sa 520.000 personer opp jobben. Rapporten listet opp flere årsaker til dette, men vektla særlig det faktum at mange arbeidstakere ikke lenger er villige til å stå i jobber som er fysisk eller psykisk belastende til enhver pris. Det samme gjelder stillinger hvor man ikke blir verdsatt eller er kronisk underbetalt.
Det som har vært en filosofisk debatt om meningen med livet etter at pandemien slapp taket, fortsetter til en viss grad nå når reformen av pensjonssystemet skal diskuteres. To diskurser står opp mot hverandre.
Tilhengere av den ene diskursen vil gjerne fremstå som solidariske og rasjonelle: De insisterer på at dagens system – som forutsetter at yrkesaktive finansierer pensjonen til ikke-yrkesaktive – ikke vil overleve over tid dersom det oppstår en ubalanse mellom yrkesaktive og pensjonerte i sistnevntes disfavør. “It’s the demography, stupid!” Ifølge INSEE, som tilsvarer SSB i Frankrike, var det i januar i år 1,67 yrkesaktiv pr. pensjonist. Antall yrkesaktive har gått ned de siste tiårene (2,6 mot 1 i 1990, 2,02 mot 1 i 2004). INSEE peker på at antall yrkesaktive bare stiger med 20.000 personer hvert år, samtidig som stadig flere blir eldre. Skal man redde pensjonssystemet, må alle, ifølge president Macron, jobbe lenger. Dette forklarer den viktigste endringen i den foreslåtte pensjonsreformen, altså økningen av pensjonsalderen fra 62 til 64 år. I dag ligger den gjennomsnittlige pensjonsalderen på 62,4 år, og kvinner jobber i gjennomsnitt seks måneder mer enn menn i løpet av yrkeskarrieren. Macron og resten av høyresiden ville helst heve pensjonsalderen til 65 år for å ligge på samme nivå som de fleste andre europeiske land, men møtte sterk motstand fra samtlige fagforeninger. Forslaget om å øke til 64 år møter også mye motstand, men det ser ikke presidenten ut til å ville gi seg på.
Den andre diskursen i debatten om pensjonsreformen i Frankrike fokuserer ikke på hvor lenge man skal jobbe, men heller på hvor mye brukbar levetid man skal ha etter at man har blitt pensjonist. Kritikerne av regjeringens reformplan legger vekt på at lovforslaget ikke tar hensyn til eksisterende ulikheter i yrkeslivet. For eksempel vil en fransk arbeider med en tung fysisk jobb (man bruker begrepet pénibilité for å vise til denne typen arbeid) i gjennomsnitt ha en forventet levealder som er 6,4 år mindre enn en person med høy lønn og ikke fysisk belastende arbeid. For de som føler seg fysisk nedbrutt mot slutten av yrkeskarrieren vil endringen av pensjonsalderen ikke bare bety at de må jobbe lenger, men også at de mister de to beste årene av livet de har igjen.
Sammenliknet med Frankrike har spørsmålet om pensjonsalder og pensjonsytelser i langt mindre grad blitt en del av samfunnsdebatten i Norge. Erfaringene viser at svekkelsen av pensjonsordningene antakelig har vært mer omfattende her i landet enn i Frankrike de siste tiårene. En storstilt norsk pensjonsreform ble fullført i 2011. Den innebar en radikal omlegging av folketrygden. Arbeidstakere i tunge og slitsomme yrker, som ofte ikke klarer å stå til pensjonsalder, ble særlig hardt rammet. Minstepensjon er erstattet med garantipensjon, og for hvert år som går blir pensjonene lavere for gruppene dette gjelder. Laveste pensjonsytelse vil gå ned med over 20.000 kroner i året, og i framtida kan dette medføre at en del av befolkningen vil få utbetalt en garantipensjon som ligger under EUs fattigdomsgrense. I fjor sommer leverte et offentlig nedsatt pensjonsutvalg en innstilling der de foreslo å øke pensjonsalderen, samtidig som utvalget gikk inn for å heve minstepensjonen og skjerme de uføre fra levealdersjusteringen.
Tilbake til Frankrike – en franskmann som er født på 70-tallet lever statistisk sett to år lenger enn en person som er født på 50-tallet. Disse to årene ble spist opp av pensjonsreformene i 2010 og 2014, som hevet pensjonsalderen fra 60 til 62 år. En ny forlengelse til 64 år vil bety at ytterligere to arbeidsfrie år i godt voksen alder erstattes av lønnsarbeid. Økonomen Michaël Zemmour snakker om en sosial regresjon i Alternatives Economiques: Han viser til at 1970-generasjonen de facto kommer til å leve 2,5 år mindre enn 1950-generasjonen.
Franskmennene vil trolig høste begrenset sympati fra andre land som må finne seg i å leve med en pensjonsalder på 65 år eller, som i det norske tilfellet, 67 år. Men det er den filosofiske betydningen av pensjonsalderen som står på spill. Historisk ble pensjonssystemet funnet opp for å hindre at gamle skulle sulte i hjel eller leve i fattigdom. Etter andre verdenskrig ble pensjonen i større grad en periode man gjorde seg fortjent til etter mange år med hardt fysisk arbeid. Særlig i arbeiderklassen skulle man “begynne å leve” den dagen man ble pensjonist. Glade pensjonister på tur ble etter hvert et vanlig syn på 1980- og 90-tallet. For mange ble dessverre denne perioden kortvarig, hvis de i det hele tatt fikk oppleve den.
Så hva er meningen med livet? Er det ikke også et liv etter yrkeslivet? Skal man jobbe helt til man ikke lenger er i stand til å jobbe og dermed risikere å ende opp som en fysisk nedbrutt pensjonist som knapt kan oppleve noe pga. helsebegrensninger? Eller skal man slutte å arbeide såpass tidlig at man fortsatt er frisk og kan nyte et godt og interessant liv som eldre i flere år, kanskje tiår?
Kritikerne av pensjonsreformen i Frankrike, særlig på venstresiden, poengterer at det nåværende reformforslaget ikke tar nok hensyn til profesjonelle forløp som reduserer den forventede levealderen etter at man blir pensjonist – den skaper dermed ulikheter. De krever bl.a. at det tas hensyn til dette ved at man justerer pensjonsalderen dynamisk. De foreslår også at pensjonssystemet finansieres av andre aktører enn bare arbeidstakerne.
En beskatning på 2% av formuen til Frankrikes 42 milliardærer være nok til å kompensere for det forventede underskuddet i pensjonskassen, ifølge en rapport utgitt i januar 2023 av den ikke-statlige organisasjonen Oxfam. Siden 2020 har denne formuen økt med 200 milliarder euro, dvs. med 58%. Bernard Arnault, som ble kåret til verdens rikeste mann, har en formue på 179 milliarder euro, noe som tilsvarer formuen til 20 millioner franskmenn. Motstanden mot pensjonsreformen skyldes dermed ikke bare en uvilje mot å bidra til fellesskapets gode, men også en dyp følelse om at noen slipper lettere unna enn andre.
For å snakke om pensjonsreformen i Frankrike og ulike reaksjoner til den, har Frankrike forklart denne gangen invitert Idar Helle, historiker og utreder i De Facto – Kunnskapssenter for fagorganiserte. – HØR UKAS EPISODE AV FRANKRIKE FORKLART HER:
I Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO, Geir Uvsløkk fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.
Følg med på vår Facebook-side og på vår webside: https://www.hiof.no/lusp/slik/forskning/grupper/areas/podcast-frankrike-forklart/
Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Uvsløkk, Aukrust og Orban.
