Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger.
Nye tall fra FN viser at 8 av 10 fattige i verden er direkte berørt av klimakrisen. Over én milliard mennesker lever i akutt fattigdom, av disse opplever ufattelige 887 millioner mennesker regelmessig klimasjokk som ekstrem hete, flom, tørke og luftforurensing1.
Nå samles verdens land til klimatoppmøte, COP30, i Brasil. Her hjemme har forhandlingene om neste års statsbudsjett akkurat begynt. Klimarettferdighet må være et førende prinsipp i nasjonale og internasjonale prosesser skal vi nå målet om å utrydde fattigdom.
For klimakrisen truer med å stanse all fremgang i fattigdomsreduksjon verden har sett de siste årene. Vi i Kirkens Nødhjelp ser at mange av resultatene vi har oppnådd sammen med våre partnere står i fare for å smuldre opp.
For rike land som Norge handler klimarettferdighet om to ting; vi må bidra til å kutte utslipp både hjemme og ute, slik at vi ikke forverrer klimakrisen. Samtidig må vi bistå fattige land med å håndtere og tilpasse seg den nye klimavirkeligheten.
Dessverre mangler den internasjonale klimakampen en fattigdomsbrodd. Rike land, Norge inkludert, er mest interessert i å kutte utslipp på lang sikt, og ser ut til å glemme klimabyrden fattige land bærer her og nå. Utslippskutt er avgjørende for å stanse klimakrisen og forebygge fremtidige katastrofer, men det løser ikke den akutte nøden i fattige land som i liten grad har bidratt til utslippene.
Fattige land ber om penger til klimatilpasning. Det handler om penger til å investere i dryppvanning, tørketolerante såkorn, flomsikre hus, og vannpumper og toaletter som tåler en storm. Det handler om beredskap og kapasitet hos lokale partnere og myndigheter slik at de kan respondere raskt på katastrofer og sette inn tiltak som når de fattigste og mest sårbare. Det handler om å skape et rettferdig finansielt system som gjør at fattige land har mulighet til å investere i seg selv.
1 2025 Global Multidimensional Poverty Index (MPI) | Human Development Reports
Klimakrisen rammer hardest der utslippene er lavest
Fattige er særlig utsatt for klimafarer fordi de ofte jobber i landbruk og uformell sektor, er avhengig av sårbare økosystemer for mat og vann, og allerede lever på kanten av sin tåleevne. Brutale møter med klimasjokk og –katastrofer gjør igjen veien ut av fattigdom brattere og lengre.
Sør-Asia og Afrika sør for Sahara er identifisert som særlig utsatte risikoområder. I Sør-Asia lever så mye som 99 % av alle fattige med en eller flere klimafarer. Selv om regionen har løftet rekordmange ut av fattigdom, er millioner fortsatt fanget. For disse må veien ut av fattigdom stakes opp på ny og inkludere tiltak som ser fattigdom og klimasårbarhet som to sider av samme sak.
Et av disse landene er Pakistan, som i likhet med mange andre land står i et krysspress mellom klimakrise og økonomisk urettferdighet. Pakistan er ansvarlig for mindre enn 1 % av klimagassutslippene. Samtidig er pakistanere 15 ganger mer utsatt for klimarelaterte dødsfall enn gjennomsnittet i resten av verden2.
Årets flom førte til at over 1000 mennesker mistet livet og nesten 2,9 millioner måtte evakuere2. Nå vender de hjem til ødelagte hus, oversvømte jorder og brunt vann i vannpumpene. Skoler, sykehus og matlagre er ødelagt eller skadet, og faren for malaria, infeksjoner og andre vannbårne sykdommer er stor.
Klimakrisen endrer fundamentalt måten fattigdom oppstår og vedvarer på.
Utslippskutt er nødvendig, men ikke tilstrekkelig i kampen mot fattigdom
Dersom vi fortsetter med utslipp på samme måte som vi gjør i dag vil de fattigste landene innen 15 år oppleve over én måned mer med ekstrem hete i løpet av et år. Det vil si 37 dager mer med temperaturer over 35 grader, to uker mer enn økningen man vil se i rikere land. Summen av alle staters veivalg vil bestemme hvilken fremtid vi får. Som et rikt og oljeproduserende land har Norge et stort ansvar til å bidra, både innenfor og utenfor våre landegrenser.
Men utslippskutt er bare en del av bildet. Fattige land trenger penger til tilpasning, dessverre går kun en tredjedel av all offentlig klimafinansiering til dette globalt3 (gjennomsnitt for 2021 og 2022). Norge er et av landene som setter av minst penger til tilpasning, og ga i samme periode kun 18 % til dette formålet. Mens regjeringen skryter av å overoppfylle sitt eget klimafinansieringsmål (14 milliarder innen 2026) for tredje året på rad, skriver de i forslag til neste års statsbudsjett at det vil bli krevende å nå det mye mindre ambisiøse målet om en tredobling av klimatilpasning (2,9 milliarder innen 2026).
Skal vi lykkes i kampen mot fattigdom må vi se en like stor satsning på klimatilpasning til fattige land som vi ser på internasjonale utslippskutt. I en tid preget av kraftige bistandskutt og økende global oppvarming, har dette fått en ny og presserende betydning.
Kilde: Pakistan: Monsoon Flood 2025 Final Report (23 October, 2025) – Pakistan | ReliefWeb 3 Climate Finance Shadow Report 2025: Analysing progress on climate finance under the Paris Agreement
