Overgriperne i Epstein saken får adskillig mer spalteplass enn de overlevende om dagen. Politikere, høytstående samfunnsmedlemmer og kongelige fyller TV-skjermen og avissidene.
Noen av ofrene har riktig nok fått sin tildelte tid, som gjest i Debatten og som hasteintervjuet på store kanaler. Men for hver spalteplass de korrupte lederne får, må vi aldri glemme de menneskene som er de virkelige ofrene i denne saken. Jentene som kaller seg overleverne, og også de som ikke overlevde, som Virginia Giuffre Roberts, som tok livet av seg etter å ha levert et fullt bokmanus, som sitt siste vitnesbyrd mot både Jeffrey Epstein, Ghislaine Maxwell og Andrew Mountbatten Windsor.
I boken Nobody´s Girl beskriver hun i detalj hva de tre overgriperne utsatte henne for og hun kommer med detaljerte historier fra livet rundt Epstein.
Til tross for at Virginia selv aldri fikk oppleve at den tidligere prinsen ble hentet på 66 års dagen sin, har hun levert en bok som vil stå som et av de sterkeste bevisene på hvordan hele dette forferdelige nettverket av overgrep kunne oppstå, og ikke minst om hvor systematisk overgriperne jaktet på unge sårbare, og ofte allerede misbrukte jenter.
Etter å ha lest Nobody´s Girl er det vanskelig å forestille seg at hverken de som jobbet for, eller de som til hverdag og fest, gjestet de ulike hjemmene til Epstein ikke ante at det foregikk overgrep og misbruk der.
Boken starter med tilbakeblikk, en ung jente misbrukt og mishandlet og forsømt av de som skulle passe på henne. I detalj beskriver Virginia Giuffre Roberts hvordan stefaren misbrukte henne og lånte henne bort til kameraten.
Hun beskriver hvordan moren snudde ryggen til og hvordan den unge jenta endte på en lukket anstalt der menneskeverdet hennes ble brutt stadig lenger ned. For henne var Epstein en periode den eneste veien ut av det som allerede var et helvete. Hun var et lett bytte, ferdig nedbrutt og klar til å «tas hånd om».
Det er vondt å lese denne boken vel vitende om at forfatteren selv aldri vil oppleve at de ansvarlige blir stilt for retten.
Boka Nobody’s Girl: A Memoir of Surviving Abuse and Fighting for Justice, kom ut i oktober 2025, et halvt år etter at Virgina hadde tatt livet av seg kun 41 år gammel. I selvbiografien forteller hun om sitt liv, overgrepene hun ble utsatt for, og kampen for rettferdighet mot mektige personer. Detaljert skriver hun om paret Epstein og Maxwell og om hvordan daværende Prince Andrew forgrep seg på henne da hun var 17 år. Det nå så berømte bildet av prinsen og den unge jenta er tatt med hennes eget kamera. Selv nekter den tidligere prinsen på at han husker at bildet ble tatt.
Boken er skrevet i samarbeid med forfatter Amy Wallace og som sakprosa og biografi fungerer den svært godt. Et klart og tydelig språk, passe lange kapitler og selvinnlagte avbrekk der forfatteren selv sier at nå trenger både hun og leseren en pause fra det grusomme, gjør at boken er god å lese til tross for detaljerte skildringer av overgrep mot barn og svært unge jenter.
Dette er en bok til å bli sint av, en bok som gjør det tydelig hva som skjer bak høye luksusmurer i hus uten øyne og ører, eller der det som kunne vært øyne og ører er betalt for stillhet eller selv velger å lukke dem.
Det er vondt å lese denne boken vel vitende om at forfatteren selv aldri vil oppleve at de ansvarlige blir stilt for retten i en verden som nå endelig ser hva de unge jentene ble utsatt for. Boken er et svært viktig vitne for ettertiden og kanskje et varsel for fremtiden; dette må aldri skje igjen.
Virginia orket ikke leve, men før sin død ga hun tydelig uttrykk for at hun ønsket at boken skulle publiseres uavhengig av omstendighetene.
Memoaren står igjen som både en personlig beretning om traumer og en tydelig oppfordring til rettslig og systemisk ansvarliggjøring.
Det denne grusomme saken, som vi sannsynligvis bare har sett overflaten av, handler om er i stor grad ofrene for overgrepene. Sannsynligvis vil vi aldri få vite omfanget, men vi skylder alle jentene, og kvinnene, å lese boken Nobody’s Girl – og dermed i det minste plassere skylden, og skammen der den hører hjemme.
For å virkelig forstå omfanget av hva som har skjedd må vi også kunne forstå hvordan dette kunne skje.
