DEBATTINNLEGG |
Millioner av mennesker mangler fortsatt tilgang til nok mat, samtidig som store mengder mat går tapt før den når forbrukeren. Dette paradokset illustrerer en grunnleggende utfordring i arbeidet med global matsikkerhet. Problemet handler ikke bare om å produsere mer mat. Det handler også om å sikre at maten beholder kvaliteten hele veien fra produsent til forbruker.
Når matsikkerhet diskuteres, er oppmerksomheten ofte rettet mot økt produksjon. Det er viktig. En voksende befolkning, klimaendringer og press på naturressurser gjør det nødvendig å produsere mat mer effektivt. Men produksjon er bare én del av historien. Mellom jordet og middagsbordet finnes en lang verdikjede med mange punkter hvor mat kan gå tapt.
For bønder, fiskere og matprodusenter i mange lav- og mellominntektsland er ikke den største utfordringen nødvendigvis å produsere mer. Utfordringen er ofte å få produktene fram til markedet med tilstrekkelig kvalitet. Mangelfull lagring, dårlig logistikk og svake kjølekjeder fører til betydelige tap. Når maten ikke lenger kan selges eller spises, mister vi ikke bare selve matvaren. Vi mister også vann, energi, arbeidstid, transportressurser og inntektsgrunnlag.
Derfor må robuste og bærekraftige matsystemer bygges med utgangspunkt i hele verdikjeden. Produksjon, lagring, transport, foredling og markedstilgang henger tett sammen. Svikter ett ledd, svekkes effekten av innsatsen i de øvrige.
Teknologien er i stor grad allerede tilgjengelig. Nye løsninger utvikles kontinuerlig innen matproduksjon, lagring, kjøling, digitalisering og logistikk. Mange av dem viser lovende resultater i pilotprosjekter. Likevel er det bare et fåtall som lykkes med å vokse til løsninger med bred gjennomslagskraft.
Hvorfor?
Erfaringer fra forskning, næringsliv og utviklingssamarbeid peker i samme retning. Teknologi er sjelden den største flaskehalsen. Utfordringen ligger ofte i skalering.
Løsninger må dekke et reelt behov. De må være tilpasset lokale forhold, lokal kjøpekraft og eksisterende markeder. De må skape verdi for brukerne og være økonomisk bærekraftige over tid. Samtidig må de støttes av kompetanse, opplæring og institusjoner som gjør det mulig å ta teknologien i bruk og holde den i drift.
Skalering handler heller ikke bare om tilgang til teknologi og kapital. Løsningene må være utformet på en måte som fungerer for bøndene, bedriftene og organisasjonene som skal bruke dem. Erfaring viser at gode intensjoner ikke er nok dersom prosjekter, finansieringsordninger eller rapporteringskrav blir så omfattende at lokale aktører opplever samarbeidet som mer belastende enn nyttig. Skal løsninger lykkes over tid, må de bygge på lokale behov, lokalt eierskap og reell verdiskaping.
Et eksempel er kjøleløsninger for matvarer. Teknologien er godt kjent. Likevel viser erfaringene at effekten avhenger av langt mer enn selve kjøleanlegget. Lokal drift, vedlikehold, energitilgang, finansieringsmodeller og kompetanse er ofte like viktige som den tekniske løsningen. Et kjølelager som fungerer godt i én kontekst, fungerer ikke nødvendigvis i en annen uten tilpasning.
Gjennom et prosjekt i India samarbeider SINTEF med lokale aktører om utvikling og bruk av små kjølelager nær produksjonsstedene. Målet er å utvikle energieffektive og robuste løsninger som kan redusere matsvinn og øke verdiskapingen. Erfaringen så langt er at teknologien bare er én del av løsningen. Like viktig er samarbeidet med lokale aktører og forståelsen av behovene i verdikjeden rundt teknologien.
Den samme lærdommen kommer fram i næringslivets erfaringer. Norsk Kylling har sammen med World Food Program et engasjement i Senegal. Ambisjonen har ikke vært å bidra med finansiering alene, men å dele kompetanse og erfaringer fra utviklingen av en hel verdikjede. Målet er å bidra til lokal produksjon av egg og kylling gjennom samarbeid med skoler, lokalsamfunn og myndigheter. Erfaringen understreker betydningen av lokalt eierskap og langsiktige partnerskap. Uten dette blir resultatene sjelden varige.
Flere aktører har også pekt på behovet for bedre samspill mellom offentlig og privat sektor. Norad har over tid utviklet virkemidler for å mobilisere privat kapital og støtte innovasjon. Dette er viktig, fordi mange lovende løsninger befinner seg i et spenn mellom pilotprosjekt og kommersiell drift hvor finansiering ofte er vanskelig tilgjengelig. Offentlige aktører kan spille en avgjørende rolle ved å redusere risiko og legge til rette for investeringer som ellers ikke ville blitt gjennomført.
Nettopp derfor er offentlig og filantropisk kapital fortsatt viktig. Rollen bør ikke være å erstatte markedet, men å ta risiko der private investorer ennå ikke finner det attraktivt å gå inn. Særlig innen landbruk og matsystemer kan slik finansiering bidra til å bygge markeder som på sikt blir levedyktige også uten offentlig støtte. Målet må være å legge grunnlaget for bærekraftige virksomheter og robuste verdikjeder, ikke å opprettholde avhengighet av prosjektmidler over tid.
Samtidig må vi erkjenne at utvikling ikke handler om teknologi og kapital alene. Spørsmål knyttet til maktforhold, jordrettigheter, arbeidsforhold og lokal verdiskaping må også være en del av diskusjonen. Teknologi er ikke nøytral. Derfor må partnerskap bygge på gjensidig respekt, åpenhet og lokal medvirkning.
Kanskje er det nettopp her den viktigste lærdommen ligger. Vi bør snakke mindre om teknologioverføring og mer om teknologisamarbeid. Innovasjon skjer ikke bare i nord. Mange afrikanske land ligger allerede langt framme på områder som digitale tjenester, betalingsløsninger og nye forretningsmodeller. Skal vi lykkes med å bygge robuste matsystemer, må kunnskapsutvekslingen gå begge veier. Organisasjoner som Norwegian-African Business Association (NABA) viser verdien av slike gjensidige partnerskap gjennom å koble norske og afrikanske aktører på tvers av næringsliv, forskning og utviklingsarbeid. Gjennom brede nettverk og møteplasser bidrar de til å bygge tillit, identifisere samarbeidsmuligheter og koble sammen kompetanse, kapital og lokale behov. Slik kan samarbeid bli en arena for felles læring og innovasjon, ikke bare overføring av løsninger fra én part til en annen.
Når regjeringen nå utvikler ny utviklingspolitikk gjennom Vendepunkt-prosessen, bør erfaringene fra matsystemer få en tydelig plass. Dersom målet er varig matsikkerhet, holder det ikke å støtte enkeltteknologier eller tidsavgrensede prosjekter. Vi må investere i kompetanse, markeder, institusjoner og partnerskap som gjør at løsningene kan vokse og overleve etter at prosjektperioden er over.
Norge har sterke fagmiljøer, et innovativt næringsliv og lang erfaring med samarbeid på tvers av sektorer. Dette gir et godt utgangspunkt for å bidra til utvikling av robuste og bærekraftige matsystemer globalt. Men den viktigste ressursen vi kan bringe inn, er kanskje ikke teknologien i seg selv. Det er evnen til å kombinere kunnskap, teknologi og partnerskap på en måte som bygger lokal kapasitet og legger grunnlag for varig verdiskaping.
Da handler matsikkerhet ikke bare om å produsere mer mat. Det handler om å sikre at maten faktisk når fram til dem som trenger den.
