NRK har de siste dagene rapportert om «overfiske» utenfor vestkysten av Afrika.
Dette er en start, men norske medier belyser i alt for liten grad hvordan havets ressurser overutnyttes på det groveste og hvor fisken vi spiser, eller hvor foret til den fisken vi spiser, egentlig kommer fra.
Resultatet av Ocean grabbing er katastrofalt og fører til at millioner av mennesker blir skjøvet ut i fattigdom.
Europas politikere velger i dag å fokusere på å stanse den såkalte «strømmen» av migranter, og det settes av millioner av euro til innvandringsregulering mens ingen spør seg selv om hvorfor mennesker forsøker å ta seg nordover.
10.000 mennesker druknet på vei mot Europas fastland og de spanske Kanariøyene i fjor. De fleste setter ut i fiskebåter fra Senegal og Gambia.
OCEAN GRABBING
Ulovlig, urapportert og uregistrert fiske (IUU) er et enormt problem utenfor vestkysten av Afrika. Siden styresmaktene i de nærliggende landene ikke har klart å regulere fiskerinæringen i området, er dette farvannet en absolutt versting når det gjelder IUU.
Selv om havområdene utenfor land som Senegal, Mauritania, Guinea og Gambia har et av de mest produktive marine økosystemene i verden, verner de i liten grad om eget fiske. Kvoter blir solgt til rikere land og flåter fra EU og Kina bunntråler utenfor landene som lider under økende fattigdom.
Såkalt Ocean grabbing refererer til prosessen der stater, selskaper eller private aktører tar kontroll over havressurser på en måte som undergraver rettighetene og levebrødet til lokalsamfunn, ofte gjennom privatisering, industrielt fiske eller restriktive reguleringer. Kvotene samles på stadig færre og mer mektige hender og blir solgt til stadig større fiskegiganter.
Oligarkenes fiskeindustri holder de små aktørene borte fra fiskeplassene, og resultatet av at EU og Kina får drive overfiske utenfor Vest-Afrika, er at lokalbefolkningene sulter.
I rapporten The Global Ocean Grab av Transnational Institute og Afrika Kontakt fra 2014 kan man lese om hvordan mektige aktører, som regjeringer, selskaper eller private investorer tar kontroll over marine ressurser på en måte som fordriver eller svekker lokale fiskersamfunn.
Dette kan skje gjennom lovgivning, privatisering av havområder eller storskala kommersielle aktiviteter som industrielt fiske, olje- og gassutvinning, turisme og oppdrett.
Resultatet av Ocean grabbing er katastrofalt og fører til at millioner av mennesker blir skjøvet ut i fattigdom.
Konsekvensene av Ocean grabbing er blant annet tap av levebrød fordi småskalafiskere og kystsamfunn mister tilgang til tradisjonelle fiskeområder, noe som fører til arbeidsløshet og økonomisk usikkerhet. Industrialisering av havet fører til overfiske, ødeleggelse av marine økosystemer og forurensning fra oljeutvinning. Matusikkerhet er en stor utfordring da mange kystsamfunn er avhengige av fisk som sin viktigste naeringskilde. Når de mister tilgang til fiskeressursene, ødelegges matsikkerheten. Også maktforskyvning og ulikhet blir et problem når store selskaper og politiske eliter får kontroll over marine ressurser, mens små samfunn mister sine rettigheter og innflytelse.
Rapporten slår fast at Ocean grabbing er en global utfordring som krever strengere regulering, styrking av lokale rettigheter og bærekraftig forvaltning av havressursene, men det er lite som gjøres fra myndighetenes side og lite kunnskap om dette i offentligheten.
Det understrekes også at media i liten grad belyser hvordan havets ressurser overutnyttes på det groveste og hvor fisken vi spiser egentlig kommer fra.
Ocean grabbing fører til at flere mennesker blir drevet på flukt. En av grunnene til at den farlige ruten til Kanariøyene fra Senegal eller andre land i området har oppstått, er at EU og Kina tråler det rike farvannet utenfor Nordvest-Afrikas kyst og tar levebrødet fra lokalsamfunnene.
Dette skaper fattigdom som også forplanter seg langt innover på kontinentet. Aktiviteten på denne fluktruten til Kanariøyene har økt kraftig de siste årene, og den er den dødeligste av alle fluktrutene til sjøs.
Europas politikere velger i dag å fokusere på å stanse den såkalte «strømmen» av migranter, og det settes av millioner av euro til innvandringsregulering mens ingen spør seg selv om hvorfor mennesker forsøker å ta seg nordover.
I min siste bok «Fisker eller liksvøper – havet en blindsone for slaveri, forbrytelser og flyktningers død», har jeg fulgt fiskere i over ti år. De forteller om de menneskelige og grusomme konsekvensene av Ocean grabbing.
I boken får dere møte menneskene som flykter som et direkte resultat av dette.
FRUKTPLUKKEREN SOM VAR FISKER
Fiskeren Assane fra Senegal er den som først fortalte meg at denne formen for tjuvfiske blir kalt for Ocean grabbing, og det er han som gjør meg oppmerksom på rapporten The Global Ocean Grab.
Assane kommer fra fire generasjoner med fiskere. Selv har han brukt fiskebåten sin til å seile den farlige fluktruten til Kanari- øyene, for så å ta seg videre til fastlands-Spania hvor han har fått jobb på en sitrusfarm. «Familien min har alltid fisket. Havet utenfor Senegal har vært et av de mest fiskerike i verden. Fiske har en egen plass i hjertet for oss som kommer fra denne kysten. Det trengs en helomvending i regulering av fiske i dette området, hvis ikke kommer lokalbefolkningen til å sulte mens Vesten og Kina stjeler all maten.»
Assane og jeg blir kjent på landsbygda et par timer vest for Alicante. «Jeg føler meg som en fortapt landkrabbe», forteller han meg.
«I stedet for å være hjemme i Senegal sammen med familien min og fiske, plukker jeg frukt i EU. Og det er fordi EU stjeler fisken utenfor hjemlandet mitt, samtidig som de gjør alt de kan for å holde slike som meg ute.» Assane har lyst til å organisere flere av sine migrantkollegaer i området og skape bevissthet rundt hva som foregår på havet like utenfor Senegal. Men han er klar over at å rette oppmerksomheten mot fiskeindustrien kan medføre at han selv blir satt i søkelyset, og at han mister jobben på gården og kanskje blir deportert, i verste fall drept.
Han slites mellom å stå opp for sine etterkommere i Senegal og ikke minst havet, og følelsen av ansvar overfor familien der hjemme som er avhengig av pengene han overfører. «Men du kan skrive, du må skrive ned dette», sier han hver gang han forteller om både Ocean grabbing og den farlige reisen over havet. Assane overlevde, men på Kanariøyene, like ved nordmenns yndlingshoteller i vakre Poerto Mogan, ligger massegraver med unge mennesker ingen vet hvem er. Et stykke unna ligger hauger av båter brukt av desperate mennesker.
