DEBATTINNLEGG | Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger.
Det har kommet frem at Djordje Wilms, 18-åringen som drepte Tamima Nibras Juhar, kjempet for hvit makt og planla å drepe så mange muslimer som mulig i en Hønefoss-moské.
Han var inspirert av både Breivik og Brenton Tarrant, terroristen bak moskéangrepet i Christchurch i 2019 som drepte 51 mennesker og direktesendte massakren. De samme to inspirasjonskildene brukte Manshaus i sitt moskéangrep i Bærum.
Tre muslimer ble også drept nylig da to væpnede gjerningsmenn åpnet ild mot Islamic Center of San Diego, før de tok sitt eget liv. Gjerningspersonene direktesendte angrepet, og delte et 75-sider langt islamofobisk manifest. På våpnene var det funnet referanser til tidligere masseskytinger.
I manifestet deres er Breivik og Manshaus nevnt med navn som inspirasjonskilder. De uttrykte også beundring for Tarrant.
Dette viser hvordan islamofobisk vold i økende grad fungerer transnasjonalt, hvor ideologier, symboler og fiendebilder sirkulerer globalt gjennom digitale nettverk.
Det blir dermed klart at slike angrep ikke er isolerte hendelser. Dette peker mot et bredere mønster hvor moskeer og muslimer gjentatte ganger gjøres til mål for ideologisk motivert vold. Islamofobi, muslimhat og hvitmaktideologi går igjen som sentrale drivkrefter bak slike angrep.
Spørsmålet er hva som kan gjøres når moskéangrep fortsetter å bli direktesendt, islamofobiske manifester spres og det eksisterer transnasjonale nettverk som motiverer aktiviteten.
De fleste som uttrykker sterke holdninger blir aldri voldelige, og voldshandlinger kan ikke reduseres til retorikk alene. Likevel er det slik at vold sjelden oppstår i et språklig vakuum. Måten grupper omtales på over tid har betydning.
Årsrapporten fra Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI) fra 2025 understreker at hatytringer ikke forblir ord; de kan bidra til vold mot både personer og institusjoner.
I moderne vestlige samfunn uttrykkes dehumanisering sjelden gjennom klassisk biologisk rasisme. Den kommer oftere til uttrykk gjennom språk om kulturell inkompatibilitet, sikkerhetstrusler, demografisk frykt eller forestillinger om at bestemte grupper representerer en belastning for samfunnet. Muslimer fremstilles ikke nødvendigvis som mindreverdige mennesker, men som et problem som må håndteres.
Forskning har vist at «negative, generaliserende (og usanne) ytringer om innvandrere og islam kan utvilsomt bidra til å legitimere rasistisk motivert vold».
Det handler altså ikke bare om enkeltuttalelser, men om hvilke måter å snakke om verden på som gradvis blir normale, legitime og sosialt akseptable. Språklige strukturer bærer sosial mening. Det vil si at språk ikke bare beskriver virkeligheten, men også bidrar til å forme samfunnets forståelse av grupper, konflikter og tilhørighet.
Når bestemte grupper over tid hovedsakelig omtales gjennom ord som «trussel», «invasjon», «radikalisering», «demografisk press» eller «parallellsamfunn», formes også grensene for hvordan disse gruppene forestilles i offentligheten.
Derfor bør moskéangrep ikke bare føre til spørsmål om sikkerhet og terrorbekjempelse. De bør også føre til refleksjon over hvordan minoriteter omtales i offentligheten, og hvilke forestillinger som gradvis normaliseres gjennom språk.
Vold begynner ikke med våpen alene. Den begynner ofte lenge før, i måten mennesker lærer å se hverandre på.
