Den 18. mars velger russerne ny president. Vel, ny og ny. Vladimir Putin bekreftet før jul at han tar gjenvalg.
Om han vinner i mars – noe vi egentlig kan slå fast allerede – ligger han an til å bli den som lengst har sittet med makta i Kreml siden Josef Stalin (Putin ble første gang president i år 2000, før han ble statsminister i 2008 og deretter president igjen i 2012).
Noen velger likevel å utfordre. Siden han tok initiativ til de massive gateprotestene mot myndighetene etter parlamentsvalgfusket i 2011, har den 41 år gamle juristen Aleksej Navalnyj etablert seg som en stadig mer markant korrupsjonsjeger, regimekritiker og opposisjonspolitiker med sterk teft for sosiale medier.
- Organisasjonen Anti-Corruption Foundation har i en årrekke avslørt korrupsjon på myndighetsnivå (for eksempel gjennom Rospil-prosjektet, som tar for seg offentlige anbudsrunder)
- Gjennom samme organisasjon publiserte Navalnyj i fjor tunge korrupsjonsanklager mot statsminister Dmitrij Medvedev – de påfølgende gateprotestene ble de største i Russland på årevis
- I 2013 fikk han rundt 27 prosent oppslutning i borgermestervalget i Moskva, der den Putin-vennlige kandidaten Sergej Sobjanin såvidt havnet over 51 prosent
- YouTube-kanalen hans har i skrivende stund over 1,6 millioner følgere, mens flere av filmene som avslører korrupsjon (for eksempel denne, som viser hvordan et luksushotell i Hellas og en rekke andre verdier besittes av den russiske riksadvokatens sønn) har flere millioner visninger
- Og da Putin fylte 65 år i oktober, mobiliserte Navalnyj til demonstrasjoner i 26 russiske byer
Resultatet har vært at 41-åringen flere ganger er blitt arrestert eller dynket med grønn maling av Kreml-vennlige aktivister, som for eksempel under åpningen av et lokallag for partiet han leder – Partija Progressa – i den sibirske byen Barnaul i mars:
I mellomjula bestemte valgmyndighetene at Navalnyj ikke får stille som presidentkandidat, fordi han sammen med min sin bror ble dømt for hvitvasking i 2014 – dommen er imidlertid svært omstridt. Putins motstandere regner anklagene som politisk konstruert.
Da russisk høyesterett like før nyttår opprettholdt forbudet mot at han kan stille til valg, svarte Navalnyj med å varsle store demonstrasjoner i slutten av januar. Det uttalte målet er å tvinge Kreml til å akseptere presidentkandidaturet – og hvis ikke, få folk til å boikotte valget.
Men hvor står egentlig Navalnyj politisk? Hvilke krefter representerer han? Og hvor sannsynlig er det han faktisk får utfordre Putin om bare to måneder?
Deltok i omstridt nasjonalistmarsj
Ikke veldig sannsynlig, ifølge professor Pål Kolstø ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo. Sammen med seniorforsker Helge Blakkisrud ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), redigerte han i fjor boken «The New Russian Nationalism», der Navalnyj blir omtalt som «liberal etnonasjonalist» – altså en som er opptatt av etniske russeres rettigheter, men som likevel står for liberale verdier.
– Han er nok en nasjonalist med liberale tendenser, eller kanskje en liberaldemokrat med nasjonalistiske tendenser. Men han har helt klart gjort merkelige ting, som å delta i den russiske nasjonalistmarsjen som arrangeres i november hvert år. Her har han gått side om side med folk fra fascistiske bevegelser. Dette har han siden forklart med at nasjonaldemokratene, som var en sterk bevegelse i Russland for noen år siden, også deltok i marsjen, noe som gjorde det mulig for dannede mennesker å være med, sier Kolstø.
Han mener dette tilsvarer måten både nasjonalister, anarkister og demokrater demonstrerte sammen i gatene mot valgfusk i 2011 og 2012. Målet var å legge vekk interne uenigheter og heller fokusere på en felles motstand mot Putin.
Tidlig i karrieren ble Navalnyj kastet ut fra det sosialliberale partiet Jabloko på grunn av sine nasjonalistiske tendenser. Han dannet da Narod-bevegelsen, som hadde som mål «å redde den russiske sivilisasjon».
Søker støtte fra de urbane og liberale
– Han mente dette var nasjonalisme med et menneskelig ansikt, og et forsøk på å kombinere nasjonalistiske og demokratiske idéer. Da han fikk lov til å stille som kandidat ved borgermestervalget i Moskva i 2013, brukte han helt klart immigrasjonsspørsmål for å mobilisere velgere. Mange har fokusert på hans bruk av fremmedfrykt i denne valgkampen, men vi fant at mange var mye verre – deriblant Putins egen mann, Sergej Sobjanin, sier Kolstø.
– Det Navalnyj snakket en hel del om, var at migrantene ikke måtte bli en fremmedkulturell underklasse, men at de måtte integreres gjennom skolegang og språkopplæring. Det lignet litt på Fremskrittspartiets standpunkt her hjemme, som enkelte høyreradikale avviser. Det radikale standpunktet er jo at innvandrerne må reise, men Navalnyj sier ikke det, fortsetter han.
Helge Blakkisrud ved NUPI mener Navalnyj har tonet ned det nasjonalistiske elementet i politikken kraftig de siste årene.
– Det er kampen mot korrupsjon, vanstyre og Kreml som er blitt det sentrale. Som borgermesterkandidat hadde han en viss troverdighet hos nasjonalistene, men i dag er det ikke først og fremst der han kan plasseres politisk: De fleste nasjonalistledere i Russland tar nå avstand fra Navalnyj. Samtidig har mange av fanesakene og retorikken til nasjonalistene blitt overtatt av Kreml, slik at de er blitt marginalisert som politisk kraft. Det er derfor ikke der Navalnyj søker støtte, men blant den liberale, urbane intelligentsiaen og de deler av eliten som er desillusjonert med dagens regime, sier Blakkisrud.
– Mangler politisk program, men vil bli kvitt regimet
Forskeren tror det først og fremst er unge mennesker som i dag ytrer støtte til Navalnyj og hans prosjekt, som i hovedsak er «å bli kvitt dagens regime», mener Blakkisrud.
– Det er første trinn. Så er det jo å modernisere Russland og ta det i en annen retning enn oligarkstyret og kleptokratiet som han mener preger landet i dag. Strengt tatt har han ikke et bredt utviklet politisk program, det er først og fremst regimekritikken han profilerer seg på. Av Kreml oppfattes han imidlertid som en større trussel enn hva tradisjonelle opposisjonspolitikere gjør. For eksempel blir Ksenija Sobtsjak regnet som en mer kontrollerbar størrelse. Hun appellerer til noen av de samme gruppene som Navalnyj, og får dermed rollen som en slags lynavleder for frustrerte velgere, sier seniorforskeren.
(BILDE HER)
Ksenija Sobtsjak er den tidligere Big Brother-programlederen og Playboy-modellen som har fått lov til å stille som den sittende presidentens motkandidat i mars. Hun er datter av avdøde Anatolij Sobtsjak, som på 90-tallet var borgermester i St. Petersburg og Putins politiske mentor.
– Navalnyj vet at han ikke kan vinne presidentvalget i mars. Men han er mindre forutsigbar enn øvrige opposisjonspolitikere, og derfor en større utfordring for Kreml. Hvis du slipper kommunistene, Zjirinovskij eller Jabloko til i valg, så får de sine tre til ti, kanskje i beste fall 15 prosent oppslutning. De kjenner sin plass og spiller etter Kremls regler. Slik jeg ser det, ønsker Kreml en valgkamp som er interessant nok til at folk stemmer, men ikke så spennende at det blir usikkert hvem som vinner. Valgdeltakelsen må være høy nok til at det hele blir en demonstrasjon på folks oppslutning om Putins regime. Derfor nøyer de seg med Sobtsjak, for å skape litt liv i valgkampen, tror Blakkisrud.
«Kreml forsøker å stille krav, men han følger egne regler»
Sjansen for at Navalnyj får stille som kandidat i presidentvalget blir av både Blakkisrud og Kolstø omtalt som «svært liten akkurat nå». Opposisjonspolitikeren har vist til en kjennelse fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, der den russiske hvitvaskings-dommen mot ham er blitt kalt «vilkårlig og urettferdig». Men så lenge Navalnyj fortsatt har en betinget dom på seg i Russland, vil han ikke kunne stille som kandidat.
Heller ikke seniorrådgiver Inna Sangadzhieva i Den Norske Helsingforskomité tror Navalnyj får stille, men understreker at Navalnyj vil ha en viktig rolle i russisk politikk fremover.
– Han får ikke stille, men utfordrer myndighetene og forbereder seg på en politisk endring, som ikke vil skje 18. mars, men antakelig senere. Navalnyj bruker valgperioden bevisst. Det er i en slik periode at regimet står ustødig. Det mangler legitimitet, valgdeltakelsen er lav og myndighetene er ikke reelt interessert i at folk bryr seg om politikk, sier Sangadzhieva.
– På en måte er det Navalnyj som setter agenda og legger premisser. Det er interessant, fordi det ikke har skjedd tidligere. Myndighetene har arrestert ham, nektet ham innreise til Russland etter utenlandsbesøk og hindret ham i å stille til valg, men likevel trosser han dem. Kreml forsøker å stille krav, men han følger egne regler. Det interessante er ikke hva som skjer 18. mars, men det som skjer i perioden rundt, med demonstrasjoner og protester. Jeg tror han klarer å aktivisere regionene og så et frø som andre kan bygge videre på, fortsetter hun.
– Bygger en politisk kultur som nesten har vært fraværende
Sangadzhieva er selv russisk statsborger og vokste opp i den nordkaukasiske republikken Kalmykia, som ligger i landets sørvestre hjørne. Nettopp på grunn av denne bakgrunnen var hun lenge skeptisk til Navalnyjs russiske nasjonalisme, forteller hun.
– Jeg ønsket ikke en politiker som så på meg som en annenrangs borger. Han har jo deltatt i demonstrasjoner der «Russland for russere» og «Stopp å mate Kaukasus» har vært paroler. Men mitt inntrykk er at han har justert seg og fremstår som mer forsiktig og løsningsorientert nå enn tidligere. Om han var en politiker i Vesten, ville han nok vært konservativ. Han ønsker for eksempel at migranter skal få rettigheter. Og han ønsker en rettsstat, sier Sangadzhieva.
Hun mener at den politiske makten i Russland i mange hundre år har vært personalisert, men at Navalnyj representerer noe annet: Gjennom utstrakt reisevirksomhet i hele landet og etableringen av over 100 lokallag for partiet sitt har han skapt en forståelse for at folk selv kan påvirke politiske prosesser, tror hun.
– Han bygger en politisk kultur og et politisk engasjement, noe som nesten har vært helt fraværende i Russland. Slik blir han en figur som åpner for løsninger. Han vil ikke nødvendigvis løse alt selv, men han stiller spørsmål og utfordrer. Det gir folk motivasjon, noe vi har sett i 2017, da antallet protester i gatene har økt betydelig, sier seniorrådgiveren.
EU-kritikk mot Putin etter valgnekt
Selv om Aleksej Navalnyj i fjor høst hadde en svak oppslutning på mellom én og tre prosent i de fleste meningsmålingene, har han uttalt at det er mulig å slå Putin om han bare får drive valgkamp fritt og uhindret.
Etter at myndighetene nektet ham å stille, skrev han på bloggen sin at «å stemme nå, bare betyr å fikse Putins problemer ved å hjelpe ham å kamuflere dette som noe som ligner på et valg». I en video beskyldte han Putin for å være redd, slik han tidligere har beskyldt presidenten for bare å ville stille mot håndplukkede motstandere.
EU har på sin side uttalt at forbudet mot Navalnyjs kandidatur «sår seriøs tvil om den politiske pluralismen i Russland og utsikten for et demokratisk valg».
– Jeg tror Navalnyjs visjon er å gjøre politikken og makta mer horisontal enn vertikal. Han ønsker et fritt Russland, der borgerne bestemmer selv og fritt velger sine politikere. Han vil bryte med korrupsjonen, oligarkiet og det gamle politiske systemet, sier Inna Sangadzhieva i Den Norske Helsingforskomité.
Dette er en artikkel hentet fra Filter Nyheter, som satser på journalistikk som går i dybden. Les mer om oss her!
