Reddet fra sulten: Over hele India har frivillige aktivister startet felleskjøkken for å fø hundretusenvis av fattige

En ung jente i slummen i Mumbai får mat. Foto: Privat
Annonse

(DELHI) Det er en varm sommerdag i Pul Mithai, et nabolag i Gamle Delhi. Subodh Bind har måttet ta en dags pause på grunn av ryggsmerter – den siste tiden har han hatt mye vondt.

Bind har nemlig brukt de siste to månedene på å lage mat til mer enn 2000 mennesker, han har løftet tunge gryter som han bruker til å koke 30 kilo med ris – seks timer om dagen.

— Jeg står opp klokken seks og går på jobb. Guttene i nabolaget hjelper meg, risen må bløtlegges allerede klokken halv fem, deretter linsene, så grønnsakene, alt hva jeg kan finne, sier han.

Bind lager mat til mennesker som bor opptil seks kilometer unna.

— Det er barn her som ikke får melk, hele familier hadde ikke spist på flere dager da nedstengningen var et faktum, forteller han.

Frivillige felleskjøkken som det Bind driver, har dukket opp over hele India siden Indias BJP-ledede regjering med statsminister Narendra Modi i spissen, overraskende beordret nedstengning etter at koronapandemien offisielt nådde India den 24. mars i år. Store deler av den indiske arbeidsstyrken, inkludert de fleste av innbyggerne i Pul Mithai, er dagarbeidere og såkalte «migrantarbeidere», noen som betyr at de er folkeregistrert i en annen region enn den de jobber i.

Det er helt gratis: Ved å registrere deg med Vipps får du våre nyhetsbrev rett i innboksen 1-2 ganger per uke. Dette er en enkel støtte fra deg, og vi får flere faste lesere. Registrer deg med Vipps, helt gratis. Tusen takk!
Registrer deg med med Vipps Logg inn uten passord med Vipps!

Vanligvis får slike arbeidere betalt på slutten av hver arbeidsdag. For disse migrantarbeiderne har nedstengningen skapt en dobbel krise, siden de ikke fikk lov til dra tilbake til sine egne landsbyer, hvor familiene deres bor. Staten blokkerte alle delstatsgrensene og offentlig transport opphørte.

Subodh Bind og en medarbeider laster ris. Foto: Subodh Bind.

Ingenting ble imidlertid gjort for å skaffe mat til migrant- og dagarbeidere som ble sittende fast i storbyene. Siden mars har 134 migranter dødd i forsøket på å gå hjem, og tusenvis har manglet mat.

Store kornlagre like i nærheten

Nabolaget hvor Bind bor, er en «basti» – en uformell bosetting, hvor rader av hus laget av presenninger og midlertidig materiale står tett i tett.

Her, like i nærheten av noen av de største kornlagrene, kryddermarkedene og tørrfruktutsalgene i India, ja i hele Sør-Asia, bor det portnere, bygningsarbeidere og transportarbeidere. Bosettingen ligger ved et trafikkert veikryss, så folk kan komme og gå som de ønsker.

— Mange mennesker reiser forbi her hver dag, det er ikke et spesielt trygt sted.»  Det sier Poonam S, er kvinne som i likhet med så mange andre har vært arbeidsløs i to måneder. Poonam er i midten av 30-årene og mor til fire barn som hun ikke har klart å skaffe mat til.

— Vi får mat fra Subodh sitt kjøkken. Regjeringen gjør ingenting, de lover en masse, men foretar seg ingenting.

— Se rundt deg, det er søppel og sykdom overalt allerede – hva kan vi gjøre med viruset gjøre i en slik situasjon?

Dagarbeidere uten inntekt sulter

Per i dag har India mer enn én million COVID-19 smittede, men eksperter sier at tallene antakelig er langt høyere. Siden nedstengningen begynte har butikkene stengt, mens anleggsvirksomhet og jordbruk har opphørt, og en stor gruppe mennesker tar ikke lenger del i noen som helst form for økonomisk aktivitet. Det har ført til at sulten har spredd seg på hele det indiske subkontinentet.

Med unntak av noen få delstater, som Kerala, hvor innbyggerne har blitt beskyttet og gitt mat av lokale styresmakter, har staten gjort lite eller ingenting for å hjelpe – frivillig innsats har reddet mennesker fra sulten. Felleskjøkkenene de drives av enkeltmennesker, grupper, restauranter og frivillige organisasjoner, alt på frivillig basis og med penger fra private givere. De lager ris, linser, grønnsaker, egg og til og med spesielle retter til Ramadan. Til sammen før disse kjøkkenene opptil 1 million mennesker hver dag.

De kommer også i flere former. I Haryana har organisasjonen Khalsa Aid – en organisasjon som gir matvarehjelp i ulike typer kriser – satt opp kjøkken langs motorveien. Selv når det offentlige tilbyr en form for hjelp, finnes det ingen transport som mennesker kan komme frem og tilbake.

I Mumbai har en gruppe tenåringsjenter engasjert seg i en organisasjon som heter Krati, og de deler ut mat til sexarbeidere. I Kashmir, i den indisk-okkuperte delen – er det også sivile aktivister og veldedige organisasjoner som sørger for at mennesker har tilgang på mat.

Ris på lageret til Bhavreen Kandhari i New Delhi. Foto: Bhavreen Kandhari.

Muslimer hardest rammet

— Har du sett maten som regjeringen tilbyr? spør Bhavreen Kandhari.

Hun har laget en avtale med ulike restauranter for å kunne gi mat til mennesker som har behov for det.

— Den er smaksløs, nesten dårlig – to ganger har jeg bedt om å få den, det var larver i risen, forteller hun.

— Dette handler ikke bare om å overleve, men også om verdighet, legger hun til. — Staten tilbyr ikke det.

Kandhari begynte med å levere mat til de som sitter fast i nordøstlige deler av Delhi, ofrene for opptøyene som fant sted i byen i februar, da indiske muslimer ble hetset.

— Ofrene for disse opptøyene, som måtte flytte fra hjemmene sine, ble sittende fast da nedstengningen begynte, sier hun, og forklarer at hun ofte fant seks til syv mennesker som bodde sammen på et rom, uten mat, mennesker som knapt hadde kommet over tvangsflyttingen og tapene som opptøyene medførte, da viruset også begynte å forfølge dem.

— De hadde allerede vært gjennom mye, hvorfor måtte dette også skje? sier hun spørrende.

Da Kandhari begynte å dele ut mat, innså hun snart at hun ikke ville klarte å dekke de økende behovene, hver dag.

— Jeg innså at vi måtte være flere om oppgaven, og at vi måtte bruke ressursene våre på en gjennomtenkt måte. Jeg innså også at jeg måtte komme i kontakt med mennesker som hadde penger.

Kandhari brukte en uke på å kontakte restauranter og hoteller og ba dem om å åpne kjøkkenene sine, og organiserte et leveransesystem som  kunne dekke hele delstaten.

— Det var en god plan. De som jobbet på disse kjøkkenene var allerede kokker, de var vant til storproduksjon. Men jeg måtte også skaffe penger og lage en oversikt over hvor man trengte mat. Uken etter leverte vi mat til minst 20 000 mennesker om dagen, forteller hun.

Frivillige serverer mat på et kjøkken i Wadala, Mumbai. Foto: Privat.

Økte forskjeller mellom rike og fattige

De siste to månedene har Kandhari og hennes allierte levert rajma chawal (røde bønner og ris), kadhi chawal (en curry med yoghurt og melboller og ris), og av og til også litt søtsaker og melk. Hun har også begynt å di ut matpakker til mennesker langs motorveien.

— Sånn at mennesker som har bestemt seg for å gå hjem, har noe å spise, forklarer hun.

Siden hun begynte med dette arbeidet, sier Kandhari at forskjellene mellom rike og fattige er blitt mer og mer synlige. «Siden vi bruker ghee (klarnet smør) til å lage mat, har barna som bor i bastiene begynt å kalle maten for makkhank a khana, eller smør-mat, forteller hun.

— Det er et godt bilde på hvordan essensen er sugd ut av menneskers liv. Det er hjerteskjærende, legger hun til.

Kandhari har også noen glade historier å forteller. For tre dager siden pakket en av naboene hennes 500 kilo med jaggery (uraffinert, ikke-sentrifugert sukker) inn i små pakker, og sendte dem med matpakkene som hun distribuerte – et tegn på solidaritet. Hun forteller også om kokker som har jobbet overtid uten å ville ta betalt for det.

— Men vi må se sannheten i øynene. Dette er ingen løsning. Ingen burde være tvunget til å gå hundrevis av mil for å komme hjem for å finne mat. Dette skjer fordi staten svikter, og fordi vi svikter, hver eneste dag, understreker hun.

Som Kandhari sier, selv om mange enkeltpersoner har støttet opp om initiativer som hennes, er forskjellene vanskelige å bøte på. India har en befolkning på én milliard mennesker, de fleste av dem er fattige, og matdistribusjonen når ikke ut til alle.

I Mumbai er utfordringene enda større, byen er enda mer tettbefolket og har også flere smittede – 20.000 per i dag. Det største problemet er imidlertid at det bor 21 millioner mennesker i Mumbai, de fleste av dem i slummer og andre steder der sosial distanse rett og slett ikke er mulig.

Dal tadka (linsecurry) tilberedt på et frivillig kjøkken i Mumbai. Foto: Privat

Statlige hjelpeprogrammer krever identifikasjon – og interenett

— 60 prosent av Mumbai er slum, og 85 prosent av dem som bor in slummen er dagarbeidere, sier Lara Jesani, advokat og initiativtaker til et frivillig kjøkken i Mumbai.

— Da nedstengningen begynte den 16. mars, ga vi mat til 2.000 mennesker. Det tallet økte raskt, forteller hun.

Sammen med Bilal Khan, en annen aktivist, og med hjelp fra ulike organisasjoner, driver Jesani kjøkken i mange ulike nabolag i Mumbai.

— Vi bestemte oss for å åpne frivillige kjøkken i ulike nabolag slik at innbyggerne selv kunne bistå med matlagingen mens vi stod for ingrediensene, transporten og brenselet. Vi begynte på steder hvor vi visste at vi ville få tak i frivillige som ville være i stand til å nå inn i de trangeste smugene, og nå alle husholdningene, forklarer hun.

— Vi tilbereder ulike typer mat i disse kjøkkenene. Vi bruker ferske råvarer og tilbereder dem på en måte som sikrer mottakerne et varmt og næringsrikt måltid. Vi tar også hensyn til hva folk vil ha, slik at resultatet ikke er de typiske, smaksløse nødrasjonene man vanligvis tenker på som krisemat, legger hun til.

Mange av dem som jobber i kjøkkenene er kokker som har mistet jobben, assistenter i udupi-restauranter, en typisk sør-indisk mattradisjon som er veldig populær i Mumbai.

— Også kvinner jobber for oss, kvinner som er vant til å organisere festivaler og da lager mat til tusenvis av mennesker. Alt går med andre ord på skinner, sier Jesani.

Selv om regjeringen har tilbudt mat og subsidierte matvarer, har mange fattige i Mumbai og andre byer hatt problemer med å få tak på dem. Butikkene er stengt eller har gått tom, og mye av risen som regjeringen har kjøpt, er enda ikke transportert til butikkene.

— Mange mennesker har heller ikke rasjoneringskort, sier Jesani. — Vi må huske på at utrolig mange mennesker i India ikke har identitetspapirer – det gjelder spesielt migranter. Regjeringen ser ut til å glemme akkurat det, men jeg får også inntrykk av at de med vilje lager ordninger som krever unødvendig mye papirarbeid.

Et annet problem er at mange hjelpeprogrammer på stat- og delstatsnivå er basert på nettsøknader, en fullstendig feilslått middel, siden mange mennesker hverken har smarttelefoner eller tilgang til internett – det er umulig for disse menneskene å få et eneste måltid fra det offentlige.

— Tror du virkelig at mennesker som ikke har noen inntekt har mulighet til å bruke penger på mobiler og nettilgang?, spør Jesani oppgitt, som om hun snakket direkte til styresmaktene.

— Hvordan kan dette være så vanskelig å forstå?

Matlaging forener på tvers av religion og kaste

Problemene til tross, stemningen i de frivillige kjøkkenene i Mumbai har de siste dagene vært positiv – frivillige hjelpere har kartlagt hvor mange i hvert område som har spesielle behov, og kjøkkenene har utvidet virksomheten – nå før hvert av dem mellom 1.300 og 1 millioner mennesker.

De tilbereder retter som kashmiri pulao – en rett med krydder, nøtter og ris av spesielt god kvalitet som brukes til fest, sambhar – en tamil-rett laget av linser og grønnsaker, og til og med biryani – en rett som spises i hele India og som består av ris, krydder og kjøtt som er kokt over lang tid.

— Matlagingen skjer på tvers av religion og kaster, noe som er viktig. Vi kan ikke tillate at de skillelinjene som regjeringen har insistert på, segmenterer seg, understreker Jesani.

Noen steder har muslimer og mennesker som tilhører de lavere kastene nemlig blitt nektet mat. Den anti-muslimske atmosfæren som BJP-regjeringen har skapt, har altså gitt seg utslag til og med under pandemien.

CK10 Gutter i nabolaget følger med når Subodh Bind lager rothi. Foto: Subodh Bind

— Men når mennesker lager mat sammen, styrkes samholdet, forklarer Jesani. — De lager mat for å overleve. Det gir dem all rett til å stille spørsmål til regjeringen, og til å kreve svar.

Virusutbruddet i India var forutsett, men sulten som fulgte i dets vake, var ikke. Regjeringen har satt opp et hjelpefond, PM Cares, og både millionærer og Bollywood-stjerner har gitt store donasjoner til dette fondet, men det er ikke klart hvordan og hvor disse pengene brukes.

Det er ikke mangel på mat som er problemet. The Food Corporation of India har mer enn tre ganger så mye ris som trengs for å dekke behovene til landets mange fattige og sultende, men maten blir ikke distribuert. Resultatet er at de fattige må bære den største byrden også i denne krisen.

Hvor mange munner kan en fattig mann mette?

Tilbake i Pul Mithat, utenfor Bind sitt kjøkken, forteller han at fire unge menn nylig slåss om maten. Én av dem ble skadet i strabasene.

— Det er som i en hungersnød», sier han, og fortsetter med mer sinne i stemmen:

— Jeg er en fattig mann. Hvor mange munner kan jeg egentlig mette?

Om kvelden koker han melk til å lage te av. Han blir ikke overrasket når mennesker banker på døren til kjøkkenet på jakt etter en kopp melk eller en kjeks, hva som helst for å holde liv i dem.

— For en situasjon, sier han. — Tenk hvordan det føles for en mor som må la sine barn gå sultne til sengs, forsetter han oppgitt.

Bind går gjennom detaljer ved kjøkkendriften med en venn. Han er bekymret for at de ferske grønnsakene kommer til å råtne i varmen, men han nekter å gi opp.

— Vi er kanskje fattige, men det er vi som har bygd dette landet – bygningene, broene, veiene. Det er vi som har dyrket maten, vi har bygd denne nasjonen. Hvis de (regjeringen) ikke foretar seg noe, må jeg gjøre det. Jeg nekter å la folk sulte.


GLOBAL KORONADEKNING: Dette er fjerde artikkel fra Transit magasin i en reportasjeserie om hvordan koronapandemien rammer verden over. Ved hjelp av et globalt nettverk av journalister vil vi vise fram hvordan ulike folk rammes av økonomisk nedgang og mangel på et fungerende helsevesen, men også hvordan epidemien ført til samhold og sterkere fellesskap. Artikkelserien er støttet av Fritt Ord.

Flere reportasjer fra vår korona-serie:

Kjære leser. Vårt mål i Transit Magasin er å levere faktabasert kvalitetsjournalistikk om globale spørsmål. Vi står opp for kritisk og uavhengig global journalistikk, uten partipolitiske tilknytninger. I våre spalter får du møte folk verden rundt, gjennom reportasjer skrevet av vårt nettverk av journalister, basert i alle verdensdeler. For å kunne være nettopp denne uavhengige publikasjonen så trenger vi din støtte. Det beste bidraget du kan gi er å tegne et abonnement. Du får 10 dagers gratis prøvetid, og du får to måneder gratis om du bestiller årsabonnement. Bestill på denne lenken, eller benytt knapp nedenfor. Om du ikke ønsker et abonnement så er det mulig å gi et støttebeløp. Tusen takk for ditt bidrag!

Legg igjen en kommentar