Maskefall i sør? Ubesvarte spørsmål, politisk kaos og økonomisk krise preger på nytt Italia

Piazza Navona er fremdeles folketom. Italia har en lang vei å gå før landet kommer ut av krisen viruset har skapt. Foto: Paolo Ferracchiato.
Annonse

Til tross for de ekstremt alvorlige konsekvensene koronakrisen har hatt i Italia, hersker det mange ubesvarte spørsmål om hvorfor det ble så ille som det ble. I stedet for å kreve svar, er politikerne opptatt av å male mel til sin egen kake.

Mens jeg snakker med Laura blir hun stadig avbrutt av telefonen, som ringer omtrent hvert minutt. Vi står i et lite, nakent rom, en sideinngang til et menighetsbygg og Laura ser utover kassene med matvarer mens hun snakker.

— Ja, hvor mange er dere? I dag har vi fått en del hygieneprodukter, såper og vaskepulver, men også pasta. Grønnsaksleveransen kommer på torsdag. Ja, dere kommer? Fint, da sees vi klokken seks.

Man skulle tro hun var grossist som delte ut varer til småbutikker i området, men det er Laura Pattini ikke. Den energiske damen driver en liten frivillig organisasjon, Gruppo Voluntario di San Vicenzo, eller GVV, hvis formål er å hjelpe mennesker i lokalmiljøet, uansett hva slags behov de måtte ha.

– Hjelp til å skaffe dagligvarer pleide å være en marginal del av aktiviteten vår, forteller Laura.

Laura Pattini deler ut mat til hjelpetrengende i lokalmiljøet. Foto: Paolo Ferracchiato

Men det var før koronaviruset inntok Italia. Mer enn 33.000 mennesker har mistet livet etter å ha blitt smittet, og den neste to måneder lange karantenen har tvunget den italienske økonomien fullstendig i kne. Det merkes på alle nivåer. Laura og kollegene hennes holder til i et typiske øvre middelklasse-nabolag i Roma sentrum.  

Det er helt gratis: Ved å registrere deg med Vipps får du våre nyhetsbrev rett i innboksen 1-2 ganger per uke. Dette er en enkel støtte fra deg, og vi får flere faste lesere. Registrer deg med Vipps, helt gratis. Tusen takk!
Registrer deg med med Vipps Logg inn uten passord med Vipps!

– Behovet for hjelp har eksplodert de siste ukene, forteller Pattini. – Den første vi delte ut mat her, strakte køen seg mer enn hundre meter nedover gaten. 

Voksende matkøer

Fordi mange skammer seg over å stå i matkø, bestemte Laura og kollegene seg for å registrere dem. Siden har de laget en timeplan, slik at alle hjelpetrengende er blitt tildelt et tidspunkt der de kan komme og hente maten, uten å måtte stå i kø. For tiden hjelper de flere hundre mennesker med mat hver uke, fordelt på barnefamilier, eldre som lever på minstepensjon, men også mennesker uten fast bopel og roma-familier.

  – De som stilte seg i den køen gjorde det fordi de virkelig hadde behov for hjelp, understreker Laura, –  hvis ikke ville de aldri utsatt seg for noe sånt.

Det er ikke bare mat som deles ut. Ved siden av hygieneartikler, har Laura og kollegene også undertøy, spesielt til eldre kvinner, og klær til barn. Bleier er imidlertid et behov de sliter med å dekke. – De koster så mye, påpeker hun.

En mann ser etter klær til familien på GVV sitt lager. Foto: Paolo Ferracchiato

Organisasjonen finansieres utelukkende av donasjoner, og i lokalsamfunnet sier Laura at de har fått mye støtte. Mange frivillige er kommet til, og både privatpersoner og bedrifter har bidratt med donasjoner.

– Den første dagen vi delte ut mat, var det en mann som bor borti her som kom forbi og så alt oppstyret. Han stakk til meg førti euro, og siden den gangen har han kommet innom hver uke, alltid med de samme førti euroene.

Også næringslivet har trådd til, og eieren av et supermarked i nabolaget hjelper Laura med å handle matvarer som er på tilbud. En annen frivillig organisasjon, ALCI, har inkludert GVV i sitt distribusjonsnettverk.

– Behovet har økt veldig siden koronakrisen tiltok, forteller Ilaria Pacifico og Silvia Moreschini, de tro frivillige som leverte maten. De henter hver uke frukt og grønnsaker som ikke er blitt solgt fra et grossistmarked i Roma, og distribuerer det til veldedige formål. Hver torsdagsettermiddag, har de med hele 200 kilo spinat, fennikel, tomat, bananer og andre frukter og grønnsaker til Lauras lille kontor.

GVV mottar derimot ingen støtte fra staten, snarere tvert imot. – Det offentlige støtter seg i økende grad på de frivillige, forklarer Laura. – Det burde jo egentlig vært motsatt.

Ilaria Pacifico (t.v.) og Silvia Moreschino leverer frukt og grønt til ulike veldedige organisasjoner i Roma. Foto: Paolo Ferracchiato

En svært ujevn dødsstatistikk

Til tross for de enorme konsekvensene koronakrisen har hatt i Italia, er det mange spørsmål som ikke er blitt besvart og som kanskje heller aldri vil bli det. Det er noe typisk italiensk over dette, et slags nøste av informasjon som aldri blir helt nøstet opp, som om noen foretrekker at ikke hele sannheten kommer frem.

Et av dem de store regionale forskjellene i antallet koronadødsfall. Hvis man ser på dødsstatistikken målt i mai 2020, sett i forhold til året før, økte antallet dødsfall med nesten 50 prosent i Italia som helhet. I de hardest rammede områdene var tallet langt høyere. I Bergamo, for eksempel økte antallet dødsfall med svimlende 568 prosent i forhold til i fjor.

I Roma, derimot, gikk antallet dødsfall i samme periode ned med 9,4 prosent.

Pandemien har altså rasert Nord-Italia, men fart langt mildere andre steder i landet. Hvorfor det?

Det har vært urovekkende lite debatt om dette her i Italia. Én interessant teori kom faktisk fra Norge, fra journalist og forfatter Erik Martiniussen, som i mars skrev en kronikk i Aftenposten der han foreslo at det høye antallet dødsfall i Nord-Italia kan ha å gjøre med den enorme spredningen av antibiotika-resistente bakterier (AMR) i regionen. Dersom man går Martiniussens teori nærmere i sømmene, er det slett ikke usannsynlig at han har rett.

En stor trussel mot folkehelsen

– COVID-19 er dødelig i seg selv, understreker Martiniussen på telefon fra Norge.

– Videre foretas det få undersøkelser av døde COVID-pasienter for å få klarhet i hva de egentlig døde av. Men det er en latent krise at antibiotika-resistente bakterier angriper pasienter som ligger i respirator og fremprovoserer en sekundær bakteriell infeksjon. Det gjelder alle typer intensivpasienter, og det er ingen grunn til å tro at det skulle forholde seg annerledes for koronasmittede, forklarer Martiniussen, som har fått støtte fra flere nordiske forskere i denne saken.

En litt nærmere av tilstandene ved italienske sykehus, brakte mange skremmende fakta på bordet. Faktum er at Italia har en enorm utbredelse av antibiotika-resistente bakterier – allerede før koronapandemien døde rundt 10.000 mennesker i Italia årlig som følge av AMR-infeksjoner forårsaket, i henhold til ECDC, det europeiske senteret for sykdomskontroll.

I en rapport utarbeidet av nettopp ECDC etter en inspeksjon i Italia i 2017, heter det at «AMR-situasjonen i Italia utgjør en stor trussel mot den italienske folkehelsen. […] Hvis den nåværende trenden […] ikke reverseres, kan dette få skadelige konsekvenser for grunnleggende medisinske inngrep i nær fremtid. Det er svært sannsynlig at pasienter pådrar seg infeksjoner som ikke kan behandles i etterkant av organtransplantasjoner, intensiv pleie eller store kirurgiske inngrep på mange italienske sykehus.»

Det var altså i 2017. Etter den nedslående ECDC-rapporten, vedtok italienske myndigheter en handlingsplan for å redusere spredningen av antibiotikaresistente bakterier ved landets helseinstitusjoner. Men mens utallige forsøk på å få italienske leger og mennesker med innsikt i AMR-situasjonen i landet i tale i forbindelse med denne artikkelen, har ikke lykkes, har en ekspert ved ECDC som ikke ønsker å navngis, fortalt meg at selv om det finnes noen tegn på at infeksjoner forårsaket av enkelte bakterier er gått ned, «så er spredningen i Italia fremdeles blant de høyeste i Europa».

Kjøttindustrien er syndebukken

Spredningen av resistente bakterier er knyttet til for høy bruk av antibiotika, både til å kurere mennesker, men spesielt i kjøttindustrien. Siden antibiotika brukes for å gjøre det mulig å intensivere kjøttproduksjonen, er en av organisasjonene som har samlet mest informasjon om problemet en dyrevernorganisasjon, CIWF.

I CIWF finner jeg Federica di Leonardo, som via Zoom gir meg en grundig innføring i temaet.

– 70 prosent av antibiotikaen som selges i Italia, brukes i kjøttproduksjon, forteller hun, – men av den antibiotikaen som selges til bruk i dyreoppdrett, vet man ganske lite. Inntil for et år siden fantes det nemlig ikke noe elektronisk register over disse salgene, siden alle reseptene ble skrevet for hånd. Det vil si at man heller ikke kan si med sikkerhet hvor i landet medikamentene er brukt.

Federica og kollegene har spurt det italienske helsedepartementet om mer informasjon, uten å få svar.

Selv om man ikke vet sikkert hvor i Italia antibiotikaen ble skrevet ut, så er det ganske sannsynlig at det var i Nord-Italia.

– Størsteparten av den produksjonen finnes i Padania (geografisk navn på slettelandene i Nord-Italia, journ.anm.), her finner man største tettheten av okse- og svineoppdrett i verden, nest etter Kina, forklarer Federica.

Den italienske parlamentsbygningen. Foto: Paolo Ferracchiato

Ingen sikkerhet, men sterke antakelser

Problemet med manglende innrapportert informasjon går igjen når man forsøker å finne ut hvor mange faktiske sykdomstilfeller som er forårsaket av resistente bakterier. Ved Italias øverste helseinstiutt, ISS, utarbeidet man i 2018 en rapport over slike sykdomstilfeller, og selv om man heller ikke her kan slå fast hvorvidt det finnes geografiske forskjeller internt i Italia fordi ikke alle regionene er like gode til å rapportere inn tallene, inkluderer rapporten minst ett funn som er interessant: Størsteparten av de som blir alvorlig syke som følge av en infeksjon forårsaket av resistente bakterier er menn, og over 65 år.

Av de som er døde av COVID-19 i Italia, er 61 % menn, og kun 1,1 % var yngre enn femti år, også det i henhold til ISS sine målinger.

Med andre ord er det lite sannsynlig at situasjonen har endret seg spesielt siden 2017, da ECDC altså konkluderte med at resistente bakterier «utgjør en alvorlig trussel mot den italienske folkehelsen» og frem til i dag. Selv om det er utrolig vanskelig å stadfeste med sikkerhet, er det derfor stor fare for at flere COVID-pasienter som har mottatt intensiv pleie, faktisk døde av sekundære infeksjoner forårsaket av antibiotikaresistente bakterier.

Dessverre er dette et tema som helt er omgått av eller ukjent for den italienske offentligheten.

Tar på Kina med silkehansker?

Et annet svært hett tema under pandemien som også har manglet grundig offentlig debatt, har vært forholdet til Kina. Italia burde vært et av landene som er mest interessert i å finne ut av hva som skjedde i ukene og månedene fra viruset ble oppdaget i Wuhan, til det raserte Lombardia. Imidlertid har italienske myndigheter ikke vist seg spesielt ivrige etter å kommentere eller kritisere kinesiske holdninger.

Den 3. mai publiserte avisen Financial Times en artikkel der de sammen med italienske forfalskningseksperter beviser at videoer som er publisert på sosiale medier og som viser italienere som roper «Grazie Cina!» («takk, Kina!») til tonene av den kinesiske nasjonalsangen, er forfalsket. Videoene begynte å sirkulere etter at Kina hadde sendt medisinsk utstyr til Italia, en hendelse som blant annet den kinesiske ambassaden satt mye energi og ressurser inn på å publisere.

Til tross for at innholdet i Financial Times-artikkelen er svært alvorlig, samtidig som anklagene er svært godt underbygd, har den saken fått påtakelig lite oppmerksomhet i Italia. Enkelte aviser, for eksempel Il Corriere della Sera, hadde en artikkel om saken, men i de store nyhetssendingene på TV har det vært taust, så taust at den italienske ambassadøren til USA i et svært frittalende intervju, anklaget den italienske offentligheten for å ta på Kina med silkehansker. Gjør de det? Hva slags forhold har egentlig Italia til Kina?

Ny silkevei og soft power

– Den italienske regjeringen håpet at samarbeidet med Kina skulle bringe økonomisk gevinst, åpne for investeringer i infrastruktur i Italia og økt italiensk eksport til Kina. De fordelene har man enda ikke sett noe til, sier Giorgio Cuscito, Kina-ansvarlig i det prestisjefylte geopolitiske italienske tidsskriftet Limes. Han forklarer motivasjonen bak den italienske avgjørelsen om å bli en del av det kinesiske gigantprosjektet kjent som «den nye silkeveien», eller The Bridge and Road Initiative». Italia er det eneste EU-landet som har blitt med i det kinesiske prosjektet.

Er det en grunn til å være forsiktig med å kritisere Kina?

– Hvis italienske myndigheter trår forsiktig nå, er det antakelig fordi de fremdeles håper at samarbeidet de innledet, skal produsere økonomiske resultater, sier Cuscito, og legger til at man fra Kinas side ønsket man en partner og støttespiller innad i EU, blant annet for å øke sin soft power.

– Det har kineserne også delvis oppnådd, forklarer Cuscito, og henviser til en meningsmåling utført av S.W.G.-instituttet, der 77 prosent svarte at de tror hjelpen som ble sendt fra Kina til Italia under pandemien, var et «tegn på støtte og solidaritet».

Den samme undersøkelsen avslørte imidlertid at 79 prosent av de spurte mener at «Kina bør innrømme ansvar for pandemien».  

Det har imidlertid vært litt press fra italiensk side for å få flere svar fra Kina, både når det gjelder virusets opphav, noe hele verden er opptatt av, men også på hvorfor kinesiske offentlige instanser har promotert forfalskede youtube-videoer som gir inntrykk av at italienere ropte «Takk, Kina!» fra balkongene sine da pandemien raste på sitt verste.

– Problemet for den italienske regjeringen er at det forsøker å bevare det gode forholdet til Kina, for å oppnå de økonomiske fordelene man håpet på i utgangspunktet, som nå under den økonomiske krisen er blitt viktigere enn noen gang, samtidig som de ikke risikerer å forverre det gode forholdet Italia alltid har hatt til USA. Det er er svært vanskelig balanse, og faren ved det hele er at både forholdet til Kina og til USA skades, uten at man oppnår noe som helst, avslutter Cuscito.

Kaoset vender tilbake

Den følelsen av å ikke oppnå noe, går igjen mange steder i Italia om dagen. To måneder med nedstengning har medført et reelt offer for italienerne, og for den hardt pressede italienske økonomien. For å holde ut, fant man styrke i fellesskap og samhold, i sang fra balkonger og fellesskap på tvers av husvegger. Statsminister Conte hadde på et tidspunkt i april en oppslutning på over 70 prosent, et historisk høyt tall for en italiensk politisk leder. Dessverre, nå som livet så smått begynner å vende tilbake til normalen, har byråkratisk rot og politisk kaos tatt over.

Mange italienske restauranter er fortsatt stengt. Den økonomiske krisen har tatt på. Foto: Paolo Ferracchiato.

I april vedtok den italienske regjeringen en enorm økonomisk hjelpepakke for å hjelpe alle dem som stod uten eller med sterkt redusert inntekt på grunn av nedstengninen. På papiret så alt bra ut, men svært mange av dem disse pengene var ment å hjelpe, har aldri sett snurten av pengene. Det italienske byråkratiet har stilt seg i veien, dysfunksjonelle offentlige nettsider og langtrukne prosesser har gjort økonomiske støtte til en umulighet. Et eksempel – som næringsdrivende i Italia, har denne journalisten også rett på 600 euro i statlig støtte. For å få pengene, måtte jeg imidlertid ha en PIN-kode til en spesiell offentlig nettside. Det hadde jeg ikke, så jeg la inn en forespørsel å få en.

Nå, én måned etterpå, er PIN-koden enda ikke kommet frem, og søknadsfristen er gått ut.

Resultatet av den økonomiske krisen er at mange butikker og restauranter ikke åpner dørene igjen nå som karantenen er over – opptil 5000 restauranter bare i Roma risikerer denne skjebnen, i henhold til FIEPET, det italienske restauranteierforbundet. De økonomiske tapene er enorme – bare i Roma og omegn regner man med et tap på over 14 milliarder euro, basert på en antakelse av at økonomisk aktivitet er tilbake på normalt nivå i oktober, i henhold til en analyse gjort ved kontoret til byråd for turisme og økonomisk utvikling i Roma kommune. Skulle normal aktivitet kunne opptas allerede i juli, vil tapet «bare» være på 11,7 milliarder.

Matteo Salvinis egen tweet fra demonstrasjonstoget i Roma sentrum. Ifølge avisen Il Fatto Quotidiano ble maskene tatt bort, og hundrevis av tettklemte mennesker marsjerte gjennom gatene, stikk i strid med alle smittevernregler.

Mange mennesker har med andre ord ofret arbeid og inntekt i forsøket på å holde smitten under kontroll. Den selvproklamerte talsmannen for slike «italienere flest», Matteo Salvini, lederen for de høyrepopulistiske partiet La Lega, har naturlig nok forsøkt så godt han kan å bruke krisen til å kritisere regjeringen for ikke å gjøre nok for å hjelpe det italienske næringslivet på fote igjen.

Det spørs hvordan det blir mottatt at den samme Salvini, i anledning Republikkens dag 2. juni, gikk i spissen for et demonstrasjonstog i Roma sentrum, et tog som skulle telle 300 mennesker, alle med ansiktsmasker og med god avstand mellom hver deltaker, men som til utviklet seg til en tettpakket menneskestim der mange ettersigende lot maskene hvile på haken.

Snakk om respekt for italienske arbeidere. For til syvende og sist er det jo slik at mange av de menneskene som ikke lenger klarer å skrape sammen nok penger til å leve på grunn av den sykdom som holdt oss alle innestengt i nesten to måneder, nå ringer til Laura Pattini og ber om en pakke pasta, et såpestykke og noen tomater.

Laura Pattini sorterer maten før mottakerne kommer og henter den. Foto: Paolo Ferracchiato.

GLOBAL KORONADEKNING: Dette er femte artikkel fra Transit magasin i en reportasjeserie om hvordan koronapandemien rammer verden over. Ved hjelp av et globalt nettverk av journalister vil vi vise fram hvordan ulike folk rammes av økonomisk nedgang og mangel på et fungerende helsevesen, men også hvordan epidemien ført til samhold og sterkere fellesskap. Artikkelserien er støttet av Fritt Ord. Denne artikkelen er produsert i samarbeid med EuropeiskPolitikk.no.

Flere reportasjer fra vår korona-serie:

Videoreportasje: Hiv-positive i Nkumba i Uganda fester sin lit til én mann og hans sykkel, Gonzaga Ssentongo

Gonzaga Ssentongo kan sykle opptil 60 kilometer om dagen for å hente medisin til hiv-positive. Ugandas koronanedstengning har fratatt denne utsatte gruppen tilgang til transport.

For å kunne levere mer global journalistikk er vi helt avhengige av våre abonnenter. Denne artikkelen er åpen, men de fleste sakene må man være abonnent for å lese. Støtt Transit Magasin med et abonnement, og sikre deg tilgang til alt innhold:

Kjære leser. Vårt mål i Transit Magasin er å levere faktabasert kvalitetsjournalistikk om globale spørsmål. Vi står opp for kritisk og uavhengig global journalistikk, uten partipolitiske tilknytninger. I våre spalter får du møte folk verden rundt, gjennom reportasjer skrevet av vårt nettverk av journalister, basert i alle verdensdeler. For å kunne være nettopp denne uavhengige publikasjonen så trenger vi din støtte. Det beste bidraget du kan gi er å tegne et abonnement. Du får 10 dagers gratis prøvetid, og du får to måneder gratis om du bestiller årsabonnement. Bestill på denne lenken, eller benytt knapp nedenfor. Om du ikke ønsker et abonnement så er det mulig å gi et støttebeløp. Tusen takk for ditt bidrag!

Legg igjen en kommentar