DEN ARABISKE VÅREN: Demonstrasjonene i Syria startet som fredlige protester, men utviklet seg til væpnede kamper. Foto: Shamsnn via Flickr/Wikimedia Commons

Hvilken betydning har den arabiske våren hatt for politikk, media, demokratisering, ytringsfrihet og flyktningsituasjonen i Midtøsten?

Fem forskere fra UiO svarer på hvilke endringer de ser, 10 år etter de store opprørene.

Landene hvor det var protester våren 2011: Marokko, Algerie, Tunisia, Libya, Egypt, Sudan, Syria, Libanon, Jordan, Irak, Iran, Jemen, Saudi-Arabia, Bahrain, Oman. Kart: Wikimedia

Bjørn Olav Utvik, professor i Midtøstenstudier

Historiker Bjørn Olav Utvik forsker på den politiske utviklingen i Midtøsten. Våren 2011 underviste han om «Demokratiproblemet i Midtøsten». Mens studentene leste analyser som skulle forklare de autoritære regimenes stabilitet, så de samtidig en revolusjon foregå på TV-skjermene.  

– Frem til 2011 ville man jo forstå hvorfor de upopulære regimene var så stabile. Forskerne som hadde forklart det, måtte nå forklare mekanismene bak opprøret, sier Utvik.  

Bjørn Olav Utvik har tilbrakt mye tid i Egypt, og gjennom mange år forsket på islamister i Midtøsten. Foto: UiO

– Hva var den viktigste endringen den arabiske våren skapte i Midtøsten? 

Annonse
Arabiske filmdager viser det beste fra og om den arabiske verden.  Festivalens 11. utgave blir heldigital og går av stabelen 11.–17. mars på digital.arabiskefilmdager.no.
Arabiske filmdager 11.-17.mars

– I mange land fikk man gjennomslag for frihet. I Tunisia, Egypt, Libya og Jemen ble statsoverhodene presset til å gå av. Det ble langt på vei slutt på undertrykkelse av politisk organisering og ytringer, og prosesser for overgang til demokratisk styre ble satt i gang. Det var en boblende aktivitet, sier Utvik. 

– Så vet vi at dette ble slått tilbake. I Egypt ble håpet knust i 2013, og det er en verre politistat enn noensinne – mye mer brutalt enn det var under den tidlige lederen Hosni Mubarak.  

Utvik trekker frem Tunisia som et lyspunkt, til tross for at demokratiet der fortsatt ikke er trygt etablert ennå. På den andre enden av skalaen plasserer han Libya og Jemen, hvor utenlandske krefter bidrar til pågående borgerkriger. I Syria ble fredelige demonstrasjoner fort slått ned, og borgerkrigen, hvor over 400 000 mennesker er drept, pågår fortsatt. 

– Den arabiske våren rystet det som var den etablerte orden, og destabiliserte hele regionen, sier Utvik.  

– Hvilken rolle spilte islamistene i den arabiske våren? 

– De var viktige i organiseringen av opprørene og vant flere av de frie valgene som fulgte. Derfor ble de også, især Det muslimske brorskapet, utpekt som hovedfienden i den kontrarevolusjonære motoffensiven, ledet an av Saudi-Arabia og De forente arabiske emiratene. 

Da regimene slo tilbake mot opprøret og optimismen, fikk jihadistgrupper i området et nytt rekrutteringsgrunnlag. 

– Jihadistenes budskap var at det eneste som nyttet mot herskerne var å gripe til våpen og styrte dem, i guds navn. Våren 2011 motbeviste tilsynelatende det, men med tilbakeslaget som fulgte kunne det se ut som de fikk rett likevel.  

Det var likevel et ytterst lite mindretall blant ungdommen som sluttet seg til jihadistgruppene, ifølge Utvik. Siden 2011 har IS og andre jihadistgrupper blitt nedkjempet. Professoren forklarer dette med at de ikke skapte brede allianser.  

– Gruppene fikk en rolle i landene hvor det ble væpnet kamp om makta, som Syria, Libya og Jemen. Men selv om de er effektive militært, har det blitt tydelig at IS og andre grupper har lite annet å tilby folk.  

Les også: 

– Hvordan ser det ut nå – 10 år etter den arabiske våren?  

– Ser man på hele regionen, land for land, er det ikke rosenrødt. Det er ingen enkel vei til demokrati og frihet.  

– Men ånden er ute av flaska. Man kan ikke bare gå tilbake til stabile autoritære regimer. Ungdomsgenerasjonen, som drev dette, vil ikke finne seg i at en korrupt elite styrer med sterke midler og har full kontroll over økonomien og landets rikdom. 

All historisk erfaring tilsier ifølge Utvik at når den typen konflikter som skapte den arabiske våren ikke blir løst, så fortsetter det å gjære.  

– Det er et komplekst spill som ikke minst handler om økonomi. I Egypt blir president al-Sisi massivt støttet av de oljerike monarkiene Saudi-Arabia og Emiratene. Når autoritære regimer støttes av regionale stormakter, eller av Russland eller USA, kan både svingninger i oljeprisen og forskjellen på Trump og Biden få betydning, sier han.

Les også: Islamistene var avgjørende for Den arabiske våren. Nå stemples de som terrorister

FAKTA: Den arabiske våren

Den arabiske våren er en fellesbetegnelse på folkelige opprør i Nord-Afrika og Midtøsten i 2010-2011.

Startskuddet for den arabiske våren blir som regel satt til 17. desember 2010, da en ung grønnsakshandler i Tunisia, Mohammed Bouzazi, brant seg selv til døde i protest mot styresmaktene.

Opprørene ble i stor grad ledet av ungdom, som krevde demokratiske rettigheter og at sittende ledere skulle gå av.

Innen midten av 2012 hadde mange av opprørene enten blitt slått ned eller utviklet seg til borgerkrig.

Kilder: snl.no, fn.no

Sirianne Dahlum, førsteamanuensis i statsvitenskap 

Sirianne Dahlum forsker på masseprotester, autoritære regimer og demokratisering. Hun vil forstå hvorfor masseprotester oppstår, og hva som avgjør om de lykkes.  

– Mange av deltakerne i den arabiske våren hadde regimeendring og demokratisering som mål. For å forstå hva som gjør at noen lykkes og andre ikke, ser jeg på strategier og fremgangsmåter, men også på den sosiale og økonomiske bakgrunnen til de som protesterer. Er de for eksempel studenter, arbeidere eller middelklasse? Og hva betyr sosioøkonomisk utvikling, utdanning eller tidligere erfaring med demokrati i de landene protestene foregår i? 

Siranne Dahlum sammenligner masseprotester for demokrati over hele verden og over lengre perioder. Den arabiske våren bekrefter det statsvitere har sett historisk, sier Dahlum: Diktaturer erstattes som oftest best av nye diktaturer. Foto: UiO

– Hva var det viktigste den arabiske våren gjorde for demokratisering i Midtøsten?

– Mange så lyst på muligheten for mer demokratiske regimer i regionen, men utfallet av den arabiske våren bekreftet noe statsvitere allerede visste fra historiske og globale studier: Majoriteten av autoritære regimer som kollapser ender med å bli erstattet av et nytt autoritært regime, heller enn av et demokrati. 

Mange av landene, med Egypt som det grelleste eksempelet, er i dag styrt av enda mer autoritære regimer enn de som hadde makten før den arabiske våren. Ifølge Dahlum var det også det mest sannsynlige. 

– Vi visste også at når et autoritært regime har blitt kastet, vil underliggende forhold som økonomien og sivilsamfunnets styrke, ha mye å si for om utfallet blir demokratisk eller ikke.  

– Tunisia hadde langt bedre forutsetninger for et demokratisk regime enn det Egypt hadde, og når det tunisiske styret først falt var det disse forholdene som spilte inn. 

– Hvordan ser det ut nå – 10 år etter den arabiske våren?  

– Mens Tunisia har gått over til et relativt demokratisk regime, er det dessverre få andre land som er mer demokratiske i dag enn de var før den arabiske våren. De fleste landene har opplevd et tiår med enten borgerkrig og politisk ustabilitet, som Syria eller Libya, eller en utvikling i mer autoritær retning, som i Egypt eller Bahrain.    

Dahlum påpeker at også internasjonalt står demokratiet svakere enn på lenge. 

– Antallet liberale demokratier har det siste tiåret blitt redusert fra 41 til 32. 

Statsviteren tror likevel den arabiske våren kan ha bidratt til oppblomstringen i masseprotester andre steder i verden. Hong Kong, Sudan, Algerie, Bolivia, Chile, Libanon og Irak er eksempler på land hvor folket har tatt til gatene de siste årene. 

– Men selv om mange har fått gjennom endringer i sine land, ser vi at demokratibevegelser i dag har mindre gjennomslag enn tidligere. På 1970-tallet lyktes 50 prosent av protestbevegelsene i å nå sine mål. På 1990-tallet lyktes hele 65 prosent. Men siden 2010 har kun 34 prosent av protestbevegelsene klart det samme.  

– Noe av forklaringen kan være at autoritære regimer blir mer sofistikerte og dermed bedre på å stå imot og undertrykke protestbevegelser. Ti år etter den arabiske våren står autoritære ledere sterkere enn de gjorde den gangen.   

Jacob Høigilt, professor i Midtøstenstudier 

Jacob Høigilt har tidligere forsket på arabiske tegneserier, og forsker nå på medier og journalistikk i Midtøsten. Han har siden den arabiske våren undersøkt rommet for kritiske ytringer i hybridregimer som Tunisia og Libanon.  

– Da den arabiske våren startet, oppsto et vindu av frihet hvor uavhengige tegneserier blomstret opp, forteller Høigilt. 

– Tegneseriene fikk stor kritisk relevans og kunne ta opp temaer som kvinneundertrykkelse, seksuell vold, statlig kontroll og forholdet mellom generasjonene.  

Når det gjelder journalistikk har den ifølge Høigilt vært strengt kontrollert av regimene, med et delvis unntak for Libanon.   

– Bortsett fra et kort tidsrom under den arabiske våren har det vært og er lite rom for fri journalistikk i arabiske land. 

Jacob Høigilt forsker på media og journalistikk i Midtøsten, og på det politiske potensialet i arabiske språk og retorikk. Foto: UiO

– Hva var den viktigste endringen den arabiske våren skapte for ytringsfriheten i Midtøsten? 

– Mens de har fått ganske reell ytringsfrihet i Tunisia, har det i de andre landene gått helt motsatt vei.  

– I Egypt var det først opprør i redaksjoner, så oppsto mange nye medier og de unge stemmene fikk komme til. Men så kom kuppet i 2013, og det ble strammet helt til. Nå er det enda strengere enn det var tidligere.  

Utover lyspunktet Tunisia, har borgerkrig, autoritære regimer og statskollaps også hatt store konsekvenser for journalistikken.  

– Det så kaotisk og lyst ut, skjedde mye spennende, men så gikk det bratt utfor med journalistikken, som med alle andre aspekter av samfunnet. Forklaringen ligger i at regimene jobbet hardt mot demokratisering, noe som ga borgerkrig eller ekstrem undertrykkelse. 

– Hvordan ser det ut nå – 10 år etter den arabiske våren? 

– Tunisia er fortsatt et unntak. Der er det ytringsfrihet, selv om de ikke er i mål ennå. I de andre landene er det bare sorgen. 

– Det hele skyldes maktsyke. Kyniske herskere var villig til å la landet brenne for å redde seg selv. Både Syria og Jemen eksempler på det.  

Mer overordnet peker Høigilt på at det er hardere fronter mellom regionale stormakter som allerede var i tottene på hverandre.  

– Saudi-Arabia og deres allierte står mot Iran og deres allierte og det er et krav om å gå i takt, noe som har skapt et trangere ytringsrom.  

Samtidig understreker han at en hel generasjon ble sterkt formet under den arabiske våren. De så at systemet de var vokst opp med ikke var hogget i stein.  

– Våren skapte også mange flyktninger, som har startet medier i utlandet. Egyptere har for eksempel satt opp digitale nyhetsmedier i England, og har kunnet skrive kritisk om det som skjer i Egypt derfra.  

– Og kulturuttrykk, som kunst, musikk, gatekunst, tegneserier og popmusikk, står igjen som kulturelle monumenter. Det er varige ressurser som folk kan trekke på senere, hvis muligheten åpner seg igjen.  

Les også: Den arabiske våren skapte en tegneserierevolusjon i Midtøsten

Maja Janmyr, professor i internasjonal migrasjonsrett 

Maja Janmyr leder forskningsprosjektet REF-ARAB, som ser på beskyttelse av flyktninger i land i det arabiske Midtøsten som ikke har ratifisert FNs flyktningkonvensjon. Hun undersøker hvordan den libanesiske staten og humanitære organisasjoner som FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) håndterer og beskytter flyktningene. Hun ser også på hva som skjer når flyktninger gjør krav på sine rettigheter.   

– Opprøret i Syria var grunnlaget for at omtrent 1,5 millioner syrere søkte tilflukt i nabolandet Libanon. Dette har hatt store ringvirkninger for det libanesiske samfunnet, og har også endret det humanitære arbeidet for flyktninger på globalt nivå.  

Maja Janmyr arbeider med internasjonal flyktningrett og har i løpet av det siste tiåret forsket på levekårene for syriske flyktninger i Libanon. Foto: Christian Boe Astrup / UiO

– Hva var den viktigste endringen den arabiske våren skapte for flyktningsituasjonen? 

– UNHCRs operasjon for syriske flyktninger i Libanon ble raskt den største humanitære operasjonen på verdensbasis og innebar nye måter å gi flyktninger rettslig beskyttelse på, sier Janmyr. 

– Disse prosessene har fundamentalt forandret hvordan den internasjonale flyktningretten implementeres i praksis. Et eksempel er at prosedyrene for asyl og kvoteflyktninger tidligere har vært helt adskilte, men i dag kobles sammen på en uheldig måte. 

For flyktningene etter den arabiske våren og de påfølgende borgerkrigene, er livet vanskelig.  

– Fra 2015 har Libanon hatt en streng politikk overfor flyktninger. De har forbudt UNHCR å registrere flere flyktninger, men også gjort livet til flyktningene så vanskelig at mange vil velge å returnere til Syria istedenfor å være i Libanon.  

Flyktninger fra andre land, for eksempel Sudan, havner ofte i skyggen av den store syriske gruppen, mener Janmyr.  

– De lever ofte under enda vanskeligere forhold, er marginaliserte i den humanitære responsen og opplever mye diskriminering i det libanesiske samfunnet.  

– Samtidig er de viktige politiske aktører. Sudanesiske flyktninger har for eksempel etablert en langvarig protestleir utenfor kontoret til UNHCR i Beirut, for å kreve sine rettigheter fra det internasjonale samfunnet. 

– Hvordan ser flyktningsituasjonen ut nå – 10 år etter den arabiske våren?  

– Situasjonen for syriske flyktninger er vanskeligere enn noensinne, og samtidig er situasjonen for Libanon svært alvorlig. Mange flyktninggrupper og migranter har mistet sine allerede få arbeidsmuligheter som følge av Libanons økonomiske kollaps. Det ser rett og slett ut ikke bra ut for fremtiden!  

Charlotte Lysa, postdoktor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi

Charlotte Lysa forsker på flyktningsituasjonen i det arabiske Midtøsten. Hun ser særlig på Saudi-Arabia. Her ble demonstrasjonene møtt med en kombinasjon av undertrykking og store velferdsøkninger, og de ble aldri store nok til å true regimets stabilitet. 

Etter at borgerkrigen i Syria startet, flyktet mange syrere til nabolandene – deriblant Saudi-Arabia. De har ikke nasjonal lovgivning om flyktninger og er i likhet med de fleste andre stater i Midtøsten ikke part i FNs Flyktningkonvensjon.  

– Etter Gulf-krigen i 1991 ble flyktningleiren Rafha etablert for irakiske flyktninger. Den gangen opprettet FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) et kontor i Riyadh og en avtale med Saudi-Arabia som fortsatt er grunnlaget for deres tilstedeværelse, sier Lysa. 

UNHCR har ifølge Lysa svært begrenset adgang til å bistå flyktninger i Saudi-Arabia, ikke minst fordi det ikke finnes offentlige tall for hvor mange som er der.  

Charlotte Lysa forsker på hvordan Saudi-Arabia forholder seg til det internasjonale flyktningregimet. Foto: UiO

– Hva var den viktigste endringen den arabiske våren skapte for flyktningsituasjonen i Saudi-Arabia? 

– Rundt 2015 fikk Saudi-Arabia mye kritikk for å ikke ta imot syriske flyktninger. De insisterte på at de tok imot flere hundre tusen, på det meste ble det hevdet 2,5 millioner. Det finnes ingen offisiell statistikk over dette, men det var allerede mange syrere i landet da krigen brøt ut.  

Ifølge Lysa ble det fra 2012 mulig for syrere med utgått oppholdstillatelse å bli i landet med enkelte rettigheter, som tilgang til helsetjenester og utdanning. Hun påpeker at det er vanskelig å oppnå saudisk statsborgerskap eller permanent oppholdstillatelse.  

– Midlertidige oppholdstillatelser reguleres hovedsakelig gjennom det såkalte kafala-systemet, hvor oppholdstillatelsen er direkte knyttet til en sponsor, altså arbeidsgiver.  

– Med syriske flyktninger ble dette institusjonalisert på en ny måte. Syrere fikk oppholde seg i Saudi-Arabia med status som «besøkende». Fra 2015 fikk jemenitter også tilgang til denne ordningen. De kunne også søke om arbeidstillatelse uten å ha en sponsor. Riktignok var tillatelsene midlertidige, måtte søkes om på nytt hver sjette måned, og kostet penger for syrere.  

– Hvordan ser det ut nå – 10 år etter den arabiske våren?  

– I dag er det uklart hvilken ordning som gjelder. Mange av ordningene som ble introdusert i årene etter den arabiske våren virker å ha falt helt eller delvis bort. Dette synes i antallet asylsøkere, som økte fra 82 i 2017 til 2167 i 2018, alle syriske statsborgere. 

Formelt er det nå veldig få flyktninger bosatt i Saudi-Arabia. Men omtrent 30 prosent av Saudi-Arabias innbyggere er migranter, og en betydelig andel av disse har bakgrunn fra land som gjør det sannsynlig at de kvalifiserer til flyktningstatus.  

– Saudi-Arabia har over flere år forsøkt å redusere andelen utlendinger i arbeidsstyrken som et ledd i å øke sysselsettingen blant egne statsborgere. Med jevne mellomrom kommer meldinger om massedeportasjoner av mennesker uten gyldig oppholdstillatelse.  

Lysa ser få tegn til at ordningene som ble innført etter den arabiske våren har blitt til et mer permanent system for å beskytte flyktninger.  

– Det er foreløpig lite som tyder på at en nasjonal lovgivning, eller tilslutning til Flyktningkonvensjonen, er på trappene i Saudi-Arabia. 

Denne artikkelen ble først publisert på nettsidene til Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo, den 13. april 2021. (Lenke)

Kjære leser. Vi har ingen millionærer i ryggen. Våre lesere er våre viktigste støttespillere, nå trenger vi din støtte for å kunne levere mer kritisk og uavhengig global journalistikk. Det beste bidraget er et abonnement ved å benytte en av knappene nedenfor. Tusen takk!