Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentenes holdninger og meninger. | Av Henrikke Ellingsen, Lina Alvarez Reyes, Per Ranestad (Latin-Amerikagruppene i Norge)
I over ti år har Pilmaiquén-elven i Sør-Chile vært gjenstand for en fastlåst og smertefull konflikt. Elven, som for urfolket Mapuche Williche har dyp åndelig, kulturell og historisk betydning, er samtidig blitt utpekt som et område for kommersiell vannkraftutbygging. Statkraft har siden 2015 etablert seg som en sentral aktør i denne utviklingen. For lokalsamfunnene som lever langs elven og krever at Statkraft trekker seg ut, handler motstanden ikke bare om miljø og naturinngrep, men om vern av hellige steder, gravplasser og retten til å forvalte egne territorier i tråd med sedvanerett og urfolks rettigheter.
En begravelse under angrep
Lørdag 11. april 2026 døde Jaime Javier Uribe Montiel i en bilulykke. Han var talsperson og representant for flere Mapuche Williche-samfunn, og partneren til machi Millaray Huichalaf Pradines, deres åndelige leder. Begge har vært sentrale i forsvaret av Pilmaiquén-elven.
Hendelsene rundt begravelsen hans viser med urovekkende tydelighet hvordan en konflikt som lenge har vært preget av press og polarisering, nå har eskalert til at det utøves vold mot sørgende.
15. april 2026 skulle Jaime Uribe gravlegges på den tradisjonelle gravplassen Maihue–Carimallin i Río Bueno, i tråd med Mapuche-Williche-folkets åndelige praksis – på samme gravplass hvor machi Millaray Huichalaf Pradines har sine forfedre gravlagt.
Ved ankomst ble begravelsesfølget stanset av en gruppe på om lag 20 personer – mange av dem maskerte, synlig beruset og bevæpnet med stokker, jernstenger, motorsager og økser. Situasjonen eskalerte raskt til et angrep på begravelsesfølget. Flere ble alvorlig skadet, blant annet av åpne hodeskader. Alt skjedde i nærvær av barn og eldre, som dermed ble utsatt for en situasjon preget av ekstrem frykt og fare. Gruppen truet dessuten med å skjende graven dersom begravelsen ble gjennomført.
Dette var ikke et angrep på enkeltpersoner. Det var et angrep på en grunnleggende rett, å kunne begrave sine døde i fred, i tråd med sin tro og sine tradisjoner.
LES Statkrafts tilsvar her
Vold oppstår ikke i et vakuum
Hendelsene må forstås i lys av en lengre konflikt. I dagene før begravelsen forsøkte den samme gruppen å hindre at Jaime Uribe i det hele tatt ble gravlagt på det tradisjonelle stedet.
Familien henvendte seg til offentlige myndigheter for det de oppfatter som ulovligheten i å forby en slik begravelse, og redegjorde for Mapuche Williche-folkets sedvanerettslige og historiske tilknytning til gravplassen. De fikk ikke noe tydelig svar og ingen effektive tiltak ble igangsatt. Når staten ikke evner å handle raskt for å sikre grunnleggende rettigheter og fysisk trygghet, skapes rom for at private aktører kan opptre med en følelse av straffrihet.
Gravplassen Maihue-Carimallin er en del av det seremonielle komplekset Ngen Mapu Kintuante — et hellig sted som samfunn langs Pilmaiquén-elven har valfartet til og forvaltet gjennom generasjoner. I 2022 avsa Chiles høyesterett en dom som påla staten å tilbakeføre landområdene til de opprinnelige samfunnene. Dommen er per i dag ikke gjennomført, noe som ytterligere forverrer et allerede fastlåst konfliktbilde.
Hvem er egentlig de «voldelige»?
I årevis har Statkraft finansiert rådgivere og advokater som har bidratt til en eskalering av konflikten blant urfolkssamfunnene i territoriene som er uenige om vannkraftprosjektet. Med et tilsynelatende mandat om å tilby veiledning til berørte urfolksgrupper har disse aktørene i realiteten bidratt til en fortelling der machi Millaray Huichalaf og de som krever at Statkraft trekker seg ut av Pilmaiquén, fremstilles som voldelige eller «ekstreme». Den fortellingen kollapser i møte med angrepet på en sørgende familie av maskerte, bevæpnede personer. Når et begravelsesfølge må frykte for liv og helse, må vi spørre: Hvordan har Statkraft, gjennom sine relasjoner og finansiering i området, bidratt til en konflikt som endte i vold 15. april 2026?
Særlig oppsiktsvekkende er opplysningene om at advokat Branislav Marelic, en av rådgiverne finansiert av Statkraft, møtte opp på stedet. Hans tilstedeværelse kan vanskelig forstås som tilfeldig. Den gir grunn til å spørre om hendelsen var planlagt og om angriperne opplevde at de hadde juridisk ryggdekning. Dette bør undersøkes uavhengig og grundig.
Statkraft kan ikke fraskrive seg ansvar
Statkraft er et statlig eid norsk selskap. Med det følger et særlig ansvar for å opptre i tråd med menneskerettigheter og urfolks rettigheter, og for å sikre at egen virksomhet ikke bidrar til å eskalere konflikter, splitte lokalsamfunn eller legitimere trakassering.
Når et selskap over tid finansierer eller samarbeider med lokale aktører i et konfliktområde, har de et stort ansvar. I Pilmaiquén saken har Statkrafts handlinger helt tydelig bidratt til å styrke én side i konflikten, marginalisert den andre og forsterket fiendebilder. Dagens vold må forstås i denne settingen.
Vi i Latin-Amerikagruppene i Norge fordømmer angrepet på begravelsesfølget på det sterkeste og forventer at ansvar plasseres der det hører hjemme: hos dem som utøvde volden, hos myndighetene som ikke grep inn, og hos selskaper som har bidratt til å skape betingelsene for en slik konflikt. Ingen forretningsinteresser kan stå over livets og dødens verdighet.
