«Jeg ble ikke spurt om tortur, fikk vanlig helseundersøkelse da jeg kom til Norge. Da jeg ble dårlig på skolen etter å ha fått opphold, fant man på sykehuset tegn på traumatisering.»
Dette fortalte en mann fra Syria til forskerne bak en ny Fafo-rapport. Forskerne har sett på hvordan asylsøkere som har opplevd tortur møtes av det norske systemet, både før, under og etter søknaden om asyl.
Et sted mellom 10.000 og 35.000 mennesker med fluktbakgrunn har opplevd tortur eller annen umenneskelig behandling før deres ankomst til Norge, ifølge anslag. Tallene er trolig høyere.
I likhet med erfaringene til denne personen, finner forskerne at det vil ofte være tilfeldig om norske utlendingsmyndigheter og helseapparatet forholder seg til erfaringer med tortur og mishandling.
– Vi finner at det er lite kunnskap om og bevissthet rundt torturkonvensjonen. Det samme gjelder forpliktelsene denne medfører i systemet som skal ta imot, saksbehandle og behandle asylsøkere som har vært utsatt for tortur eller annen grusom og umenneskelig behandling, sier Fafo-forsker Nerina Weiss, en av rapportens fire forfattere, i en pressemelding.
Rapporten «Torturutsatte i den norske asylprosessen» lanseres 2. september.
Forpliktet til å undersøke
At Norge ikke er bevisste nok på tematikken er i utgangspunktet i strid med konvensjoner som Norge har undertegnet.
Ifølge det internasjonale regelverket har stater et aktivt ansvar for å påse at handlinger som strider mot torturforbudet ikke finner sted, og at de blir etterforsket når de forekommer. Stater har et ansvar for at ofre for tortur blir identifisert, undersøkt og utredet, og at retten til erstatning – og eventuelt rehabilitering – blir oppfylt.
I Norge er det i dag et gjennomgående fravær av retningslinjer, rutiner, prosedyrer, kompetanse samt tydelig ansvarsfordeling mellom etatene og mellom sektorene når det gjelder asylsøkere som har vært utsatt for tortur, forteller Weiss:
– Dette har blant annet medført at torturofre ikke er identifisert som en gruppe som utløser spesielle tiltak og retningslinjer – slik for eksempel ofre for menneskehandel gjør. Det har også ført til at dokumentasjon av tortur kun blir sporadisk gjennomført, forteller Weiss.
Dokumentasjon, en grundig utredning av følger etter tortur, er nødvendig for å sikre rettssikkerheten til torturutsatte, men også for å kunne yte riktig helsehjelp, fortsetter hun:
– Denne typen skader kan gi fysiske og psykiske helseplager som ubehandlet kan føre til kroniske plager og hemme integreringen.
Krever et samordnet løft
Det gjenstår en god del arbeid for å få plass en fullverdig oppfølging av torturutsatte og sårbare asylsøkere, inkludert identifisering av skader og rehabiliteringsbehov, mener Fafo-forskerne:
– Det som trengs er derfor mange, små endringer på tvers av sektorene, og en større bevissthet om at ivaretakelse av torturutsatte og deres rettigheter er et tverretatlig og tverrsektoriell ansvar, sier Fafo-forsker Weiss.
Selv om flere regionale og internasjonale konvensjoner forbyr tortur, er det utbredt i mange land. Konsekvensen av tortur kan være fysiske skader og smerter som er invalidiserende og av livslang varighet. For mange torturutsatte vil det være de psykologiske senskadene som er mest omfattende, smertefulle og ofte langvarige.
