BAKGRUNNSBILDE: Bildet viser libysk kystvakt som stanser flyktninger som setter ut i båt fra Libya, og presser flyktningene tilbake til den kysten de forlot. Bildet er fotografert av Sea-Watch International. Foto: Sea-Watch
Vil du lese mer om dette? Abonnement sikrer mer global journalistikk:

Din støtte er avgjørende, tegn abonnement.

Det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra EU at ingen mennesker på flukt skulle reddes ute på åpent hav. Samtidig som vi gikk for å la oss vaksinere, hver i vår by, snudde vi ryggen til de menneskebarna som var av Davids by og ætt. Både Maria, Josef og barnet deres er ute på vandring i natt. Dersom de, mot all formodning, kommer frem skal vi nok få sørget for å bryte det absolutte prinsippet om ikke retur og skyve dem tilbake ut på åpent hav.

Når vi ser tilbake på året som har gått har vi virkelig ingenting å være stolte over. Og selv om jeg nå skriver en ny årsoppsummering kunne jeg egentlig like gjerne bare trykket fjorårets. For akkurat som dette året startet med at noen druknet ender det også med at noen drukner. Og nå er det absolutt ingen som kan fortsette å late som om de ikke visste. 

Vi er oss selv nærmest, det er tydelig i møte med norske medier. I en kort periode føltes kanskje den engelske kanal nærmere enn Middelhavet og i et par dager hadde dette havområdet nyhetens interesse. Middelhavet er kanskje litt ut? Litt sånn 2015 liksom?

At det drukner mennesker og at fiskerne langs Middelhavet har sluttet å spise sin egen fisk er jo noe alle vet, men den engelske kanal, den kan vies litt plass i de store oppslagene. Selv om det også der er viktig å ikke menneskeliggjøre de menneskene som risikerer livet for en ny fremtid alt for mye. Litt avstand, litt oss og dem, er nok best for vår egen sjelefred. 

Fravær av nærhet gir sjelefred

Da en gummibåt den 24. november sprakk og etterlot seg 27 mennesker druknet var media fort ute med å skrive om dem. I et lite øyeblikk gikk det en sjokkbølge gjennom Europa og mens en irakisk far satt igjen og hadde mistet både sin kone og sine to barn, var Paris og London mest opptatt av hvem sin skyld det var. 

Norske medier var på sin side mest opptatt av å omtale blant annet denne lille familien fra Irak som migranter. Det er nok best slik, gud forby om vi skulle se på dem som mennesker. Mennesker er vårt felles ansvar, migrantene er en udefinerbar masse vi helst vil slippe å forholde oss til. 

Minst 30 mennesker har i år druknet i den engelske kanal i år. Og nesten 35.000 mennesker, fire ganger så mange som i fjor, har forsøkt den farlige ruten. Noen av dem risikerer livet i gummibåter, noen klamrer seg fast under lastebiler fulle av varer. Forskjellen på menneskene og varene er at det som tilhører handelsstanden har både papirer og forsikring. De annenrangs menneskene er det ikke så nøye med, bare skylden blir plassert der den hører hjemme. 

Også lenger syd ser det ikke ut til at frykten for drukningsdøden hindrer mennesker i å forsøke å skape seg et trygt liv et annet sted. Til tross for EUs enorme opptrapping av grensekontroll er absolutt alle fluktveiene over Middelhavet aktive. I Middelhavet er det registrert over 1.800 druknede i år, mørketallene her er enorme, hele båter med mennesker forsvinner selv når vi vet nøyaktig hvor de er og deres død, eller ankomst blir aldri registrert. Det samme gjelder ruten fra Nord-Vest Afrika til Kanariøyene, ett tusen drukninger er registrert men tallet antas å være mangedoblet. 

- Annonse -

Ingen vet hvor mange som har druknet i havområdene Middelhavet og Atlanterhavet i året som har gått men vi vet at spedbarn i lyseblå kjeledresser blir plukket opp av fiskere, vi vet at hele familier synker til havets bunn og vi vet at de to tenåringsbrødrene Waleed og Taher ble funnet på hver sin strand med to dagers mellomrom og ble begravet i hver sin kiste side om side 2.juledag. 

Vi vet så godt!

Vi vet at også i år har fiskerne utenfor Tunisia og Libya med seg likposer i fisketrålerne sine når de setter ut i morgendisen. For de vet at det er like stor sjanse for å trekke opp havabbor som lik når de forsøker å tjene til livets opphold. 

Vi vet at så langt i år har 33.000 mennesker blitt stoppet av såkalt libysk kystvakt og blitt tvunget tilbake til Libya mot sin vilje. Det er tre ganger så mange som i fjor.

Vi vet at for hver eneste en av de 33.000 menneskene bryter vi det absolutte prinsippet om ikke-retur, den eneste beskyttelsesregelen som er nedfelt i flyktningkonvensjonen.

I verdenserklæringen om menneskerettigheter fremgår det at enhver har rett til å søke asyl og søke om beskyttelse, men vi vet at nøyaktig samme tid som Sølvguttene sang julen inn sank enda en familie til havets bunn.

Vi vet at hver eneste dag denne julen har noen druknet, og vi vet at de få redningsskipene som har operert i Middelhavet i romjulen har hatt hundrevis av mennesker om bord, samtidig som ingen har villet gi dem en trygg havn og de fortvilet har vært vitne til at de ikke når frem til alle.

Vi vet at bare i romjulsdagene druknet det over 60 mennesker. 

Vi vet at likene skyller opp på strendene langs store deler av Middelhavet, samtidig som det ikke ser ut som politikerne har en eneste langsiktig løsning på en flyktningkrise og en krig mot flyktninger vi sannsynligvis bare har sett begynnelsen av. 

Vi vet at vi vet. Hva gjør det oss til at vi sitter med denne kunnskapen og at vi likevel lar det skje på vår vakt?

Hva gjør det med vår egen sjel at vi betrakter andres lidelser mens vi selv pakker både oss selv og lyder inn i vatt og i all vår overflod feirer verdens mest kjente barn fra Midtøsten? Hva gjør det oss til at vi har blitt så empatiutmattet at vi for å skåne oss selv vender blikket apatisk bort og tenker at: 

Hvis vi bare synger Deilig er jorden enda litt høyere må vi da klare å overdøve skrikene fra dem som drukner i natt. 


Denne artikkelen er skrevet av Kristina Quintano, Budbringeren fra Helvete/Middelhavskorrespondent.

Kristina Quintano, for mange kjent som stemmen bak Facebook-bloggen Budbringeren fra Helvete, har i snart tjue år dokumenterte båtflyktningers reiser over Middelhavet. Quintano er aktuell med boken med samme navn – Budbringeren fra Helvete. Hun har base i Oslo og Malta og er fast spaltist i Transit magasin.

Annonse
Den eneste publikasjonen som leverer global journalistikk på norsk. Støtt Transit magasin med et abonnement og sikre deg samtidig tilgang til alt innhold.