Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Gjennom flere bokutgivelser har dette temaet blitt aktualisert de siste årene. I 1989 lanserte den amerikanske jusprofessoren Kimberlé Crenshaw begrepet «interseksjonalitet», som kan brukes til å identifisere strategier for undertrykkelse i tilfeller der det foreligger overlappende identiteter, da særlig når det gjelder minoriteter.
I hennes hjemlige kontekst beskrev hun først og fremst hvordan det å være farget kvinne kunne føre til to lag av diskriminering, men situasjonen kunne også fort bli enda mer uoversiktlig hvis andre «variabler» – for eksempel religion eller seksuell orientering – også er i spill.
Denne termen er i dag sentral innen kritisk raseteori, men er særlig viktig innen det som kalles «interseksjonell feminisme».
Drøye 30 år senere er hele det akademiske begrepet «kritisk raseteori» (CRT) tragisk nok så kontroversielt i USA at disiplinen blir forsøkt fjernet fra skoleverket i enkelte stater, blant annet fordi det blir hevdet at den som sådan mistenkeliggjør alle hvite og stempler dem som potensielle rasister.
I dette bildet dukker det opp et annet interessant spørsmål, som ikke handler om skillelinjer og bruddflater, men om sterke og svake allianser. Få vil benekte at feminismen som massebevegelse i utgangspunktet skal arbeide for alle kvinners frigjøring og likeverd, men er det slik i praksis?
I de siste par årene er det kommet en rekke bøker av fargede kvinner – Ruby Hamad, Kyla Schuller, Mikki Kendall, Rafia Zakaria, Koa Beck, Sarah Ahmed – som alle svarer kategorisk «nei» på dette sentrale spørsmålet.
Det kanskje mest nedslående er deres felles opplevelse av at hvite kvinner manøvrerer seg strategisk for å sikre sin egen posisjon, og at deres forhold til sine medsøstre – som av klasse- og/eller rasemessige årsaker befinner seg lavere på samfunnsstigen – er sterkt opportunistisk.
De har det til felles at de påpeker en uheldig skinnallianse som strekker seg helt tilbake til mange av de opprinnelige suffragettenes forakt for fargede kvinners behov.
Den nye bølgen i denne debatten ble trukket opp av australske Ruby Hamad, som i mai 2018 fikk publisert en artikkel i The Guardian med tittelen «How white women use strategic tears to silence women of colour», etterfulgt av boken «White Tears / Brown Scars».
Sentralt her er en opplevelse av at velmenende hvite kvinner gjerne inviterer fargede kvinner til lesesirkler og mangfoldskonferanser, men at det helt tydelig skjer på vertinnenes premisser: kravet er at man skal være takknemlig og underdanig, for hvis man krysser den usynlige grensen så vanker selvrettferdige «hvite» tårer og en stilltiende forståelse av at man ikke vil bli invitert igjen.
I den grad kritisk raseteori som akademisk disiplin er blitt kritisert for noe vektig, så er det at den gjerne baserer seg på anekdoter heller enn analyser.
Men rasisme utfolder seg svært ofte gjennom gjentakende mikro-aggresjoner som er lettere å beskrive i litterær form enn i en forskningsrapport.
Hamad nevner en sort kvinne som ble tilsnakket av en hvit, som midt under samtalen begynner å fingre med håret hennes. Den fargede ber henne om å stoppe, med det resultatet at den hvite blir såret og sint, mens tårene samler seg i øyekroken.
Hun påkaller gruppens oppmerksomhet og peker på den fargede kvinnens aggressive oppførsel. Hos den fargede blir dette internalisert, og hun vil tenke seg om to ganger neste gang noe lignende skjer.
Hamad mener at kvinner i alle settler-samfunn – Australia, Rhodesia, USA – historisk sett er blitt fordelt i en binær struktur: for den hvite kvinnen var det ingenting som var mer verdifullt enn hennes dyd, mens de fargede visstnok var i besittelse av en «dyrisk seksualitet», og dermed ble sett på som fritt vilt.
På denne måten ble det i den hvite kvinnens egeninteresse å konsolidere seg selv som en klasse som trengte beskyttelse – skjønt da ikke fra de hvite mennene (som altfor ofte har lynsjet og voldtatt), men derimot den fargede kvinnen, som var forbundet med alt hun ikke måtte bli.
Ut fra dette fødes en forestilling om det Hamad kaller «damsel of distress», altså den dydige, men akk så svake kvinnen som vet å påkalle den hvite ridderens beskyttelse.
Hamad trekker sine linjer fra de ekskluderende suffragettene og settlersamfunnenes «damsels of distress» opp til våre dagers troper som «Karen» og «BBQ Betty», som – i likhet med den respekterte historieprofessoren Mary Beard – tok til tårene på sosiale medier (det er bare å se selv) for å forsvare seg mot fargede kvinner.
Det som er grunnleggende for Hamad, er å få fram at disse tårene ikke er et tegn på svakhet, men på relativ styrke: de felles for å påkalle gruppens sympati og mobilisere den hvite ridderen.
I sin bok «Hood Feminism» (2020) peker amerikanske Mikki Kendall på at billige hygieneartikler og tilgang til sunn mat fremdeles er viktige feministiske kampsaker for fattige (fargede) kvinner.
Men for at fargede feminister skal nå helt fram, må de ikke være sinte på den måten Serena Williams har vært det. Med referanse til valgseieren til Donald Trump, skriver hun: «Det er ille nok at hvite kvinner ikke en gang stemmer for å beskytte seg selv; men det er enda verre at som stemmeblokk har de makt nok til å skade andre».
At fargede kvinner verden over er overrepresentert som ofre for politivold, feilmedisinering, voldtekter (også utført av hvite menn), samt at de rammes hardere av restriktive abortlover, er ikke vanskelig å dokumentere.
Også feminismen står i konstant fare for å bli gentrifisert, skriver Kendall.
Fredrik Giertsen er litteraturviter og skribent – og tilknyttet kulturredaksjonen i Transit magasin. Denne teksten ble først publisert i VG den 18. juli, og gjengis i Transit magasin med tillatelse.
