29. nov 22

Grønn motvind for omstridt energiavtale

Energiavtalen «Energy Charter Treaty«, som siden 1994 har beskyttet investeringer i energisektoren, står nå for fall. Denne måneden har land etter land signalisert at de nå forlater den kontroversielle avtalen fordi den undergraver mulighetene for å oppnå målene i Parisavtalen.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Vil du skrive? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

ECT-avtalen er den investeringsavtalen som oftest benyttes av selskaper innen fossil- og atomindustrien til å angripe miljølover og klimatiltak. Tyskland har nylig annonsert at de kommer til å trekke seg ut, og følger dermed etter EU-landene Frankrike, Polen, Spania og Nederland.

Energy Charter Treaty er en lite kjent, men kontroversiell investeringsavtale for energisektoren, signert av 55 land. Avtalen er tuftet på beskyttelse av investeringer i energisektoren og garanterer utenlandske investorer vidtgående rettigheter i landene som har ratifisert avtalen. Den mest kontroversielle komponenten i avtalen er investorers rett til å saksøke vertslandet i en internasjonal domstol gjennom mekanismen investor-stat-tvisteløsning (ISDS). 

Bakgrunnen for disse søksmålene kan være det investoren mener er brudd på prinsippet om «fair and equitable treatment», for eksempel gjennom innføring av politiske tiltak som potensielt kan gå utover investorens profitt. Avtalen er unilateral, hvilket betyr at det er kun en part (investoren) som kan benytte seg av den og avtaleteksten kritiseres ofte for å være altfor vag med et stort rom for tolkning. 

Selv om ISDS er en vanlig mekanisme i handels- og investeringsavtaler, er det ingen andre avtaler som har ført til like mange søksmål som ECT. Størstedelen av disse har blitt ført de siste ti årene og 60 % av dommene har vært i selskapenes favør. Ofte er det miljøtiltak, som er godt politisk og sosialt begrunnet, som angripes. Dette har bidratt til at ECT i lang tid har vært til gjenstand for krass kritikk,  særlig fordi den kan ha en avskrekkende effekt og få land til å frastå innføring av miljøpolitikk som for eksempel utfasing av fossile energikilder. ECT-avtalen er med andre ord en avtale som i stor grad bidrar til å blokkere klima- og miljøtiltak. Mange land har lenge vært åpent kritiske og allerede i 2014 kalte EU-kommisjonen kalte avtalen “utdatert”. 

Motsøksmål mot klimasøksmål

Kritikken om at ECT undergraver Parisavtalen er godt begrunnet. I 2019 gikk den nederlandske miljøorganisasjonen Urgenda til sak mot den nederlandske stat. Anklagen var at Nederland ikke gjorde nok for å forhindre global oppvarming og imøtegå sine internasjonale miljøforpliktelser. Det nederlandske klimasøksmålet vant frem i tre instanser og påla Nederland å redusere sine klimagassutslipp med 25 prosent innen 2020. For å nå dette kravet gikk Nederland inn for å fase ut klimaskadelig kullkraft.

En slik avgjørelse rammer naturlig nok alle selskaper som driver med kullkraft i Nederland. Like etter at nyheten om Nederlands nedtrappingsplaner ble kjent signaliserte de tyske energiselskapene Uniper og RWE at de ville bruke ECT-avtalen for å gå til sak mot Nederland. Til sammen ville selskapene kreve 2,4 milliarder euro i erstatning, et beløp som langt overstiger det de har investert i kraftverkene. Selskapene mente at Nederland ikke har lov til å fase ut kullkraft, fordi det er bundet av bestemmelsene i ECT, mens Nederland på sin side blant annet har argumentert at de kun utøver sin rett til å regulere, særlig i lys av deres internasjonale miljøforpliktelser. 

Som følge av finansielle problemer i lys av den pågående energikrisa i Europa har Uniper nylig blitt pålagt å droppe søksmålet mot Nederland som en betingelsefor å motta hjelp fra den tyske stat. Søksmålet fra RWE  står derimot fortsatt. Uansett utfall må bruken av ECTs beskyttelsesmekanisme ISDS forstås som en direkte konsekvens av Nederlands miljøpolitikk og en barriere for fremtidig miljøpolitikk. 

Skadelig oljeboring i Adriaterhavet

Saken som siden 2017 har pågått mellom det britiske oljeselskapet Rockhopper og Italia er en uheldig påminnelse om akkurat dette. Som følge av Italias forbud mot oljedrilling i Adriaterhavet, begrunnet av et sterkt miljøhensyn og folkelig mobilisering lokalt og nasjonalt, gikk Rockhopper til sak mot det de så på som urettmessig behandling av Italia.

Til tross for at Rockhopper ikke har investert en krone enda og at Italia var det første landet som trakk seg ut at ECT-avtalen, har søksmålet holdt fram. Rockhopper kunne saksøke Italia på grunn av ECTs “solnedgangsklausul” som beskytter investeringer 20 år etter at land trer ut av avtalen. I august i år falt dommen, Rockhopper vant søksmålet og Italia har blitt pålagt å utbetale 190 millioner Euro inkludert renter for deres forbud mot oljeleting i Adriaterhavet. 

I lys av eksemplene over vil en økning av fremtidige milliardsøksmål være en sannsynlig og ikke minst forventet konsekvens av at land er nødt til å trappe opp sine utslippskutt og omstille seg for å nå sine internasjonale miljøforpliktelser. Ettersom det er estimert at ECT-avtalen beskytter en verdi av 344 milliarder euro i fossile investeringer og infrastruktur i Europa alene må vi forvente at utenlandske investorer vil gjøre det de kan for å hente inn igjen deres investerte kostnader. 

Manglende reform

ECT-sekretariatet, energiselskapene og EU-kommisjonen har lenge tatt til orde for at det er mulig å modernisere avtalebestemmelsene slik at de støtter opp under vedtatte klimamål. Det siste fremstøtet for ECT-reform kulminerte denne sommeren etter fem års forhandlinger i et tamt forslag som viderefører beskyttelsene til eksisterende fossile prosjekter i ti år eller mer. Siden forslagene ikke er bindende kan enkeltland også velge å ignorere dem.

At land som Italia, Spania, Frankrike, Polen, Tyskland og Nederland nå trekker seg ut av avtalen, er en stor og viktig seier for miljøet, vårt politiske handlingsrom, og ikke minst for bevegelsene som  jobber for rettferdig handel.

I årene som kommer frem mot 2050 er vi nødt til å ta drastiske grep for å sikre utslippskutt i tråd med Parisavtalen. Å trekke seg ut av miljøfiendtlige avtaler som kun fungerer som barrierer mot klima- og miljøpolitikk er helt nødvendig for at flere land skal kunne nå sine mål og gjennomføre sin miljøpolitikk uten å risiko for å måtte forsvare politikken i en internasjonal privat domstol designet for å beskytte utenlandske investorer. 

At disse landene trekker seg ut på grunnlag av en mislykket reformprosess som ikke responderer på behovet for grønn omstilling er viktig. ECT og ISDS-bestemmelsene den inneholder har nå mistet mye av sin legitimitet (i det minste i EU), og det er stor sannsynlighet for at flere land kommer til å gjøre det samme. 

Norge må også ut

Nå gjelder det å begrave ECT-avtalen en gang for alle. For ikke å snakke om de andre handels og investeringsavtalene som inneholder de samme vidtgående beskyttelsesmekanismene til utenlandske investorer. ECT-avtalen er nemlig ikke unik – miljøpolitikk har også vært gjenstand for søksmål gjennom andre avtaler der ISDS har vært tilgjengelig. 

Selv om Norge aldri har ratifisert ECT-avtalen er det på høy tid at vi formelt sett trekker oss ut – det er tross alt ikke noe poeng at vi fortsatt er part når regjeringen senest i sommer understreket at det  er uaktuelt å ratifisere avtalen, nettopp på grunn av ISDS-mekanismen. Dessuten vet vi at Norges bilaterale investeringsavtaler med EØS-land som inneholder investeringsbeskyttelse er under oppsigelse. Dermed er det god grunn til å kreve at Norge må reforhandle alle handels og- investeringsavtaler som inneholder ISDS eller andre klima- og miljøfiendtlige bestemmelser. På den måten vil Norge kunne bidra til at de strukturelle barrierene som hindrer de utslippskuttene vi trenger for å nå Parisavtalen skrotes en gang for alle.

Denne kronikken er skrevet Caroline Herlofsen, 1. nestleder i Attac Norge. Hun er også styremedlem i Handelskampanjen. Herlofsen har lang fartstid i Attac, Spire og Handelskampanjen.

LES OGSÅ

FØLG

1,432FansLik
499FølgereFølg
803FølgereFølg
- Annonse -

SISTE NYTT