Jeg husker veldig godt første gang jeg var her. Det var tidlig på 1990-tallet. Da var jeg nybakt nærings- og energiminister, som det het den gangen.
Den gangen var Kalle Glad sjef i NHO og Yngve Hågensen var sjef i LO. Min sjef, Gro Harlem Brundtland, hadde forklart meg nøye at så lenge jeg passet på at Kalle og Yngve var enige, så ville det gå bra.
Lett nervøs, passet jeg på det. Og sammen fikk vi gjort ganske mye. Det er vel det som kalles den norske modellen.
Én av de tingene vi fikk til, det var en storstilt omstillingspakke for Sør-Varanger.
Der hadde staten, ved generalforsamlingen i AS Sydvaranger – meg, det var mer orden den gangen – nedlagt hele verket og gruva, og da kom det mye statlige penger for å finne alternative arbeidsplasser.
Hovedelementet i den pakka var en massiv satsning på handel, på investeringer, over den nyåpnede grensen i nord med Russland.
Det var en helt annen tid, det var en tid preget av optimisme. Berlinmuren hadde falt, og den kalde krigen var over. Demokrati og frihet spredte seg over hele Europa og vi hadde en usvikelig tro på globalisering, frihandel og vekst.
I dag er jeg tilbake på NHOs årskonferanse og det er en helt annen tid.
Det rives ikke lenger murer. Det bygges nye stengsler. Det rustes ikke lenger ned. Det rustes opp.
Og avspenning er erstattet med høyspenning og ny krig. Autoritære krefter er på fremmarsj, og demokratiet er på vikende front. Globaliseringen er på retur.
Det sterkeste uttrykket for denne farligere verdenen, er president Putins brutale krig mot Ukraina. Mange vil være overrasket over brutaliteten. Men det er ingen grunn til å være overrasket over at det ble krig.
For dette er fortellingen om en lenge varslet krig.
Den inngår i et mønster, der vi har sett makthaverne i Moskva bruke militær makt for å oppnå sine politiske mål: Brutaliteten i Groznyj. Invasjonen av Georgia. Bombingen av Aleppo.
Og, husk, krigen i Ukraina startet ikke i februar i fjor. Den startet våren 2014.
Og det var ikke bare at dette inngikk i et mønster som gjorde at vi ikke var overrasket.
Det var også fordi i NATO hadde vi presis, konkret etterretning om styrkeoppbygningen, om planene og intensjonene.
Og vi gjorde noe vi vanligvis ikke gjør i NATO, vi delte den etterretningen med mediene, med offentligheten, og advarte i måneder om invasjonen. Vi gjorde et kraftfullt diplomatisk og politisk arbeid for å forhindre krigen. Det var møter i Brussel så sent som i januar i fjor for å hindre russerne.
President Putin valgte likevel å gå videre, og gikk til angrep. Da han gjorde det, var vi forberedt.
Helt siden 2014 har vi gjennomført den største omstillingen av vår forsvarsallianse siden den kalde krigens slutt. Med nye styrker i øst, med høyere beredskap, med nye forsvarsdomener som cyber, med økte forsvarsinvesteringer. Og nå også med Sverige og Finland på full fart inn i NATO.
Så vi var i stand til, når angrepet skjedde, i løpet av noen timer, aktivere våre nye forsvarsplaner og utplassere ytterligere styrker i øst. Ikke for å provosere fram en konflikt med Russland, men for å forhindre at krigen i Ukraina blir noe som er uendelig mye verre: en storkrig mellom Russland og NATO i Europa.
Og det gjør vi ved å ha mer miitært nærvær for på den måten å fjerne ethvert rom for tvil for misforståelser i Moskva om NATOs evne og vilje til å forsvare ethvert NATO-land.
Et sterkt forsvar trygger freden.
Det vi har sett er at krigen varer ved og at NATO-land har gitt støtte militært til Ukraina i et omfang som knapt noen var i stand til å forutse før krigen startet.
Norge gir også betydelig støtte, det blir verdsatt og lagt merke til. Det er viktig å støtte Ukraina. For hvis president Putin vinner i Ukraina, er det en tragedie for ukrainerne. Men det er også farlig for oss.
For da er beskjeden til ham og andre autoritære ledere rundt omkring i verden at hvis de bruker militær makt, så oppnår de det de vil. Derfor er det i vår sikkerhetsinteresse å støtte Ukraina.
Det blir ikke fred dersom undertrykkelse og tyranni vinner over frihet og demokrati. Kriger er i sin natur uforutsigbare. Ingen vet hvordan denne krigen kommer til å slutte.
Mest sannsynlig ender den ved et forhandlingsbord, slik de fleste kriger gjør.
Men det vi vet er at hva Ukraina kan oppnå i de forhandlingene, er helt avhengig av styrken på slagmarken. Så realitetene er at dersom vi ønsker en fredelig, fremforhandlet løsning, der Ukraina fortsatt kan være en selvstendig demokratisk nasjon i Europa, da må vi støtte Ukraina nå.
Våpen er veien til fred. Det er et paradoks, men det er den brutale realiteten vi nå ser i Europa. Vi vet også at uavhengig av hvordan denne krigen ender, så er sikkerhetssituasjonen i Europa – og det gjelder også for Norge, vi er en del av Europa – varig endret.
Regimet i Moskva ønsker et annet Europa, et Europa der de kan kontrollere naboland, og der de frykter demokrati og frihet. Det plasserer dem i konflikt med oss.
Ukrainske styrker har påført russiske styrker store tap. Men det vi samtidig ser er at russerne har mobilisert mye nye soldater, rundt 200 000 mann, at de har vist en stor vilje til å tåle tap og lidelse, at de nå gjør et stort arbeid for å skaffe mer ammunisjon og mer materiell. Og mest av alt har vi ingen indikasjon på at president Putin har endret sine planer og sine mål i Ukraina.
Så det er farlig å undervurdere Russland.
Derfor har jeg tre lærdommer jeg mener vi allerede kan trekke av krigen i Ukraina:
Den første lærdommen er at vi må investere mer i forsvar. Det har vært NATOs budskap lenge. Og det har dere hørt meg snakke om mange ganger før. Men nå mener jeg det ikke kan være noen tvil om nødvendigheten av å investere i vår sikkerhet.
Vi trenger flere soldater, bedre trente soldater, vi trenger mer utstyr, mer ammunisjon. Alt det koster penger.
Den andre lærdommen er at det er farlig å gjøre seg avhengig av autoritære regimer.
Det er ikke lenge siden mange mente at det å kjøpe gass fra Russland utelukkende var et kommersielt spørsmål. Virkeligheten er at det er et politisk spørsmål. Det handler om vår sikkerhet. Butikk er også politikk.
Og da må vi ikke gjøre den sammen feilen overfor andre autoritære regimer.
Ikke minst Kina.
Vi kan ikke gjøre oss så avhengige av enkeltråvarer og produkter fra dem at vi blir sårbare. Vi må hindre at vi eksporterer teknologi til dem som de etterpå bruker til å true oss. Og vi må sikre kontroll over vår infrastruktur, alt fra havner og flyplasser til 5G-nettverk.
Det er ingen som mener at vi ikke skal handle med Kina. Men det som er viktig er at vi gjør det på måter som ikke undergraver vår sikkerhet. Det er et felles ansvar.
Myndighetene fastsetter rammer og regler, og bedriftene har et ansvar for å være aktsomme.
Det kan ikke være sånn at alle lønnsomme prosjekter gjennomføres bare fordi de er lønnsomme. Og det kan ikke være slik at kortsiktige økonomiske interesser settes foran grunnleggende nasjonale interesser.
Det er ofte sagt at krig er for alvorlig til å overlates til generalene. Og det er jeg helt enig i. Men på samme måte er næringsvirksomhet for alvorlig til å overlates til næringslivsledere.
Fordi det er slik at de økonomiske beslutningene, når vi handler med autoritære regimer, har betydning for vår sikkerhet, og de høye gassprisene i Europa i dag er det beste beviset på det.
Og det kommer fra en mann som har brukt store deler av sitt politiske liv på å slåss for EØS-avtaler, frihandelsavtaler og globalisering. Og jeg er fortsatt for det, men det er altså noe med å skjønne at den uhemmede troen på at ethvert lønnsomt prosjekt skal gjennomføres, det kan bringe oss veldig farlige steder, som ble bragt med gassimporten fra Russland.
Den tredje lærdommen er at autoritære regimer finner sammen. Få dager før invasjonen så møttes president Putin og president Xi i Beijing. De underskrev en felles erklæring om grenseløst partnerskap. Russland og Kina opererer mer sammen. Kina har for første gang støttet Russlands krav om ingen nye NATO-medlemmer. Og Kina har ikke fordømt invasjonen.
Vi ser at Russland styrker sine bånd med land som Iran – våpenimport – og Nord-Korea. Alt dette er forskjellige land og forskjellige regimer. Men de har én ting felles: Og det er at de ikke deler våre verdier. De ønsker annen verdensorden. Og de er på frammarsj.
Dette er farligere verden. Da er det desto viktigere at vi som tror på demokrati og frihet, står sammen. Ikke fordi vi alltid har rett. Eller fordi vi aldri gjør feil. Eller fordi vi alltid er enige. Men fordi vi tror på noen grunnleggende, felles verdier – om demokrati, frihet, ytringsfrihet og mangfold.
Og fordi når vi står sammen så er vi så veldig mye sterkere. Samlet så representerer NATO 50 prosent av verdens økonomiske makt og 50 prosent av verdens militære makt. Halve jorda, på en måte. Så hvis vi står sammen så er vi trygge både i forsvaret for freden og i forsvaret for demokratiet.
Og det betyr at hvis vi passer på NATO, så kommer NATO til å passe på oss alle sammen.